Det er kulest å kritisere folkebibliotekene

 {jcomments on}«Kulturbløffen» er en bok som vil vise at norsk kulturpolitikk er mislykket.  Forfatteren tar for seg hele kulturfeltet, men han innrømmer at favorittsporten hans er å kritisere folkebibliotekene. Det er i bibliotekene at skinnhelligheten er størst, og kritikk avvises bare med at «Vi er perfekte». 

Av førsteamanuens Øivind Frisvold, høgskolen i Oslo og Akershus

«Kulturbløffen» er en bok som vil vise at norsk kulturpolitikk er mislykket.  Forfatteren tar for seg hele kulturfeltet, men han innrømmer at favorittsporten hans er å kritisere folkebibliotekene. Det er i bibliotekene at skinnhelligheten er størst, og kritikk avvises bare med at «Vi er perfekte». 

Av førsteamanuens Øivind Frisvold, høgskolen i Oslo og Akershus

For å si det enkelt, Kristian Meisingset har ett budskap: Målet om demokratisering har ikke nådd fram til folket eller til folk flest. Kulturstatistikken taler sitt tydelige språk: Hverken den gamle folkeopplysningen eller nyere metoder for inkludering har hatt effekt. Finkulturen er fortsatt for en liten elite, og folket greier seg godt uten innblanding og oppdragende virksomhet. De siste kulturministre har riktig nok brukt noen «milliona krona» på rockefestivaler og populærkultur, men sannsynligvis til ingen nytte. Dette er kultur som greier seg selv og som har markedet på sin side. Hvis staten skal bruker penger på kultur, må det være på den nyskapende og eksklusive kunsten.

     «Kulturbløffen» ble solid lansert, debattert, kritisert og slaktet da boka kom. Meisingset fikk påtale for å være slurvete og upresis. Selv om boka er holdt i en kåserende reportasjeaktig form, må man kunne vente litt grundigere empiri og mer orden på kilder og dokumentasjon. I Bok og Bibliotek begår Ragnar Audunson nesten karakterdrap på Meisingset (nr. 6/13). Er det slik at forfatteren er en slags kulturlivets Petter Northug, sleivete og stormunnet, og med ufortjent tilsiktet maksimal oppmerksomhet?

Kultursosiologiens tristesse

Rett skal være rett: Mye av bokas faktagrunnlag kan begrunnes med statistikk og nyere kulturforskning. Norsk kultursosiologi er dessuten så nøktern og pessimistisk at det er ingen kunst å finne forskningsbasert kunnskap om at det er langt igjen til de store målene er oppfylt.  Den solide Kulturutredningen (NOU 2013: 4) peker i samme retning. Kulturforskningens nestor, Per Mangset, har til og med rykket ut og forklart at selv om forskningen har gitt grunn til pessimisme, er ikke resultatene «entydige og aldri endelige». Målet om full demokratisering er ikke oppfylt, men Mangset påpeker at mange som ikke har vokst opp i kulturelt møblerte hjem likevel har hatt «glede av offentlige kulturdemokratiseringstiltak.» (Bulletin 3/2013). I et utdanningssamfunn som vårt skjer det stadig kulturelle klassereiser.

     Et motto for Meisingset er, som det heter på omslaget, å vise hvordan «vi sviktet eliten og fornærmet folk flest». På 1950- og 60-tallet fantes det nok enkelte autoritære kulturformidlere og smaksdommere. Det er lite som tyder på at dagens nordmenn lar seg undertrykke eller fornærme av finkulturelle uttrykk. Meisingset støtter seg på Pierre Bourdieus klassedelte kulturforståelse. Spørsmålet er om oppskriften helt passer på et samfunn der folk og elite er i fri flyt i sine preferanser mellom det høye og det såkalt lave. Det er i alle fall langt mellom de skikkelige kultursnobbene, og så stor makt ser det ikke ut til at de har heller.

