Innovasjon og ledelse

Om et par år vil tilgang til nettet være like selvsagt som tilgang til vanlig mobiltelefon er det i dag. Vi tar det derfor for gitt at våre lesere er på nett når de leser. Der må vi også være.

 Av Tord Høivik, førsteamanuensis Høgskolen i Oslo, avd. JBI

Om et par år vil tilgang til nettet være like selvsagt som tilgang til vanlig mobiltelefon er det i dag. Vi tar det derfor for gitt at våre lesere er på nett når de leser. Der må vi også være.

Av Tord Høivik, førsteamanuensis Høgskolen i Oslo, avd. JBI

Da jeg begynte som lærer ved Statens bibliotekhøyskole i 1992, var folk i faget trygge på seg selv. Bibliotekfeltet og utdanningen hadde opplevd jevn vekst i hele etterkrigstida. Bibliotekarene hadde ikke en ledende, men i det minste en trygg og anerkjent posisjon i yrkeshierarkiet.

Tyve år senere er situasjonen en annen. Overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn har undergravd den gamle tryggheten. Både bibliotek og bibliotekarer opplever framtida som usikker. Profesjonen har mange spesielle kunnskaper og ferdigheter. Men bibliotekarene er ikke lenger sikre på etterspørselen fra resten av samfunnet. Den faglige selvsikkerheten er borte.

Usikkerheten er ikke spesiell for bibliotekfeltet. Alle sektorer som har med tekster, medier, læring og kunnskap å gjøre er i bevegelse. Musikkbransjen er langt verre stilt enn bibliotekene. Avisene skjelver for sin framtid. Bokbransjen står for tur. Lærebokforlag og -forfattere har gått til samlet kamp mot Norsk Digital Læringsarena (NDLA). Deres viktigste argument er valgfrihet – som tilfeldigvis vil opprettholde de betydelige inntektene fra læremiddelproduksjon. I neste runde kommer lesebrettene og e-boka – elsket og fryktet. Det er Gutenbergs epoke som ebber ut. Det er grunnfjellet som rister.

Ledere og innovatører. En stabil verden kan klare seg med forvaltere og fagspesialister. Men når verden vender, trenger vi ledere og innovatører. Hvor skal de komme fra? Hvem våger å fronte de vanskelige valgene? Hvem tør utfordre tradisjonene?

Bibliotekene er ikke utpreget konservative. Mange mener mye om skoler og sykehus, fotball og forsvar. Vi har den fordelen – som også er en ulempe – at de færreste utenfor feltet er opptatt av bibliotekenes indre liv. Bibliotekene har derfor et større handlingsrom enn de fleste offentlige sektorer. Vi har lite penger, men mye frihet. Det koster ikke skjorta å sende Buskerudgeriljaen til Hvittingfoss.

Folkebibliotekene lever ansikt til ansikt med brukerne. De sanser nye sosiale trender i det øyeblikket de skjer. Papirboka blir mindre viktig. Etterspørselen rettes mot krim og andre salgssuksesser. Lydboka vokser eksplosivt. Musikkutlånet er under press fra digitale leverandører, men video er fortsatt populært. Det gammeldagse referansearbeidet er i fritt fall pga. nettet. Men bibliotekets rolle som studieverksted og kulturell arena ser ut til å øke. Mange kommuner satser på biblioteket som partner. Vi samlokaliseres med kino og teater, kulturskoler og kafeer, museer og svømmehaller.

UH-bibliotekene lever også tett på brukerne. Etterspørselen fra studentene dreier seg bort fra papirmedier – fagbøker og tidsskrifter – og over mot digitale arbeidsplasser, gruppebord og grupperom, produksjons- og visningsverktøy. På lengre sikt skjer det en dyptgripende omforming av arbeids-, lærings- og produksjonsformene i hele UH-sektoren. Studenter, lærere, forskere og bibliotekarer er i samme båt – og ferden minner mer om rafting på Sjoa enn sommerseilas på Sørlandet.

Skolebibliotekene opplever det samme. Sett ovenfra, gjennom forvaltningens dokumenter, ser skoleverket ut som et apparat for å realisere politiske vedtak. Problemer utredes, planer publiseres og tiltak iverksettes. Diskusjonene, tautrekkingen og uroen på grasrota trenger ikke inn i kontorene. Politikerne vedtar å digitalisere alle skolefag – uten å forandre sin egen ikke-digitale praksis. De vil lede uten å delta: Gjør som jeg sier – og ikke som jeg gjør! Men det er ikke forvalterne – det er elevene og lærerne, rektorene og skolebibliotekarene som er ekspertene på dagens norske skole. Den digitale framtida har forlengst begynt – men den er høyst ujevnt fordelt. Ungdommen starter, bibliotekene ligger granske langt framme og skolen er i langsom bevegelse. Det er styringsverket og kontorfolket som henger etter: same procedure as last year.

