INDIE-BIBLIOTEKET?

Jeg forundres over en fløy mer eller mindre innflytelsesrike, men i hvert fall høylydte stemmer i biblioteksektoren som tydeligvis deler en tilknytning til Creative Commons-systemet, en sterk interesse for teknologi, og en – slik det virker for meg – underliggende ideologisk overbevisning om at den digitale kunstneriske allmenningen skal være gratis for brukerne.

Av forfatter Morten Harry Olsen

En av de fremste fanebærerne for denne fløyen er Thomas Brevik, som i september utpekte meg som en slags talsmann for forfattere og forleggere om hverandre på sin blogg, Blogg og Bibliotek, med denne passusen:

«Han har de etablerte og publiserte forfatternes interesser som hovedmotivasjon for det han skriver. Han har egentlig ingen interesse av at bibliotekene blir en del av den nye medieøkologien som nå ser ut til å vokse fram. Bevaring av etablerte strukturer og støtteordninger er forlagene og forfatterenes felles kamprop.»

Med mistenkeliggjøring og halvsannheter skal tydeligvis det digitale felleslandet bygges. Jeg har ganske mer vidtrekkende interesser enn det som blir meg tillagt her, og jeg har sagt det om og om igjen i mange fora: Jeg har kvalitetslitteraturens interesser for øye, jeg har breddelitteraturens interesser for øye, og jeg prøver etter beste evne å skjele til det fortsatt helt nødvendige, fremtidige bibliotekets interesser også. Jeg har også sagt tydelig ifra om at støtteordninger må legges om for å imøtekomme fremtidens behov, i en takt tilpasset realitetene.

Jeg prøver å være realist, ikke utopiker eller teknotopiker. For eksempel på den måten at jeg tror litteraturen blir fattigere om forfatterne blir det, og på den måten at jeg ikke tror støtteordninger kan vokse inn i skyene. Jeg tror altså ikke på en gratis digital kulturallmenning, og heller ikke på en litteratur som er gjennomgående statsfinansiert. Jeg mener at kultur trenger et kommersielt marked. Slik sett kan jeg uten problemer påstås å være tilhenger av bestående. (At jeg ikke er særlig begeistret for mange av utformingene det markedet vi har nå har fått, er en annen sak som må ligge til senere.)

Jeg prøver også å være realistisk med hensyn til prosesser. En av disse er den kreative, skjønnlitterære prosessen som jeg etter femten publiserte bøker vet ganske mye om. I denne er redaksjonsleddet, som forlagene i dag (og i store deler av historien) forvalter, en uvurderlig makker for forfatteren. Men Thomas Brevik vet tilsynelatende bedre:

«Her blir det selvsagt spekulasjon fra min side, men det ser ut til at på stadig flere områder kommer kvalitetskontrollen fra en stor masse framfor fra enkelte eksperter. Det vil si at en bok i framtiden kan bli til i en dialog med en større masse lesere framfor i dialog med en enkelt forlagsredaktør. Det ene er ikke nødvendigvis bedre enn det andre, og resultatene vil bli forskjellige, men å hevde at det ikke finns flere veier til gode tekster er etter min mening sneversynt.»

Først: La oss ikke røre alle bøker sammen til én klumpete grøt. Det er stor forskjell på hvordan forskjellige typer bøker blir til. Læremidler i matematikk, chili-kokebøker og lyrikksamlinger har ekstremt forskjellige tilblivelsesprosesser. I det videre snakker jeg om skjønnlitteraturen. Og da er det helt riktig, som Brevik sier, at han spekulerer. «Kvalitetskontrollen» i den kunstneriske kreative prosessen har aldri kommet, og kan neppe komme «fra en stor masse». En roman er ikke et wiki-prosjekt eller et «program» som kan utvikles som «open source». At enkelte, eksperimentelle tekster (og/eller prosesser) kan fremkomme på en slik måte, er fullt tenkelig; som særskilte fenomener. Men at hovedmengden av kvalitetslitteratur – nå eller i en realistisk fremtid – skal gjøre det, er helt usannsynlig.

