Bibliotekene må forsvare offentlighet

Om vi skal lete etter et verdimessig fellesskap som forener bibliotekarer på tvers av det mangfoldet av kontekster de arbeider i, er nettopp biblioteket som en forsvarer av og forkjemper for offentlighet en felles verdimessig bærebjelke som binder profesjonen sammen.

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, avd ABI

Bibliotek er institusjoner for offentlighet. Om vi skal lete etter et verdimessig fellesskap som forener bibliotekarer på tvers av det mangfoldet av kontekster de arbeider i, er nettopp biblioteket som en forsvarer av og forkjemper for offentlighet en felles verdimessig bærebjelke som binder profesjonen sammen. Selve grunnideen for det er nettopp å realisere kunnskapens potensial som et offentlig fellesgode og å legge til rette for åpen tilgang til og deling av kunnskap.

Hvis offentligheten trues — enten det er av krefter som vil begrense tilgangen til kunnskap og informasjon, kommersielle aktører som okkuperer offentlige torg og møteplasser eller utviklingstrekk som erstatter en diskuterende med en representativ offentlighet — må bibliotekfeltet stå opp som forsvarere av offentligheten.

Vi står overfor noen slike trusler nå. La meg ta utgangspunkt i et konkret eksempel. For drøyt 20 år siden var jeg engasjert i et nordisk prosjekt av Romulo Enmark som da var leder for Sentrum for bibliotekforskning ved universitetet i Göteborg. Vi skulle analysere framtidsdebatten om bibliotek i de nordiske landene. Det empiriske materialet var artikler i de nordiske bibliotektidsskriftene i perioden 1985-1990.

Jeg hadde ansvaret for å skrive det norske kapittelet i boka som prosjektet resulterte i. Og tidsskriftene – for mitt vedkommende først og fremst Bok og Bibliotek – ga et rikt materiale. Også de sentrale strategene – bibliotekdirektør og riksbibliotekar – deltok, og det å analysere hvordan de tenkte, var naturligvis særlig interessant. Ett av de sentrale funnene var at disse to sentrale lederne i bibliotekideologisk forstand var på kollisjonskurs med hverandre: «Den ene (bibliotekdirektøren) har som et klart utgangspunkt at bibliotekene skal påvirke samfunnet – være et redskap for likhet og demokrati. Dersom samfunnsutviklingen truer de verdiene bibliotekene skal fremme, skal man kjempe – ikke gi opp verdigrunnlaget. Riksbibliotekaren derimot, ser ut til å legge til grunn at man må tilpasse seg verden slik den er. Om verdier vi i og for seg ser som ønskelige er på vikende front, får vi ta det til etterretning.”(Audunson, 1991, s. 131).

Kunne dette prosjektet ha vært gjentatt i dag, 20 år seinere? Jeg er ikke sikker. Når jeg tviler, er ikke det fordi jeg ikke tror dagens sentrale strateger tenker og skriver like godt og dypt som deres forgjengere på 1980-tallet gjorde. Men det har skjedd noen grunnleggende endringer med hensyn til hvordan offentligheten fungerer. En diskuterende offentlighet er i ferd med å erstattes med en representativ offentlighet. Det har gjort de sentrale strategene mindre synlige i den diskuterende offentlighet.

En demokratisk og diskuterende offentlighet innebærer at synspunkter legges fram på åpent tilgjengelige arenaer. Der brynes de mot andre synspunkter og de blir gjenstand for kommentarer og kritikk. Ved at synspunkter legges åpent fram, og brynes mot konkurrerende synspunkter, kan den myndige borger – eller i en fagdebatt: den myndige profesjonsutøver – vurdere standpunktene opp mot hverandre og ta et informert standpunkt. Dynamikken i en åpen og offentlig debatt bidrar også, må vi tro, til bedre kvalitet i de beslutningene som tas.

Den åpne, diskuterende offentligheten er et barn av moderniteten. Men det finnes en annen offentlighet som har røtter i det førmoderne og føydale. Det er den representative offentlighet. I den representative offentlighet kan makthaverne vise seg fram i all sin prakt og glans uten å forstyrres av kritikere og kommentatorer. Begge formene for offentlighet har eksistert side om side. Kongens åpning av Stortinget hvert år i oktober og kongefamilien som hilser barnetoget fra slottsbalkongen 17. mai, er eksempler på representativ offentlighet. Men når politikk skal utformes og kursen til offentlige institusjoner stakes ut, er det den diskuterende offentlighetens arenaer og de normene som gjelder der, som er viktige.

