Levende blogger
Bibliotek og blogger passer sammen som hånd og hanske. Ingen annen
yrkesgruppe har kastet seg over blogging med samme hemningsløse begjær. –
Nå
har jeg startet en blogg! skrev Thomas Brevik 26. februar 2001. – Er
dette en
god ide?
Av Tord Høivik, førsteamenuensis,
Høgskolen i Oslo, avd JBI
Bibliotek og blogger passer sammen som hånd og hanske. Ingen annen
yrkesgruppe har kastet seg over blogging med samme hemningsløse begjær. – Nå
har jeg startet en blogg! skrev Thomas Brevik 26. februar 2001. – Er dette en
god ide?
Av Tord Høivik, førsteamenuensis,
Høgskolen i Oslo, avd JBI
Det var en god ide. Måneden etter startet Morten Skogly opp. Den tredje
foregangsmannen, Magnus Enger, slo til i april. Ingen av de tre pionerene har
gitt opp. Bibliotekarens
bibliotek , den første norske bibliotekbloggen, finnes fortsatt – på
adressen www.miromurr.no. Miromurr er flaggerkatten på stjerneskipet
Alexandria. Engerbloggen – om mat og musikk og bøker og sånn – ligger på
blogg.enger.priv.no. Morten holder til på pappmaskin.no.
Men
det var først noen år senere at bloggingen tok av. Ved utgangen av 2003 hadde
Norge bare seks bibliotekblogger. I 2004 hadde vi sytten. Deretter gikk tallene
i taket: tjuefem nye i 2005, over femti i 2006, omtrent sytti i 2007 og like
mange i 2008. I fjor var vi tilbake på nivået fra 2006.
Høy bloggtetthet
Da jeg sjekket
blogosfæren i midten av januar, fant jeg to hundre og fem blogger som hadde
vært aktive i 2009. Det er veldig mye i et faglig miljø som består av fire-fem
tusen mennesker. Det finnes ti ganger så mange sykepleiere, men ikke to tusen
sykepleieblogger.
Bloggingen
fortsetter altså å vokse, men ikke fullt så raskt som i jubelårene 2007-2008.
Hva som vil skje fram mot 2020, er uvisst. Men de nærmeste årene vil nok være
preget av det nye mediet. Deler av trafikken har flyttet til Twitter. Men
mikroblogging er jo også en form for blogging. Twitter egner seg for
korte kommentarer. Det betyr at innleggene på faglige blogger blir lengre
og grundigere. Jeg kan i hvert fall bekrefte at det stemmer for min egen blogg
Plinius. For en skribent er det en fordel med flere ulike kanaler.
Etter
hvert som vi får flere digitale muligheter, vil mer av skrivingen skje i andre
fora. Eirik Stillingen reflekterte over dette rett før jul:
…
det er 5 år siden jeg startet Eirikblogg. Er det egentlig så mye vits i å
blogge lenger. … De fleste foretrekker Facebook eller Twitter nå for tiden.
Og når bloggposter … postes på min profil på Facebook, er det der folk
foretrekker å kommentere. Jeg får få kommentarer her på selve bloggen.
Digital offentlighet
Men for
bibliotekene spiller det ikke så stor rolle hvor formidlingen og
meningsbrytingen skjer. Bloggen kan erstattes av andre plattformer uten å
forandre det vesentlige. Det som er viktig er at bibliotekansatte og publikum
kan delta i en digital offentlighet – og at de faktisk utnytter denne
muligheten. For feltet er bloggene et middel til å løse bibliotekenes oppgaver.
Den lave terskelen gir oss dessuten anledning til å utforske personlige og
faglige muligheter – til å leke litt, med andre ord.
Opptellingen
viser at det først og fremst er folkebibliotekene (på kommune- og fylkesnivå)
som blogger. Nesten halvparten av de 205 bloggene var knyttet til
folkebibliotek. Bloggen hadde altså et visst offisielt preg.
Skolebibliotekene var representert med tjue og fagbibliotekene med sytten
blogger. Folk og fag er omtrent jevnstore med hensyn til personale.
Totalt sett blogger folkebibliotekene fem ganger så mye som fagbibliotekene –
pr. årsverk.
Når
tallene først ligger på bordet, er det lett å finne forklaringer.