Forfattere trenger kyndig redaksjon, og det forlanger kyndige redaktører. Hvor de er ansatt, er en annen ting: Det kan være i forlag, eller i andre typer enheter. Og jeg har vært notorisk påpasselig, i all argumentasjon, med å si at det ikke er forlag i seg selv som fortjener støtte, men redigeringsprosessens ekspertise.

Den typen argumentasjon Brevik og andre fører er rett og slett ikke fundert i noen empiri; den er et uttrykk for manglende forståelse for litterære kreative prosesser, manglende forståelse for kunstneres økonomiske vilkår, og manglende forståelse for hvordan kvalitet blir til. Det avsløres ganske ettertrykkelig når han skriver:

«…vi (les: bibliotekene) er så heldige at vi ikke behøver å vente på forlagenes etterlengtede boksky eller digitalbok.no´s hyggelige, men lille, soloutspill. Vi kan sette igang idag, av den enkle grunn at det finnes en stor mengde uorganisert, ikke-vurdert og veldig spennende litteratur på internett.»

For det første er det ikke mye sant i dette: Man finner ikke mye nettpublisert litteratur på høyde med Knut Hamsun eller Emile Zola, Jonathan Franzen eller Kjartan Fløgstad. Og det er ikke slik at Norge og verden er proppende full av store talenter som blir oversett eller av konspirative årsaker avvist av de mange store og små forlag som gir ut skjønnlitteratur.

For det andre stusser jeg over en rekke implikasjoner: Skal biblioteket bli indie-forlegger? Skal man slutte å formidle det som kommer ut på etablerte forlag? Hvordan går det da med Breviks egen blogg-overskrift: «Bibliotek er ikke i bokbransjen.» Og er det likegyldig for biblioteket at man da løper risiko for å bli en portør av B-vare som blir refusert av forlagene? Og ikke minst: Hva er bibliotekets samfunnsansvar? Å gjøre seg til redigeringsledd, til seleksjonsledd (som en annen bokklubb), til – ja, rett og slett forlegger?

«Drit i forlagene,» har Brevik kvitret på kvitresamfunnet Twitter. Og jeg tenker: Hva er dette? Har det rot i noe som helst bibliotekfaglig? Eller er det ren og skjær ideologi fra en fløy som ser for seg et samfunn hvor kunstnere som velger å publisere resultatet av årelangt arbeid ikke skal ha krav på annen godtgjørelse enn det brukerne velger å gi dem av almisser på allmenningen etter at de allerede har nytt godt av kunstens berikelse. (Vi ser jo hvor mye artistene får fra den glade velvilje på Spotify – dvs. nesten null!)

Jeg skal gå inn på en sånn tanke den samme dagen som bibliotekarer sier at de er villige til å jobbe for driksen lånerne legger igjen i skranken.

I mellomtiden betrakter jeg det som det rene bloggotopia.

– – – –

Svar til Morten Harry Olsen

Det er noe jeg gjerne vil få korrigere i Morten Harry Olsen sin spalte.

Jeg har aldri ment eller sagt at kunstnere ikke skal få kompensasjon for arbeidet sitt. Snarere tvert imot har jeg alltid ment at grunnlaget for et fungerende litteraturmarked nettopp var at forfattere får betalt. Det jeg har ment er at forlagenes strategi for å selge ebøker (DRM) vil virke mot sin hensikt og føre til at de som leser bøker vil vende ryggen til teknisk kompliserte og begrensende format.

Jeg mener også at det er viktig for bibliotekene å være åpne for andre litteraturkretsløp enn det etablerte. Jeg mener ikke at bibliotekene skal bli forlag, men jeg mener at vi vil svikte vår oppgave om vi ignorerer at det skapes mye skriftkultur utenfor forlagene og at vi skal finne og formidle denne på samme måte som vi finner og formidler tradisjonelle litterære format. Og ettersom det i skrivende stund ikke finnes noe allment tilbud om ebøker fra norske forlag i norske bibliotek så ser det ut til å være en mulig vei å gå.

Thomas Brevik, fanebærer uten opptog