Fristelsen til å forsvinne inn gjennom nuets magiske port

Den idémessige basis for folkebibliotekenes finnes i opplysnings- og kunnskapstanken. Et ubetinget dannelsesideal.  Verken internett eller nye media som e-bøker, spill, med mer, har i realiteten forandret på det.

Av Gunhild Gjevjon, cand. mag, bibliotekar og førskolelærer

Den idémessige basis for folkebibliotekenes finnes i opplysnings- og kunnskapstanken. Et ubetinget dannelsesideal.  Verken internett eller nye media som e-bøker, spill, med mer, har i realiteten forandret på det.

Av Gunhild Gjevjon, cand. mag, bibliotekar og førskolelærer

For hva er hensikten med folkebibliotekene hvis de skal bli lik alle andre møteplasser der tilbudet retter seg mot det passive menneske bundet til en skjerm? Der det ikke er fordypelsen, men øyeblikket som teller. Vetle Lid Larssen er inne på det når han avslutter sin artikkel i Aftenpostens A-magasin 3.12.2010 med …”Dataspill er skikkelig moro. jada! Men bare litteratur er erkjennelse”.

Det er med utgangspunkt i denne basisfunksjonen til folkebiblioteket vi må prioritere hvor mye plass de enkelte media skal ta. Det er her debatten om papirbøker kolliderer med plassen til alt det nye en ønsker inn i bibliotekene. Intervjuet med Tord Høivik i Morgenbladet den 29.10.2010 om det Nye Deichman er et godt eksempel på det.  Her smeller han til med en kassering av p-bøker på 50 %.  Utrolig umusikalske uttalelser ovenfor så vel de bevilgende myndigheter i kommunene som for alle bokelskere i dette landet.

At Morgenbladet, på forsiden av avisen da stiller spørsmålet ”Hater bibliotekarer bøker?” burde derfor ikke overraske noen. Hva skal en med fiender, når en har slike venner spør jeg.

Vi må ikke glemme at vi er et ledd i en større næringskjede som formidler det frie ord derforfattere utvikler og skriver bøker, forlagene gir ut tekstene og bibliotekene synliggjør og formidler det skrevne ord.

Å være endringsvillig, være for nye medier, ideer og tanker betyr ikke at en skal bygge ned tjenester som fungerer godt.  Folkebibliotekene hører hjemme både i den litterære og den digitale verden.

Folkebiblioteketes egenart

Forfatteren Vigdis Hjort sier i Bibliotekforum nr.10/2010: ”Biblioteket må tro på sin egenart” og ”Folk trenger en litteraturformidling på grunnivå. Det burde være bibliotekets gave til folket.”

Vi er da fremme med det jeg mener er en av folkebibliotekenes viktigste oppgave: formidling av lystlesing til barn. Barn som vokser opp med bøker, får et positivt forhold til bøker, til det å lese. Gjennom forskning har en nå endelig innsett at lesing for de minste helt fra ettårs alderen er viktig. Her er det nære samarbeidet med barnehagene og folkebibliotekene viktig å påpeke. Et godt variert innkjøp av spennende barnebøker i bibliotekene er et av flere viktig bidrag i kampen mot den funksjonelle analfabetismen. Får vi kommune politikere til å forstå betydningen av det lesestimuleringsarbeid som foregår på folkebibliotekene så tror jeg det blir vanskelig å kutte i mediabevilgningene.

Bibliotekets rolle – og markedet

I ”førhistorisk tid” spurte man: Hva mener Gud? Nå spør man: Hva mener markedet?  Bibliotekets rolle som en uavhengig aktør i forhold til markedsguden når det gjelder innkjøp og formidling av media, bør synliggjøres overfor både kommune- og stortingspolitikere. Som eksempel på dette kan nevnes at ved voksenavdelingen ved Ås bibliotek satser vi på formidling av den oversatte litteraturen som ikke blir så mye omtalt, men som er knallgod. Det være seg så vel skjønn- som faglitteratur.

Når det gjelder mediavalget for øvrig, bør brukerne få oppleve at biblioteket har et kresent, men attraktivt samling innenfor det enkelte mediatypene.  Her gjør jeg Ola David Østlies ord på Biblioteknorge, til mine: ”Vi skal ha samlinger som er både tilgjengelig og høyverdige. Kunsten å kombinere de to er en kjernekompetanse hos bibliotekarer.”

