Program for skolebibliotekutvikling – hva skjer?

Framtidas
bibliotekbrukere sitter på skolebenken! Derfor krever skolebibliotekutvikling
innsats på mange områder.

– Av Maren Brit Baadshaug,
bibliotekar, sosiolog og lektor

Framtidas
bibliotekbrukere sitter på skolebenken! Derfor krever skolebibliotekutvikling
innsats på mange områder.

– Av Maren Brit Baadshaug,
bibliotekar, sosiolog og lektor

Helt sentralt står en nasjonal infrastruktur som kan samle
skolebibliotekarene. Bibliotekarutdanningene må ta skolebibliotekene på alvor.
Her har vi informasjonsfaglig spisskompetansen som er høyst relevant i dagens
læreplan med digital kompetanse som en grunnleggende ferdighet. Viktig er også
forskning og utviklingsarbeid i samarbeid med praktikerne for å utvikle
tjenestene.

ENDELIG!
Det er fint at programmet endelig er kommet, og at det skal bevilges 40
millioner kr. årlig i en fireårsperiode til programmet. Det står imidlertid ikke
helt i forhold til signalene om et tresifret millionbeløp fra avdelingsdirektør
Øystein Johannesen i Kunnskapsdepartementet på bibliotekmøtet i Bergen i mars 2008,
da han presenterte programmet. Programmet er delt i fire områder: leseferdigheter,
kompetanseutvikling og kunnskapsdannelse, informasjonskompetanse og "statistikk,
regelverk og samarbeid" – altså infrastruktur. Mine betraktninger handler mest
om kompetanseutvikling og infrastruktur.

BANNE
I KJERKA. Jeg åpner med å etterlyse ressurser til skolebibliotekutvikling
på grunnplanet. Dette er som å banne i kjerka, jfr. intervju med
kunnskapsministeren i Bok og Bibliotek nr. 6, 2008. Men det må minnes om at det
f.eks. hjelper lite med kompetanse dersom det i kommunene ikke finnes midler
til utstyr, medier og personale til skolebibliotekene. Hva vil
Kunnskapsdepartementet gjøre for at elever i norske skoler skal få likeverdig
tilgang til denne læringsarenaen, uavhengig av hvor i landet de bor?

NASJONAL
INFRASTRUKTUR! På lokalt nivå er skolebiblioteket helt avhengig av at den
enkelte kommune/fylkeskommune prioriterer skolebiblioteket, og at ledelse og
lærere ved den enkelte skole ser skolebiblioteket med dets tjenester som en
viktig læringsarena. Det samme gjelder også på nasjonalt nivå. Fordi
skolebibliotekarene er spredt og ofte i små stillinger, er det derfor en
nasjonal oppgave å ha flere personer med faglig kompetanse i direktorat og
departement for den videre utvikling av feltet. En satsing på dette området bør
gi muligheter for en mer åpen prosess
der også de som i dag arbeider i skolebibliotekene inviteres til å være med på
utviklingen av programmet.

UNIVERSITETET
I AGDER. Det er bra at det bibliotekfaglige miljøet ved Universitetet i
Agder skal styrkes. Men vi undres over at ansvaret for hele programmet legges
dit. Agder har hatt en viktig oppgave i forhold til skolebibliotekforståelsen og
for lærere som ønsker å bli skolebibliotekarer. Men den grunnleggende bibliotekfaglige
kompetansen (kunnskapsorganisering, informasjonskompetanse, digital kompetanse
osv.) ligger ved bibliotekarutdanningen ved Høgskolen i Oslo og ved Universitet
i Tromsø. Det bør åpnes for at også disse bibliotekfaglige kompetansemiljøene får
midler til å delta i utviklingsprosessen. (jfr. punktet om forskning og
utviklingsarbeid nedenfor).

GRUNNSKOLE
OG VIDEREGÅENDE SKOLE. Programmet
er i hovedsak rettet mot grunnskolen, noe som er nødvendig fordi utviklingen her
er kommet kortest Av avgjørende betydning er her at skolebibliotekene faktisk
har relevant bemanning – altså timer med betjening som står i forhold til det
viktige arbeid det er å utvikle og drive et moderne skolebibliotek.