Digitaliseringen og internett gir muligheter til en gigantisk utvidelse av det offentlige rommet. Men paradoksalt nok ser vi sterke tendenser til det motsatte – til at digitaliseringen i kombinasjon med, kommunikasjonsstrategier, i stedet fremmer en form for førmoderne, representativ offentlighet. Eksempler her er nettsteder der institusjoner og virksomheter uforstyrret kan presentere seg uten å bli korrigert, kritisert eller motsagt og det er glansede magasiner som etter hvert enhver organisasjon med respekt for seg selv engasjerer kommunikasjonsbyråer til å produsere for seg.

På nettsidene og i de glansede magasinene kan virksomheter fra Statoil via Fotballforbundet til Nasjonalbiblioteket presentere de vakreste og best retusjerte bildene av seg selv og egen aktivitet. Der kommer det ingen ubehagelige og kritiske spørsmål om problemer knyttet til kanadisk oljesand eller svarte spillerlønninger. Eller bibliotekpolitikk.

Da kommunikasjonsdirektøren i Nasjonalbiblioteket i fjor høst i en debatt på Biblioteknorge erklærte at det mest naturlige for Nasjonalbiblioteket er å informere om sine saker på bibliotekets nettsider, kan det være et uttrykk for en tilpasning til de trendene som erstatter en diskuterende offentlighet med en representativ offentlighet. I den grad bibliotekene gjør det, er det problematisk.

Å forsvare det åpne offentlige rom må være en ryggmargsrefleks i bibliotekfeltet. Det gjelder den diskuterende offentligheten, men det gjelder også utfordringer mot det offentlige rom i bredere forstand: der offentlige torg og møteplasser i økende grad okkuperes og overtas av kommersielle aktører som Steen & Strøm og Thon eiendom, må bibliotekene utvikle alternative og genuint offentlige møteplasser. Det er en utfordring som mange innen bibliotekfeltet nå er opptatt av. Der noen søker å begrense tilgangen til forskningsbasert kunnskap, må bibliotekfeltets svar være offentlig og åpen tilgang – for eksempel gjennom åpne institusjonelle arkiv.

Spørsmålet er om vi skal realisere de mulighetene for økt offentlighet og kunnskapsdeling som digitaliseringen åpner opp for eller ikke. Dette er et kampspørsmål. La meg ta et eksempel fra egen arbeidsplass. Høgskolen i Oslo hadde inntil den fusjonerte med Høgskolen i Akershus et nettsted – HiO-nytt – som var åpent for debatt. Debatten på dette nettstedet var til tider svært livlig. Høgskolen er en institusjon som finansieres over offentlige budsjetter og skal løse oppgaver for samfunnet. Derfor var det, rimelig nok, også mulig for den interesserte allmennheten utenfor Høgskolen å gi sitt besyv med i diskusjonene. Etter fusjonene mellom de to høgskolene fikk vi et nettsted som ikke åpnet opp for diskusjonen. Det skapte frykt for at den nye høgskolen skulle bli en del av trenden med representativ glansbildeoffentlighet. Høsten 2011 ble dette et av de heteste diskusjonstemaene på den nye høgskolen. Jeg føler meg trygg på at resultatet vil bli et nettsted som åpner opp for diskusjon og samtale.

Slike kamper må bibliotekfeltet være forberedt på å ta framover. I 1990 fant jeg som nevnt innledningsvis at direktøren for Statens bibliotektilsyn mente at bibliotekene skal påvirke samfunnet og være redskap for demokrati. Riksbibliotekaren framsto som mer tilpasningsorientert i forhold til endringer og tendenser i samfunnet. Det er bibliotekdirektørens vurderinger fra den gang vi bør lytte til.

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, avd ABI

 – – – –

Litteratur:

Audunson, R. (1991). Framtiden i norsk bibliotekdebatt. I: Biblioteken och framtiden. Redigert av Romulo Enmark. Göteborg, Centrum för bibliotekforskning. S. 122-170.