Bibliotekene og fremtiden

Høsten 2010 ble bibliotek endelig et tema i media. Men det skjedde ikke i form av solid anerkjennelse og støtte til vår virksomhet.

 Av Hans Martin Fagerli, daglig leder i ABM-media

Høsten 2010 ble bibliotek endelig et tema i media. Men det skjedde ikke i form av solid anerkjennelse og støtte til vår virksomhet.

Av Hans Martin Fagerli, daglig leder i ABM-media

Det startet med et dobbeltsidig oppslag i Morgenbladet (29.okt-4.nov 2010) av journalist Håkon Gundersen (”I fremtiden blir det hæla i taket”). Her raljerte han med navngitte bibliotekfolks utsagn om fremtiden, kassering og en mindre vellykket teknoinstallasjon på Deichman. Det er ikke første gang Håkon Gundersen pirker i bibliotekarprofesjonen etter egne erfaringer som observatør og bruker. Mange bibliotekarer ble kraftig provosert.

I en petitartikkel (”Final Fantasy”) i A-magasinet nr 48/2010 tok forfatter og journalist Vetle Lid Larssen på en underfundig måte tak i bibliotekarers forhold til fremtidens bibliotek, dataspill, lesing og litteratur. Et knippe bibliotekariske nyord får også en omgang med forfatterens ironi. Artikkelen har sikkert blitt lest av noen hundre tusen lesere.

To innsendere, begge bibliotekarer, slapp til med kommentarer. Ingen alminnelig bruker fant grunn til å mene noe. Reaksjonene på Biblioteknorge var imidlertid mange og sterke med til dels mindre pene karakteristikker av forfatteren. Bibliotekarer, som mer enn andre burde kjenne en petitartikkels virkemidler, tålte rett og slett ikke å bli omtalt ironisk. Lid Larssen har sikkert fått reaksjonene med seg. Det er mye Wikileaks i det daglige liv også.

I Bok og Bibliotek nr 6/2010, var det forskerne sin tur. I artikkelen ”Litterær geriljakrig”, som trykkes samtidig som kronikk i Aftenposten, karakteriserte FoU-direktør og kulturforsker Georg Arnestad både Norsk bibliotekforening og dennes formann i ordelag et stykke unna gjengs forskerprosa, og skrev at biblioteksjefer flest ikke er til stede i kampen om kultur- og budsjettmidlene. Arnestad viste til forskning som konkluderer med at folkebibliotekene sakte men sikkert taper terreng i kommunene, og foreslo at biblioteksjefene tok med seg ordene, bøkene, PC-en og lesebrettene og så hvor langt dette holdt på den kommunale budsjettslagmarken.

Selv om Arnestad sa at det mange steder gjøres godt arbeid, utløste utspillet fra Bok og Biblioteks faste spaltist en god del irritasjon, og han fikk tilsvar i Aftenposten fra NBFs formann. Men Arnestad hadde vel noen saklige poenger også?

Reaksjonene på disse ytringene kan tyde på at ikke alle brukerne står i sentrum for bibliotekarers oppmerksomhet. Men hvor langt bør bibliotekarer gå i å fortelle brukerne hva slags bibliotek de trenger?

Selvransakelse

Jeg mener at innspillene fra både Lid Larssen, Gundersen og Arnestad burde ha ført til litt selvransakelse i profesjonsrekkene, hos utøvende bibliotekarer som hos bibliotekutdannere og –forskere. Det er jo disse som er de fremste premissleverandørene for profesjonsutøvernes oppfatning av bibliotekets samfunnsoppdrag.

Gundersen og Lid Larsen frykter tydeligvis at deres bibliotekbehov blir nedgradert i en tid hvor ”fremtidens bibliotek” er blitt et mantra – og dessverre med svært utydelig innhold. Voksne brukere i yrkesaktiv alder er ingen stor gruppe i folkebibliotekene. Bibliotekarer som går til angrep, må forklare oss hvorfor denne gruppen ikke fortjener å bli behandlet med profesjonell seriøsitet. Setter man ikke brukeren i sentrum lenger?

I Aftenposten 9.desember får det nye Deichman hovedoppslaget i avisens kulturbilag. Reportasjen synliggjør problemstillinger som Lid Larsen og Gundersen sirkler rundt, og illustrerer hvor vanskelig formidling av fremtidens bibliotek synes å være. Overskriften bruker det jeg vil kalle folkebibliotekets sjel som blikkfang: ”Et bibliotek for alle”. Deretter understrekes det at nå skal fremtidens bibliotek bygges i Oslo. Men med et lite forbehold: ”Faren er å kaste seg på en teknotrend – og så mister vi bibliotekets sjel”, sier prosjektleder Knut Skansen.

