Hvor brun var egentlig Ibsen?

Publisert Sist oppdatert

Det
er ikke dekning for å fremstille samfunnskritikeren og kunstneren Henrik Ibsen
som to atskilte personer, den ene reaksjonær og den andre radikal, slik Ivo de
Figueiredo gjør i annen del av sin biografi over dikteren, Henrik Ibsen Masken(2007). Ibsens motsetningsfulle forhold til
statsmakten speiler hans anarkistiske posisjon, og den anarkistiske kritikken
gjenfinnes kunstnerisk omformet i diktningen.

 

– Av Ibsenforsker Arvid Nærø




Det
er ikke dekning for å fremstille samfunnskritikeren og kunstneren Henrik Ibsen
som to atskilte personer, den ene reaksjonær og den andre radikal, slik Ivo de
Figueiredo gjør i annen del av sin biografi over dikteren, Henrik Ibsen Masken(2007). Ibsens motsetningsfulle forhold til
statsmakten speiler hans anarkistiske posisjon, og den anarkistiske kritikken
gjenfinnes kunstnerisk omformet i diktningen.

 

– Av Ibsenforsker Arvid Nærø 

 

Det varknyttet store forventninger til Ivo de Figueiredos biografi over
Henrik Ibsen. Første bind kom ut våren 2006, og annet bind nå i fjor høst. Et
nytt Ibsen-billede skulle fremkalles, ble det sagt, og det uten at en hadde
snust opp et eneste nytt brev eller annen ny og avslørende dokumentasjon over
personens liv og diktergjerning. Det var altså gjennom selve fortellingen,
gjennom en annen måte å konstruere dikterens liv på enn det tidligere biografer
hadde gjort, at den nye Ibsen skulle stige frem. Og i denne sammenhengen er det
særlig siste bind Henrik Ibsen Masken
som bør vekke interesse. Boken er omfangsrik, i perioder ordrik og utflytende,
men også kildetung og velskrevet. Her fortelles det om dikteren fra slutten på
1860-tallet og utover, og det er faktisk på mange måter blitt en ny Ibsen. Men
det bildet som tegnes av dikterens liv, fører til et merkelig vindskjevt
forhold mellom mennesket og kunstneren. Kanskje reflekterer dette at det er en
usedvanlig og merkelig person som portretteres, at han nærmest krever sine egne
kategorier, både som menneske og kunstner? 
Eller som Suzannah Ibsen sa: Han er ikke lik noen annen.

   Hovedtesen
i Ivo de Figueiredos fremstilling er at samfunnskritikeren Ibsen, den
ikke-litterære kritiker, er konservativ, ja, reaksjonær, en merkelig forskrudd
type, med brunt politisk islett.[1]
Dette er mennesket Ibsen, han som krever disiplin og autoritet, forakter "venstremænd"
og "folket", men som ved kunstens mirakuløse hjelp, påstår Ivo de Figueiredo,
siviliseres slik at den radikale og progressive dikteren som vi kjenner fra
dramaene, kan fremstå. Det er denne dobbelte bestemmelse av Ibsens politiske
ståsted, reaksjonær og samtidig radikal, jeg vil gå nærmere inn på og se dette
spørsmålet i sammenheng med fremstillingsformen i boken. Disse to forhold synes
å henge nøye sammen, og jeg begynner med det politiske.

 

1.
Ibsens politiske ståsted

Ivo de Figueiredo bruker forholdsvis
mye plass på å tilbakevise at Ibsen skulle være anarkist, eller være
anarkistisk influert i sin samfunnsforståelse. Hovedkonklusjonen er: "Noen
egentlig anarkisme, forstått som en omfattende og konstruktiv [sic!] samfunnsideologi, er det under ingen omstendigheter snakk om. Bare i glimt
skulle Ibsen gi uttrykk for alternative samfunnsmodeller, og da først flere år
senere."(s. 75) Det som kan fortone seg som en form for anarkisme, er med
andre, sier de Figueiredo, "en aristokratisk individualisme knyttet til
dikternes og de intellektuelles rolle i samfunnslivet, (…)."(s.st.) Det er
Ibsens allianse med makten, hans forakt for "massene og folket" og hans
notoriske motvilje mot den politiske strid, som gir grunnlag for denne
konklusjonen.