Besøkstallene på folkebiblioteket er viktige. Folk som går på biblioteket går også og handler. Jo større besøkstall dess viktigere blir bibliotekets eksistens for det private næringsliv da et kommunalt sentrum er avhengig av at folk finner det levende og interessant å besøke.  Kutt i bibliotekenes mediabudsjett går i mange kommuner ut over den lokale bokhandelen som ofte har biblioteket som sin største kunde.  Alt henger sammen.

En unik møteplass

Bibliotekene tilbyr en offentlig møteplass der det ikke er noe kjøpepress, der alle innbyggerne i kommunen er medeiere. Stedet der bibliotekansatte er ansatt for å hjelpe sine brukere inn i en informasjonsverden som for mange er vanskelig å orientere seg i. Et rom der den offentlige frie diskusjonen har sin naturlige plass.

Forfatter Ingrid Atlestam mener at folkebibliotekets målsetting og hovedprioritering bør være å overbygge informasjons- og kunnskapskløften. Med det mener hun prioritering av minoriteter, underprivilegerte og grupper som sees på som svake og utenfor majoritetssamfunnet. Hensikten og målet med denne prioriteringen er at disse gruppene skal kunne gis mulighet til kunnskapsinnhenting og evne til å klare seg i samfunnet. En særdeles tiltalende prioritering, men igjen vi skal ikke ha et enten eller, men et både og. For både rik og fattig, både høy lav skal kunne finne folkebibliotekene tiltalende og være verd å forsvare. Selv om jeg nok mener at de grupper hun her nevner bør ha høy prioritet.

Bibliotekbrukernes dom

At brukerne er fornøyd med de tjenestene og servicen folkebibliotekene leverer viser den nyeste innbyggerundersøkelsen. Eller sagt med Bror von Kroghs ord:” Kommunale bibliotek er det overlegent mest besøkte og benyttede kulturtilbudet i kommunene. Bibliotek i norsk kommuner har besøkstall som grisebanker all annen kommunerettet kommunal aktivitet.”

Alarm, alarm

Jeg mener det nå er et påtrengende behov for en aktiv lobby-/aksjonsvirksomhet fra Norsk bibliotekforenings (NBF) side både ovenfor lokal- og stortingspolitikere.  En aksjonsvirksomhet der representanter for de mellomstore og små bibliotekene er aktive deltakere.

Og bare så det også er sagt: NBF har vært og er aktiv på det formelle plan, har nedlaget mye godt arbeid i et utall uttalelser, forslag, utredninger og gått i møter med stortingspolitikere og andre beslutningsdeltakere, men foreningen har til tross for det ikke lykkes i å hindre den nedslaktingen og økonomiske årelatingen de kommunale bibliotekene har vært offer for siden 1990-tallet. Enten vi snakker om bevilgninger til media og personalressurser eller reduksjon av antall filialer. I 1990 var det 1247 faste avdelinger. I 2009 var antallet redusert til 784 avdelinger (i all hovedsak filialer).

Erling Bergan (redaktør i Bibliotekaren) reiser på Biblioteknorge spørsmålet om bibliotekmiljøet og bibliotekorganisasjonene har organisert det bibliotekpolitiske arbeidet sitt i samsvar med de utfordringene de kommunale bibliotekene nå står ovenfor? Jeg vil reise spørsmålet om en mer flat, mindre sentralstyrt organisasjonsform vil være mer tjenelig for NBF enn den nåværende hierarkiske organiseringen?  Det vil være en form som gjør det lettere å engasjere seg, heve stemmen, mer attraktivt å bli medlem.  Og hva med noen ikke sentralstyrte, frie midler til geriljaaksjoner? Aksjoner med humor og brodd? Kronikkredaktøren i Aftenposten etterlyser åndelige bulldosere i bygd og by. Georg Arnestad ber oss drive litterær geriljakrig på den kommunale slagmarka.

Fagfeltet trenger kritikere

Når en er innenfor et fagfelt, har jobbet der lenge og er vant til å få ros, kan en lett bli blind for feil og mangler innenfor feltet. Da smerter kritikken og en kan lett gå i forsvar, men nettopp ved å engasjere seg, si i fra, viser våre kritikere oss respekt, viser de at de er våre venner.  De bør lyttes til!

På Morgenbladets spørsmål om vi bibliotekarer hater bøker er mitt svar at hvis det finnes noen iblant oss, så bør de merke seg forfatter Carsten Jensen ord: ”Det konsekvente mennesket er det mennesket som lever i mange dimensjoner på en gang, som ikke har falt for fristelsen til å forsvinne inn gjennom nuets magiske port”.