Ord uten ansvar. Skal forvalterne virkelig vite hva som skjer, nytter det ikke med bachelor-, master- og doktorgrader i pedagogikk, sosiologi eller bedriftsøkonomi. De må gå inn i praksisfeltet, møte menneskene og selv delta i utviklingsarbeidet. Når “arbeids-, lærings- og produksjonsformene” forandrer seg, mister kunnskapen fra forrige århundre sin bærekraft. Jeg mener ikke å nedvurdere den teoretiske kunnskapen. Det er teorien uten praksis jeg retter søkelyset mot: ord uten ansvar, vilje og makt.

Siden høsten 2009 har jeg deltatt som veileder på HiOs nye program for førstebibliotekarer. Programmet forutsetter mastergrad. Det betyr at vi tenker ledelse. Bibliotekene trenger ledere som kan fronte feltet – ved å utnytte de nye betingelsene for produksjon, formidling og bruk av kunnskap og kultur. Her prøver vi å utforske oppgaver og roller for framtidas bibliotekarer – ved å praktisere andre former for kunnskapsproduksjon enn den tradisjonelle doktorgraden.

Bibliotek og bibliotekarer har alltid spilt en rolle i lærings- og forskningssammenheng. Det vi nå opplever er at nettmediet forandrer arbeidsformene i lærings- og forskningsmiljøene. Forholdet og samspillet mellom studenter, lærere, forskere og bibliotekarer settes i bevegelse. I løpet av det neste tiåret må vi bygge nye strukturer og samarbeidsformer – uten at biblioteket blir marginalisert underveis. Vi trenger bibliotekarer som kan lede denne typen komplekse prosesser, der endringsledelse ikke kan skilles fra faglig utviklingsarbeid.

En av bærebjelkene i den nye strukturen – tenker jeg – er bibliotekets rolle som tekstverksted. Dette er en videreføring av bibliotekets rolle som lesesal og dokumentlager. Elever og studenter trenger arbeidsplasser der de kan gjennomføre sine prosjekter, dokumentere sine resultater og redigere sine presentasjoner. Dette arbeidet foregår ofte i grupper og nesten alltid med bruk av digitale medier.

I de digitale undervisningsmiljøene er lærerne spesialister på undervisningsfagene, fra fysikk og flyfag til fiskehandel og fransk. Jeg ser for meg bibliotekarene som tverrgående spesialister. Deres faglige ekspertise gjelder formidling, bruk, gjenbruk og produksjon av fagenes medier og dokumenttyper. Det er disse ferdighetene som gir det nye biblioteket – altså tekstverkstedet – en selvstendig verdi.

Et rom for digitalt gruppearbeid kan hvem som helst bestyre. Bibliotekarenes faglige rolle blir å støtte, veilede og planlegge elevenes og studentenes arbeid med alle typer medier – i og utenfor bibliotekrommet. For å kunne gjøre dette, må de selv ha solid og variert erfaring med produksjon og formidling av digitale tekster. Fellesprosjektene Lære.Verk og ACHRON skal bidra til dette.

ACHRON, som står for Art and Cultural Heritage Resources ON-line, skal bli et internasjonalt mastergradskurs i digital formidling av kunst og kultur. Jeg har ikke hatt mye å gjøre med dette prosjektet. Men når det gjelder Lære.Verk, deler jeg redaktøransvaret med Helge Høivik, som leder hele 1bib-programmet. Det har vært en lærerik oppgave.

Lære.Verk. Lære.Verk er både et prosjekt og et produkt. Nettstedet har en dobbelt læringskarakter. Det skal framstå som en læringsressurs for bibliotekarer, bibliotekstudenter, lærere og andre som vil lære mer om 1bib-programmet, om e-læring eller om digital tekstproduksjon. Det skal samtidig fungere som en læringsarena, der vi som deltar i programmet prøver ut nye pedagogiske arbeidsformer.

Selv om jeg har benyttet nettmediet lenge, har jeg opplevd det å skrive for Lære.Verk som en utfordring. Som uavhengig blogger har jeg vært min egen utgiver og min egen redaktør. Når det gjelder Lære.Verk, må jeg skrive innenfor en ny – og uferdig – sjanger. Båten bygges mens vi ror. Den viktigste lærdommen har vært: når «alt og alle» er på nett, blir forfatterens og redaktørens rolle grunnleggende forandret.

Bøker skal i prinsippet kunne leses i enrom, uavhengig av alle andre bøker og tekster. Alt leseren trenger underveis, må pakkes i den samme ryggsekken. Lære.Verk er skrevet som en del av, og et bidrag til, verdensveven. Mobilnettet er på rask vei inn. Om et par år vil tilgang til nettet være like selvsagt som tilgang til vanlig mobiltelefon er det i dag. Vi tar det derfor for gitt at våre lesere er på nett når de leser. Da trenger de ikke ryggsekk. De lever på nettet. Det må vi også gjøre.

Lenker

Lære.Verk: http://textbook.latina.pedit.hio.no

ACHRON: http://chron.latina.pedit.hio.no