   Til
dette er å si: Ibsen er naturligvis ingen politisk teoretiker eller ideolog som
ytrer seg systematisk med konsistente "teorier" om samfunnet. Det er vel i
meste laget å forlange! Når ble det forresten vanlig å stille slike krav til
dikterne våre – og særlig til de store diktere når de ytrer seg om
samfunnsspørsmål? Det er jo helst de "små" diktere som dytter på oss sine
konsistente "teorier". Og Ibsen er intet unntak – han er ingen samfunnsfilosof.
Men det er uomtvistelig at Ibsen fra annen halvdel av 1860-tallet fremfører en
individ-basert statskritikk som er anarkistisk i sine grunntrekk. Disse
oppfatningene er fra nå av vedvarende til stede, rett nok med ulik styrke
gjennom årene, både i liv og diktning. Dette kan ikke benektes. At Ibsen har et
ambivalent og motsigelsesfullt forhold til statsmakten, er like uomtvistelig,
og dette trekket bekrefter hans anarkistiske posisjon. Det er nettopp denne
selvmotsigelsen som er hovedkjennetegnet ved anarkismen: Den bekjemper
statsmakten i noen sammenhenger, samtidig som statsmakten påberopes i andre
sammenhenger. Dette er avgjørende trekk ved anarkismen som politisk retning, og
Ibsens holdning til statsmakten, speiler denne politikkens motsigelsesfulle
trekk.

 

Aversjon.
Når det gjelder Ibsens aversjon mot politiske stridigheter, eller mot politikk
og statsliv i det hele, er det også her et nærmere sammenfall med anarkistisk
politikkforståelse enn det motsatte. Hva det gjelder for anarkisten, er å
gjenreise de naturlige betingelsene for et menneskelig, likeverdig samkvem,
uavhengig av samfunnets utviklingsnivå. Politikken representerer autoritet og
maktutfoldelse, over- og underordning, maktforhold
som er det naturlige menneske fremmed. Anarkisten søker derfor ikke direkte
innflytelse og makt, det er å forråde sin sak. I sin grunnleggende tilnærming
til samfunnsspørsmålene representerer anarkisten en form for estetisisme,
moralsk ofte en asketisk holdning. Målet er ikke å erobre makten i staten, men
å oppheve statsmakten som sådan.
Derfor mener også anarkisten at den enkeltes personlighet og dens normer har
større verdi enn samfunnets normer og lover.

   Tilsvarende
synspunkter gjenfinnes så klart hos Ibsen, både i kritiske uttalelser og i
dramastykkene. Som alternativ til statsmakten, lyder Ibsens credo: "(…) opstil
frivilligheden og det åndeligbeslægtede som det ene avgjørende for en
sammenslutning (…)."[2]
"Frivillig fellesskap" og "selvfrigjøring" er nøkkelord hos Ibsen: Hvert enkelt
menneske må frigjøre seg selv og lære å tenke uavhengig av alle tillærte moral-
og religionsbegreper. Dikterens oppgave er her å vekke til slik frigjøring – til selvfrigjøring frem mot et frivillig
fellesskap uten herredømme.