Men det må også ta høyde for videre utvikling og kompetanseheving i videregående skoler. På samme måte som det stilles ulike faglige krav til kompetanse hos lærerne i grunnskole og videregående skole, gjelder dette også den faglige kompetansen hos bibliotekarene. Skolebibliotekene i videregående skole er i høy grad voksne fagbibliotek som krever tilgang til og evne til å utnytte hele kunnskapsuniverset. Derfor trenges det ulike program for det to nivåene. 

MANGE
FERDIGHETER. For meg virker litt gammeldags å sette leseferdigheter og
digital kompetanse som to atskilte punkter, der leseferdigheter nokså ensidig knyttes
til litteraturformidling (les skjønnlitteratur), mens informasjonskompetanse
knyttes til digitale kilder. Lesing av faglige tekster er like viktig for å
utvikle leseferdigheter og leseforståelse, enten det dreier seg om bøker,
blader eller lesing på nettet. Myten om at gutter ikke leser, har f.eks. slått
sprekker nettopp ved at det er påvist at de leser andre typer tekster enn
skjønnlitteratur.

Også
forholdet mellom informasjonskompetanse (information literacy) og digital
kompetanse må synliggjøres: Informasjonskompetanse forutsetter digital kompetanse,
men omfatter også kompetanse i bruk av andre kilder og vektlegger evnen til
kildekritikk og kritisk tenkning. Heller ikke fra Kunnskapsdepartementet sin
side synes dette å sees i sammenheng.¹⁾

SWING
IT, MINISTERN’N! Kanskje jeg tar helt feil?Vil Kunnskapsdepartementet
overraske oss med en kobling mellom de bibliotekfaglige og de IKT-pedagogiske
miljøene i et samarbeid mellom Program for skolebibliotekutvikling og det nye
Senter for IKT i utdanningen? Da ville det begynne å svinge!

FOU
OG PRAKSIS. Det er stort behov for prosjekter for å utvikle tjenesten i
skolebiblioteket videre i tråd med dagens krav. Samarbeid mellom forskere og
praktikere (både lærere
og bibliotekarer) er helt nødvendig for å utvikle gode programmer. Forskning på
dette feltet må være flerfaglig og basert på bibliotekfaglig, pedagogisk- og
IKT- kompetanse. Aktuelle miljøer for slikt samarbeid er f.eks. bibliotekarutdanninga
ved Høgskolen i Oslo, Universitetene i Tromsø og Agder og ITU (Universitetet i
Oslo). Det finnes flere eksempler på slike fungerende faglige
kompetansenettverk på andre områder. Kontakt med det internasjonale fagmiljøet må
være sentralt; internasjonalt er bibliotek- og informasjonsvitenskapen et godt
utviklet felt.

   Kunnskapsgenereringen
på skolebibliotekfeltet har i hovedsak skjedd gjennom den daglige virksomheten
og gjennom praktisk rettet utviklingsarbeid ved den enkelte skole. Mange har
hentet kunnskap fra utlandet, gjennom studiebesøk, deltakelse i konferanser og lesing
av faglitteratur. Realkompetansen er
derfor betydelig, men fordi miljøet er lite og spredt, er det også blitt
kompetanse med liten status, såkalt skjult kompetanse.

VENTER
SPENT. Det finnes knapt forskning med det formål å utvikle
skolebibliotekene i Norge. Derimot finnes det mye prosjektbasert
utviklingsarbeid, utviklet av ildsjeler, kanskje med noe støtte fra midler
utenfra. I noen tilfelle har spredningseffekten vært betydelig, men ofte har
selve gode tiltak strandet på grunn av manglende ressurser til å føre arbeidet
videre ut over prosjektperioden.

   Konklusjonen
på mine betraktninger er at det er bra at programmet er kommet i gang, men vi
venter spent på fortsettelsen!

¹⁾ Jfr. ITU-konferansen
nylig og konferansen Tid for digtiale
løft, Sandvika vgs. 7. november, der avdelingsdirektør i departementet Øystein
Johannesen blant annet bebuder opprettelsen av et Senter for IKT i utdanningen
i 2009.