Folkebibliotekene har mer varierte målgrupper, mer varierte tilbud og større
behov for utadrettet markedsføring. Folkebibliotekarene leser mye, er glad i
bøker, og deler gjerne sine opplevelser med verden utenfor. Fagbibliotekarene
leser kanskje like mye, men de er jo ikke – med unntak av fagreferentene –
spesialister på fagområdene de betjener. På UBtinget – en rikholdig og
velskrevet blogg – finner jeg mange innlegg om bøker fra selve bibliotekfeltet,
men ingen presentasjoner av nye bøker fra universitetets mange fagområder. En
post om Knausgaard – også her! – kan kanskje representere faget nordisk. Men
det må bli under sterk tvil.
Sjanger og plattform
Det er
fornuftig å skille mellom bloggen som sjanger og bloggen som teknisk plattform.
Sjangeren inviterer til en personlig og uformell stil. Ytterpunktet er den åpne
dagboken – kanskje helt inn i døden, som hos Regine Stokke. Hun skrev sin siste
post 1. desember og døde to dager senere – med både mamma, pappa, lillesøster og
kattepus ved sin side. Jeg har valgt å regne alle blogger skrevet av
bibliotekarer som bibliotekblogger. Dermed kommer også blogger som Lundtola (2005-), Snåtas univers (2007-) og Solskinn og brød og ånd (2009-) med
på lista. Magnus Enger skriver om oppdrett og hverdagsliv med norsk lundehund.
Snåta er bibliotekar, men tenker også høyt om livet, døden og kjærligheten. På
den tredje bloggen skriver Lars Egeland fra Stortinget, der han vikarierer for
Inga Marte Thorkildsen. Til daglig leder han Læringssenteret ved Høgskolen i
Oslo.
Personlige blogger
Jeg har klassifisert tredve prosent av bloggene
– inkludert mine egne – som personlige. Det betyr først og fremst at vi skriver
på vegne av oss selv. De personlige bloggene handler ofte om faglige spørsmål,
men vinklingen er vår egen. Disse bloggene er ofte mer interessante enn de
nyttepregede "offisielle" bloggene. Virkeligheten slår inn:
Øyvind Solstad fra NRKbeta … snakket … om Twitter, som jeg inntil i går hadde
avskrevet som uinteressant …. Men da han … viste hvordan han brukte det,
forsto jeg plutselig at dette var både morsomt og spennende. Jeg kastet meg ut
i det i går ettermiddag, opprettet profil og der fant jeg jamen flere gode
gamle kjente fra bloggeverden også!
Så
lenge departementet ikke vil arbeide med noen bindende
retningslinjer/minstekrav til skolebibliotekstandard pga den hellige lokale
styringsretten arbeider vi som brenner for skolebiblioteksaken i en bratt og
tung motbakke.
Bokhøsten
er her. Jeg leser og leser. Mye traurig samtidssutring uten noe som helst
substans og interesse. Har forlagene sparket konsulentene sine?
Men
OJ! Hva er dette??? Kan det være….??? Er det virkelig…? Jeg tør nesten ikke
håpe… MEN DET ER!!!!!!! KVALITETSLITTERATUR!!!! [= Terje Holtet Larsen:
"Home is where you die, sier Mr. Saunders"]
Større dristighet
Det var de personlige bloggerne som brøytet vei
for institusjonene. I de første fem årene (01-06) ble sytti prosent av bloggene
som fortsatt lever, startet av enkeltpersoner. Institusjonene begynte først å
blogge i større skala fra 2007 av. De startet på trygge områder – som å gi råd
om gode bøker. Selv om bloggene hadde kommentarknapp, var faren for innsigelser
liten. Fjoråret har vært preget av større dristighet. Nye blogger som BibDir – fra UB i Bergen, Nye Deichman og UBtinget – fra UB i Oslo, gir større
innsikt i beslutningsprosessene og øker muligheten for kollektiv læring.
Selv
om veksten dabber av, tror jeg altså virkningen vil øke. Blogger, Twitter,
Facebook og fornuftige nettredaktører gir leserne mulighet for å svare. Smått
om senn blir det stive og korrekte forvaltningsspråket – der folket skal lytte
og lære – erstattet av samtaler mellom likestilte mennesker. Slik var det i
opplysningstida, og slik blir det nok i bibliotek-Norge også.