   Ibsen
står med sine synspunkter for en alternativ politikk til det liberale politiske
demokrati og dets institusjoner. Også det at Ibsen argumenterer for sitt syn i
en apolitisk form, det vil si med moralske og kulturelle argumenter, samsvarer
med den anarkistiske politikkforståelse. Ivo de Figueiredo må i sin
fremstilling av Ibsens uttalte samfunnskritikk nærmest underkjenne dikterens
anarkistiske selvforståelse, slik den
nå kan dokumenteres i brev, i samtaler og i andres uttalelser om dikterens syn.[3]
En slik under- kjennelse grenser til historieforfalskning.[4]

 

Aristokratisk
individualisme.
Begrepet "aristokratisk individualisme" må som etikett på
Ibsens virksomhet forstås i en mer spesiell kontekst enn det Ivo de Figueiredo
antyder, knyttet opp til de intellektuelles rolle. For om dikterne på 1870- og
80-tallet hadde en kritisk-intellektuell funksjon i samfunnet, så var det jo
ikke alle intellektuelle som var "aristokratiske individualister"; det er for
eksempel vanskelig å se at den markante samfunnskritikeren Arne Garborg er
berettiget til denne etiketten! Om Brandes og Ibsen så på seg selv som del av
en radikal fortropp, var de som intellektuelle kritikere svært forskjellige,
både i tenkemåte, i uttrykksform og som personligheter. Og det gjelder særlig hva politikkforståelsen angår.
For Brandes var det politiske "vundet med den fri forfatning."[5]
For Ibsen derimot var den politiske kamp for fremskritt og større frihet for
individet så vidt påbegynt med
parlamentarismens seier, ikke avsluttet, slik mange liberale politikere og
toneangivende intellektuelle gjerne så det. Dette er en grunnleggende premiss i
Ibsens forståelse av det politiske, og viser til Ibsens særegne kritiske
posisjon som intellektuell.

   Ibsen
kritiserte ut over på 1870- og 80- tallet de liberale politiske institusjoner
for en utilstrekkelig frihet, og så sent som i 1895 slår Ibsen til lyd for en
"aristokratisering" av demokratiet: "Demokratiets livsbetingende opgave er at
aristokratisere sig."[6]
Denne uttalelsen er i tråd med de synspunkter Ibsen la frem i en tale overfor
arbeiderne i Trondheim i 1885: Det dreier seg begge steder om viljen og sinnets
adel, om en moralsk-intellektuell foredling av karakteren som enhver i
prinsippet skal kunne tilegne seg uavhengig av stand og stilling;[7]
dette personlig-moralske moment, som den ene polen i dikterens
frigjøringsprogram, er hele tiden viktig for Ibsen å holde fast på. Hans tenkning
om politiske spørsmål går slik langs to linjer: som en kritikk av den
institusjonelle politikks mangler og utilstrekkelighet og som en stadig sterkere betoning av det personlige moment i
frigjøringen: tilegnelsen av frihetens idé i den enkelte. Det er som kjent ut
fra dette individuelt – moralske perspektiv at Ibsen formulerer kritikken av
den institusjonelle politikk, også kritikken av statsmakten som helhet. Men på
den annen side, Ibsen er ikke mot innføring av parlamentarismen;[8]
han er heller ingen antidemokrat. Han er for en "meget rummelig utvidelse av
stemmeretten"[9],
og krever – motsatt Stortingets oppfatning – en radikal tros- og ytringsfrihet,
slik hans engasjement i Kielland-saken vitnet om. At Ibsen til tider kunne
oppleve avstanden mellom seg og "massene" vel stor i vurderingen av moralske og
politiske spørsmål, og i frustrasjon gi uttrykk for dette, må tilskrives både
hans kunstnerposisjon og hans individualisme.

   Ibsens
krav til politikerne – hans ønske om et adelig element i statslivet, må forstås
på bakgrunn også av den aktuelle politiske situasjon som Ibsen vurderer ut fra.
Og dette bakteppet er Sverdrup og andre "ventstremænds" faneflukt og
prinsippløshet i viktige saker etter maktovertagelsen i 1884; det er med andre
ord politikernes manglende moralske og intellektuelle integritet, en tendens
som bare tiltok, slik Ibsen så det, som gjør at han etterlyser en "karakterens
adel", også i vårt styresett, ja, særlig der. Kritikken av politikernes
"frihetsretorikk" var jo Ibsens spesiale, utviklet allerede på 1850-tallet, og
det er fremdeles gapet mellom liv og lære blant politikerne som ligger til
grunn for den moralske kritikken av partipolitikken på 1880- og 90-tallet.