Vi får imidlertid ikke vite hvilke trender en frykter og hvilke sjelelige kvaliteter vi kan miste. Leseren må jo tro at innholdet i fremtidens bibliotek kun er en bibliotekfaglig utfordring som ikke alminnelige brukere skal bekymre seg over. Vi blir dermed fratatt muligheten til å diskutere hva som ligger skjult i utsagnet til prosjektleder.

Så leser vi videre at areal, besøk og arbeidsplasser skal firedobles. Unntaket fra denne veksten er antall bøker, som skal reduseres fra 800.000 til 670.000 bind. Begrunnelsen hopper bukk over enhver motforestilling: ”et ømtålelig tema, men helt nødvendig for et bibliotek som vil være i front”.

Igjen blir vi indirekte forsikret om at problemstillingen er noe vi andre ikke behøver å bekymre oss over. Hvorfor er dette ømtålelig, og hvorfor blir et bibliotek i front ved å kaste bøker? Er de udaterte, utslitte, eller må de vike for andre og sterkere behov? Det nye bygget blir hele fire ganger større enn det gamle! Er det restauranten, kaféen, loungen (!), torget, utstillingsarealene, kinoen, auditoriet, møterommene eller endog den gamle boksamlingen til Carl Deichman som fortrenger bøkene?

Og er det dette tilbudet som manifesterer fremtiden? Eller er det etasjen hvor det sies at ungdommen (vi eldre forutsettes vel å ta heisen videre oppover) får tilgang til laboratorier med avansert utstyr hvor de kan redigere bilder og lage bøker(!). For fremtidens brukere er produsenter, må vite. Godt man ikke erklærer dem som forfattere. Vi voksne, som muligens omfattes av det reportasjen betegner som brukere med særinteresser, skal likevel få myldre og synes med alt det rare vi driver med. Mon om vi vil det. Jeg skal i alle fall innom for å se i en eldre Oslo adressebok med det første. Jeg frykter den kan gå med i dragsuget. I motsetning til mitt gamle og gode bekjentskap Trondheim folkebibliotek, har ikke Deichman startet noen digitalisering av dette viktige kildematerialet ennå – kanskje en slikt tiltak inngår i fremtiden for Oslos del? Men for all del – jeg ser fram til at Deichman åpner i Bjørvika.

Forstår ikke bibliotekene

Det er et tankekors at vi ikke makter å kommunisere hva fremtidens bibliotek innebærer. Jeg tror det er nettopp dette som er grunnen til at Lid Larsen og Gundersen reagerer som de gjør. De forstår ikke hva bibliotekene holder på med, og frykter at det biblioteket de bruker i dag blir borte.

Vi er lite tjent med å latterliggjøre innspillene. Vi trenger å gjøre fremtidens bibliotek salgbart og med et innhold brukerne kjenner seg igjen i. Selv er jeg etter hvert blitt mindre sikker på at fremtidens bibliotek er så radikalt som det antydes. I forbindelse med reaksjonene på Gundersens omtale av Buskerudgeriljaens kasseringer, fulgte jeg en lenke til bilder av denne beryktede bibliotekargjengens herjinger i bokhyllene, og ble forbauset. Jeg så ikke annet enn velpleide og tiltalende bokhyller etter en normal gjennomgang av samlingene. Man burde umiddelbart slutte å formidle slik normalitet som revolusjonerende og avgjørende for å skape fremtidens bibliotek.

Kom heller ikke og fortell oss at fremtiden blir digital. Det vet vi for lengst i så mang en sammenheng. Det holder med å skape nåtidens bibliotek for nåtidens brukere og deres behov. Et slikt bibliotek har løsninger med kanskje ti års horisont. Og det er mer enn store nok utfordringer å ta fatt på. En undersøkelse foretatt før jul 2010 av Synovate, viste at av de kulturopplevelser folk flest ønsker å gjøre mer av i 2011, kommer det å lese flere bøker øverst. 45% av oss sier så. Hvorvidt dette dreier seg om e-bøker eller trykte tekster er knekkende likegyldig. Bibliotekene klarer sikkert å finne riktig balanse for akkurat deres bibliotek. Andre kulturelle nyttårsbehov kommer ikke i nærheten av dette. Dette er et fantastisk utgangspunkt for de som skal lede og utvikle våre bibliotek i årene som kommer. Behovet er et salgbart politisk og administrativt argument i kampen om budsjettmidlene, og det behøver ikke å komme i konflikt med at Deichman og andre bibliotek gir oss muligheter for både lunsj og andre tilbud vi ikke har sett før.