 

Forfeilet. Å knytte Ibsen kritikk av
politikk og samfunnsliv opp mot en høyre-radikal elitisisme, som Ivo de
Figueiredo forsøker i sin bok, er forfeilet.[10]
Ibsen er ingen paternalistisk elitist, ingen representant for den dannede og
mektige borger som i kraft av sine privilegier og sosiale posisjon vil sette
standarden overfor massedemokratiet, slik Stuart Mill så det for seg, og som
senere er blitt gjentatt av representanter for den herskende eliten som kritikk
av liberalismen.[11]
Kritikken fra høyre er en kritikk "innenfra" av de liberale institusjonene og
massedemokratiet, med det uttalte siktemål å skape en paternalistisk og
autoritær meningsdannelse og ditto styreform (en styreform som så senere
utviklet seg i korporativ og diktatorisk retning under en reaksjonær politisk
ledelse). Ibsens kritikk kommer i hovedsak "utenfra", og den er vesentlig
moralsk og individualistisk i sin form, det vil si anarkistisk; dens siktemål
er å ivareta individets frihet og selvbestemmelse ved en ny organisering av
samfunnet, det vil si ved å oppheve eller avskaffe statsmakten, ikke ved å reorganisere staten og de
politiske institusjoner, slik den høyreradikale politikk tok sikte på. Ibsens
kritikk er motsigelsesfull, ja, selvmotsigende, men Ibsen er ingen forløper for
et elitistisk styresett. Det er ikke dekning for å hevde, som de Figueiredo gjør,
at Ibsen ønsker seg en organisering av samfunnet etter modell av et "upolitisk
fagstyre" hevet over politikken (s. 313), tilsvarende det de norske
høyreradikale politikere ønsket seg (Christian Michelsen, Fridtjof Nansen
m.fl.).

   I den grad
Ibsen tenker i positive samfunnsalternativer, kunne han gå inn for
praktisk-tekniske reformer, men i det langsiktige perspektiv er målet en ny organisering av samfunnet med
grunnlag i et gjensidig-betont fellesskap, en frivillig sammenslutning uten
herredømme, som samsvarer med det spontant-naturlige i det enkelte individet.[12]Vitalisme
og personlig heroisme – den enkelte som kallet og utvalgt – er elementer som
inngår i Ibsens utopiske tenkning om disse spørsmål, elementer som også finnes
i den anarkistiske samfunnsfilosofi. Ibsens tilbakeskuende idealisering av det
fortidige samfunns verdi- og samkvemsformer, hans romantiske individualisme,
har likeledes en parallell i den anarkistiske samfunnskritikk, selv om det
finnes mange ulike varianter av fortidig idealisering hos kritikere som mener å
gå fremover i det de går bakover.

   Ibsen hevder
mange og motstridende meninger gjennom årene, progressive og tidvis også
reaksjonære, må en kunne si.[13]
Han lar seg provosere og han provoserer selv, sikkert også for å prøve ut
meninger og synsmåter som ledd i sin kunstneriske strategi, slik Harald Beyer
har påpekt.[14]Alt
synes å underordnes det kunstneriske arbeid! Men en ting er å registrere
punktuelle meninger om ditt og datt, noe annet er de mer permanente og
vedvarende forestillinger og kritiske synsmåter som Ibsen fremsetter over en
lengre periode, ja, gjerne gjennom store deler av livet; det er i første rekke
disse utsagnene vi bør merke oss, og her inngår så klart dikterens anarkistiske
posisjon.

 

Forbrytelse
og frigjøring.
Til hjelp for leseren slik at en selv kan studere disse forhold,
vil jeg kort nevne at forbrytelsen, lovbruddet – den kriminelle handling, er
den politiske matrisen i Ibsens samtidsdramatikk. Forbrytelse og frigjøring er
hos Ibsen knyttet nært sammen. Dette politiske perspektivet ligger fjernt fra
Ivo de Figueiredos forståelse, der han ustanselig messer om selvoverskridelse
og en frihet hinsides det politiske og sosiale. Derfor fanger han heller ikke
opp det sentrale politiske poeng i John
Gabriel Borkman
når han påstår at det kritikkverdige ved hovedpersonens
lovbrudd er at han ved dette underminerer de rettsstatlige former som er en
forutsetning for den kapitalistiske virksomhet og dens krav på forutsigbarhet
(s. 634). Men det er jo ikke næringslivets behov for rettslig "forutsigbarhet"
i sin alminnelighet som er i forgrunnen i dette stykket, men det at Borkman
ikke vil anerkjenne rettsinstansens dom over ham selv, det vil si hananerkjenner
ikke statens rett til å dømme ham for
et lovbrudd. Det er individets opprørske forhold til statsmakten saken blant
annet gjelder, og det må virkelig sies å være en anarkistisk problemstilling!

   Den
individuelle frigjøring er for Ibsen alltid en frihet som vinnes i en
konfrontasjon med samfunnsordenen og den offisielle moral, som er garantert og
opprettholdt av statsmakten og dets institusjoner. Den enkeltes frigjøringskamp
er derfor i sin konsekvens også indirekte rettet mot staten som samfunnets
"høyeste moralske uttrykk". Det er i dette overordnede og motsetningsfulle
politiske perspektiv at Ibsen analyserer de moralsk-personlige, eksistensielle
spørsmål i dramaene. Den frihet som individet søker, finnes ikke hinsides
samfunnet, men i dramaets negasjon av de faktiske sosiale og politiske ordninger
i det eksisterende samfunn.

 

2.
Fremstillingsformen

Det er ikke så mye tendensen til det
spektakulære og pirrende jeg reagerer på i fremstillingen av denne biografien.
For biografen tar seg både titt og ofte friheter og dikter til scener uten
kildebelegg; ja, han fantaserer frem pikante situasjoner, særlig i dikterens
omgang med damene, spesielt de unge, den tids groupies. En historiker med
mindre humor enn Ivo de Figueiredo ville kanskje ikke forholde seg til sitt
objekt på en slik måte, men på den annen side – det har vært alt for mye
ærbødighet overfor dikteren, alt for mye fordummende og ukritisk pietet fra
tempelvokternes side. Også de Figueiredos harselas med Ibsens ideosynkrasier,
med hans kledebon, hans umettelige behov for ordener, hans evige
strebermentalitet, kan tilsluttes. Men hvorfor stilles det i denne biografien
ikke mer inngående spørsmål ved Ibsens ofte merkverdige og avstikkende atferd?

   For
om Ibsen kan man visselig si han "var en sammensatt karakter"; men denne
klisjeen strekker ikke til for å forklare denne personens dragning mot det
selvmotsigende, for eksempel i det personlige uttrykk. For bare å nevne det
mest iøynefallende: hans (alltid) "smykkebehengte" bryst, hans
kniplingsmansjetter, hans fløyelsklede, hans glacéhansker (tolv par!) – en
umandig stil som vekker latter i det miljøet han ferdes, men som utøveren ikke
korrigerer eller oppgir; dette (mis)forholdet formelig roper på en seriøs,
"dybdepsykologisk" forklaring, ikke lommefilosofiske betraktninger. Ser vi
kanskje her konturene av en sjelelig habitus vi ikke tør å benevne, ikke en
gang biografen?

 

Nytt
Ibsen-bilde.
Så kort om den følelsesmessige siden, for det jeg reagerer
særlig på, er omtalen av fornuftssiden hos Ibsen. Hovedsaken for Ivo de
Figueiredo er å lage et nytt Ibsen-bilde, nær sagt for enhver pris, uten at en
har noe nytt materiale å bygge på, bare gisninger og antagelser. Derfor får vi
til stadighet disse mer eller mindre "forskrudde" fortolkningene av Ibsen som
reaksjonær, fortolkninger som er ledd i en gjennomgående degradering av Ibsen
som tenkende samfunnskritiker.[15]
Men dette er en farlig sport når det gjelder Ibsen! For eksempel presterer de
Figueiredo å si at Ibsen "manglet grunnleggende evner til å forstå og relatere
seg til kompliserte samfunnsspørsmål og praktisk-politiske mekanismer, (…)."(s.
69). Men en person som har frembrakt Samfundets
støtter,
Et Dukkehjem, En folkefiende og John Gabriel Borkman kan vel ikke helt mangle evner til forstå
tidens innfløkte samfunnsspørsmål? At Ibsen tenker atypisk, mot strømmen, mot
den institusjonelle politikk og kontrært til tidens herskende politiske
frihetsideologi, fratar ham vel ikke innsikt, tvert imot. Den innsikt om
samfunnet og politiske forhold som biografen etterlyser hos sitt objekt, tror
jeg heller vi må etterlyse hos biografen – i alle fall i noen sammenhenger.

   Mye kan tyde
på at det har foresvevet Ivo de Figueiredo at det å fremstille "mennesket"
Ibsen som reaksjonært og "dikteren" som radikal og progressiv, er et risikofylt
prosjekt. For denne oppkonstruerte motsetningen i billedet av Ibsen må
biografen også på en eller annen måte selv løse opp. Og det gjør biografen ved
å underkjenne og latterliggjøre kritikeren og "mennesket" Ibsen; men desto mer
han gjør det, desto vanskeligere blir det å forklare "dikteren". Det å si noe
fornuftig om det kunstneriske opphav og den skapende virksomhet skulle vel
egentlig være utfordringen i en kunstnerbiografi, og særlig om en kunstner av
Ibsens format; men – følgeriktig nok – slike perspektiver er nærmest fraværende
i denne biografien. Det eneste jeg kan se om dette i boken, er tidvis noen
alminnelige betraktninger over den dramatiske metode, dens perspektivisme etc;
altså at Ibsen benytter seg av denne sjangeren, skal forklare hans kunstneriske
tenkemåte og form! Det fortelles også at Ibsen skaper drama i sitt "estetisk[e] laboratorium" (s. 73); men hvordan Ibsens metamorfose – hans selvskapelse fra å
være reaksjonær til å bli radikal – foregår, får vi ikke noe innblikk i. Og det
er svært påfallende, for det er jo etter biografens oppfatning her i laboratoriet
at Ibsens forvandling skjer! (s. 74)

 

Tulling
og geni.
Men i samme grad som biografen er taus om disse forhold, blir
dikteren og hans diktning en "gåte", et "paradoks" og et "mirakel", slik de
Figueiredo – sikkert med stor forbauselse – uttrykker sine innsikter. Ibsen
blir fremstilt som to personer i ett – på den ene side nærmest en reaksjonær
"tulling" og på den annen et "geni",
forent bare ved navnet "Henrik Ibsen"; men ellers atskilt og uforklarlig, et
menneske som er helt inkompatibelt med masken. Å biografere dikteren på en slik
måte er mystifisering som bare tjener en bestemt fortolkningsinteresse: å
fremme den "evige" og tidløse Ibsen.

   Hovedproblemet
for de Figueiredo er selvskapt. Han har åpenbart ikke tatt seg bryet med å lese
Ibsens diktning på en selvstendig og kritisk måte. For det må være grunnen til
at han bygger sine vurderinger av Ibsens skuespill overveiende på andres vurderinger,
først og fremst på dem som fremfører "allmenngyldige", eksistensialistiske
fortolkninger, som er fristilt fra samfunn og historie. Men denne type lesemåte
er vel ikke en metode en profesjonell historiker til vanlig benytter? Med en
slik selvtuktende innstilling fra biografens side er det jo utelukket at han
kan komme i berøring med samfunnsperspektivet i diktningen; [16]
han må nødvendigvis også overse at det anarkistiske innslaget som Ibsen
fremfører eksplisitt, så tydelig gjenfinnes kunstnerisk omformet i hans
diktning. Motsatt det biografen hevder, er diktningen slik sett ikke noe "siviliserende
og humaniserende"(s.74) element vis à vis den "politiske ekstremisme" (s. 547).
Kunstneren og samfunnskritikeren Ibsen er uatskillelig.

   Ivo
de Figueiredos postmodernistiske, svært "frie" fremstilling av Ibsens liv og
diktning er intellektuelt et tankekors. Men det er mer enn det, det er en
moralsk utfordring at en slik konstruert versjon av dikteren åpenbart har
kunnet fremstå som hensiktsmessig for dagens idealistiske Ibsen-fortolkning,
som har gitt sin støtte til denne versjonen. Det er kanskje det störste tankekors!

 

 

Noter:

[1] Ivo de
Figueiredo sier det slik: "I ytterste forstand utgjør dette [Ibsens uttalelser
om politikk og samfunn] en tankevase som knytter en fin idehistorisk tråd
mellom Ibsen og det følgende århundrets vitalisme og førerdyrkelse." op. cit.
s. 73. Atle Kittang peker også på denne sammenhengen i sin anmeldelse av boken
og sier at den har slektskap med det som dannet "brune spor" i neste århundre,
se anmeldelse 7. november 2007 i Dagbladet.

[2] Brev 17.
februar 1871 til Georg Brandes HU XI,
s. 348-350.

[3] Se for
eksempel brev 4. januar 1883 fra Ingvald Undset til Fredrik Ording, gjengitt i Samtiden 1910; se også Erik Lie Erindringer fra et dikterhjem, Oslo
1928. For en mer samlet oversikt, se min artikkel "Henrik Ibsens statskritikk"
i Nytt Norsk Tidsskrift, nr. 2/2007

[4] I dette
spørsmålet foreligger ikke tvetydige og omstridte fakta som kunne gi grunnlag
for ulike fortolkninger, men motsatt – uomtvistelig dokumentasjon om et
saksforhold, som er blitt tilsidesatt for å fremme en spesiell, avvikende
fortolkning.

[5] Se Carl Erik Bay "Mellem
kultur og politik, mellem magt og ret. Georg Brandes og forfatningskampene i
80´erne" i Den politiske Georg Brandes,
red, Hans Hertel og Sven Møller Kristensen, Kbh. 1973

[6]
Uttalelse gitt til Norsk Forfatterforening, se HU XIX, s. 149.

[7] Ivo de
Figueiredos søker å belegge en antidemokratiske holdning hos Ibsen med sitat
fra et sentralt avsnitt i Ibsens drama Rosmersholm;
men typisk for hans "forskning", så tar han 
ikke med det viktigste i scenen, nemlig Ibsens/Rosmers begrep om
"selvfrigjøring". Ibsen blir beskyldt for å være elitistisk siden de Figueiredo
mener Ibsen må mene at ikke alle kan bli "adlet", op. cit. s. 480. Men det er
ikke Rosmer som skal adle menneskene, det skal de gjøre selv, han skal "bare" vekke
dem. Tilegnelsen av "frihetens idé i den enkelte" er jo ikke noe som kan
pådyttes en, det er en oppgave som forestår en selv, med den risiko som er
forbundet med det. Til tross for denne "risiko" holder Ibsen fast på den
moralsk-intellektuelle foredling som en mulighet for alle; dette er ingen 
udemokratisk innstilling!

[8] Ibsen
gav på 1870-tallet uttrykk for støtte til det Stangske regime, men skiftet
senere mening og uttalte sympati for Sverdrups maktovertagelse i 1884, se
Halvdan Koht: Henrik Ibsen, bind II,
Oslo 1929, s. 233-234.

[9] Se brev
23. mars 1884 til Bjørnson, HU XVIII  s. 17. Ibsen er her på linje med majoriteten
av stortingspolitikere på dette tidspunkt. I 1884 ble stemmeretten (for menn)
utvidet, slik at den økte fra 7,5% til 12% av den voksne befolkningen. Det kan
faktisk tyde på at Ibsen med sin "rummelige utvidelse" ville gå mye lenger enn
dette. Så var Ibsen antidemokrat, så var politikerne det i enda større grad! De
real-historiske fakta finner de Figueiredo ikke grunn til å nevne i sin
biografi, men kritiserer Ibsen for at han på dette tidspunkt ikke gikk inn for
allmenn stemmerett! (s. 545)

[10] Det kan
synes som Ivo de Fugueiredo er i splid med seg selv i dette spørsmålet, ikke
helt sikker på hva han skal hevde. Han mener visst på den ene side å finne
klare likhetspunkter mellom ekstremisten Ibsen og de "frisinnede" politikere i
20. århundre, men samtidig sier han også at Ibsens aristokratiske
individualisme/elitisme er noe spesielt og helt for seg selv, jfr. op. cit. s. 60-78 og s. 309-317.

[11] Slike
elitistiske tanker fremsatte Stuart Mill i On
liberty
(1872). Om liberalismens
aristokratibegrep, se for eksempel Jürgen Habermas: Borgerlig offentlighet, Oslo 1999, s. 119-130.                 

[12] Ivo de
Figueiredo viser til Ingvald Undsets uttalelse om at Ibsen så for seg at det
etter hvert ble dannet et slags "assuranseselskap", istedenfor "nuværende
samfund og stater", op. cit. s.130.
Dette tror jeg er en rimelig god gjengivelse av Ibsens syn: For
"assuranse-tanken" bygger på gjensidighet, et frivillig fellesskap mellom
likeverdige aktører; det er denne type frivillig fellesskap som er viktig for
Ibsen, og har lite med et elitistisk fagstyre å gjøre.

[13] Det blir ofte vist til
Ibsens bemerkning i brev 4. april 1872 til Georg Brandes om at "liberalisterne
er frihedens værste fiender. Under absolutismen trives åndsfriheden og
tankefriheden bedst", som belegg for Ibsens reaksjonære holdning. Men det er
bare halve sannheten. Mer korrekt er det å se slike uttalelser som uttrykk for
at den individuelle frihet Ibsen søker, forutsetter motstand og vinnes bare i
en personlig og motsigelsesfull kamp,
til forskjell fra den liberale, formelle (institusjonelle) frihet. Det er den eksistensielle selvtenkning
i frigjøringen som det er viktig for Ibsen å betone, ikke "friheten" under absoluttismen.

[14] Se
Harald Beyer Nietzsche og Norden, UiB
1959, s. 30.

[15] Å
sammenligne med Halvdan Koht på dette punktet er opplysende: Koht ser
naturligvis at Ibsen tenker og artikulerer seg som en anarkist, men det er for
Koht nettopp ikke seriøs (stortings)politikk, eller som Koht sier: "Slikt var
ikkje politikk, og det var nett politikk han ikkje vilde ha noko med", se op.cit. s. 98-99.

[16] Det
gjelder ikke bare samfunnsperspektivet. For de Figueiredo befinner seg noe på
utsiden av Ibsen og hans diktning når han kan påstå at ørene hos Ibsen ikke er
"spesielt beåndede kroppsdeler", og at "mannen var også totalt umusikalsk", s.
458. Og det sies om en dikter som kan la rytmen, det musiske innslaget i
språket, være en så viktig del av meningspotensialet i sine verker!

 

– – – –

 

Arvid Nærø. Nærø er cand. philol. og har i mange år arbeidet med utdanningsplanlegging i sentralforvaltningen (Utdanningsdepartementet). Han har tidligere publisert artikler om Ibsen og hans diktning i norske og utenlandske fagtidsskrifter, i aviser mv. Han har gitt ut boken "Den politiske Ibsen – med studier i Henrik Ibsens anarkisme" (2008). Er nå litteraturkritiker og Ibsen-forsker på heltid.

 

 

 

 

Powered by Labrador CMS