     «Kulturbløffen» er lagt opp som en reiseskilding med skiftende reportasjer fra høy og lav kultur i hovedstaden (Operaen, Astrup Fearnley Museet og Cafe Mono) til nye kulturhus i Kristiansand og Hamar – og videre til Countryfestivalen på Bræim og landet rundt med Riksteateret, filmpremiere på «Man of Steel» og konsert med Beyoncé. Litteraturpolitikken dekkes gjennom visitter til innkjøpsordningene (koster 121 millioner), momsfritaket (1,5 milliarder) og fastprisordningen. Meisingset konkluderer elitistisk: Mesteparten av støtten går til kommersiell litteratur eller til halvferdig litteratur som forlagene kunne jobbet mer med. Det er ikke rart at Meisingset skaffer seg uvenner når han oppsummerer med å si at det er de utdannede blant oss som leser bøker. Folk flest finner sitt i markedet; derfor bør de offentlige pengene heller «gå til ’finere’ og mer spesialisert litteratur som færre leser» (s.116)

Bibliotekene på skraphaugen

Meisingset startet sin bibliotekkritikk mens han var kulturredaktør i det konservative studenttidsskriftet Minerva med følgende melding: I den nye digitale formidlingen er bibliotekene bare en uheldig konkurrent til de private aktørene. Strømmetjenestene for musikk har allerede vist den veien som forlagene nå bør gå. Det er ikke lenger behov for offentlig finansiert utlån. Bibliotekene kan snart etterlates på «historiens skraphaug» (Aftenposten 17.10.12)

     I «Kulturbløffen» forsøker Meisingset å finne nye veier for biblioteket. Kanskje finner han sitt fremtidsbibliotek hos avtroppende biblioteksjef Liv Sæteren på Deichmanske. En engasjert biblioteksjef tar frem de store vyene: «Det er et bibliotek som skal produsere formidling av hele kunnskapsuniverset». Her er bibliotekaren «redaktør i et gigantisk univers av kunnskap.» (s.120). Meisingset lar seg rive litt med og innser at her kan biblioteket komme unna båndet til boka og komme i kontakt med sin kjerne: «formidling av kunnskap og kultur uavhengig av form og sted.» (s.122). Men Meisingset er også redd for at det er noe «flytende og lite konkret» over visjonene og at de ikke lar seg realisere. Han spør om biblioteket ikke ser at det er mange som allerede konkurrerer på samme marked og konkluderer med at et bibliotek som skal være alt for alle, blir lite for de fleste.» (s.123).

     Meisingset finner videre at bibliotekene er like klassedelte som andre kulturtilbud, og at denne utviklingen nå går feil vei. Det er to grupper som viser mindre bibliotekinteresse enn før: det er de «ressurssvake» og ungdom i alderen 16-24 år. (s.117) Dette kan skyldes endrede medievaner, men også nedskjæringer. Men Meisingset nevner ikke at halvparten av befolkningen bruker bibliotekene, at 1/3 er regelmessige brukere og at nesten 40% av dem som har lavest utdanning er bibliotekbrukere. Den kvantitative delen av PLACE-undersøkelsen viste at det er tydelige sammenheng mellom «å ha lav husholdningsinntekt, ikke-vestlig kulturbakgrunn og lavere utdanning og stor bruk av biblioteket som møteplass.» (Aabø BoB nr. 3/10) Men det må innrømmes at bibliotekbruk (i likhet med å delta på idrettsarrangement) øker med utdanning. Derfor er det ekstra hyggelig at bibliotekene også kan bidra til å heve utdanningsnivået.

Det kommersielle biblioteket

Folkebibliotekene stenger ikke lenger porten for de kommersielle bestselgerne. Meisingset har undersøkt topp-100-listen for utlån gjennom Bibliofil. Her finner han bare 12 kvalitetstitler, resten av bøkene må oppfattes som krimbøker og bestselgere med sterke innslag av salgbare navn som Hislop, Samartin og Riley.

Denne populære (og kommersielle) profilen er nok grunnen til at bibliotekene har en så bred kontaktflate som de har. Men Meisingset har ett poeng, og det demonstrerer bibliotekets dilemma: Er det riktig å bruke så mye ressurser på å konkurrere med markedet og bokhandelen? Her får han også støtte fra Liv Sæteren: «Bibliotekene bør by på den bredden som markedet ikke tilbyr. Gjør vi ikke det, har vi feilet totalt» (s.119).

     «Kulturbløffen» må leses som en provoserende og nyttig blåveis mot et felt som ellers er preget av sterk konsensus og meget laugsdisiplinert meningsutveksling. Boka fremmer ikke den nøkterne saklighet, men det er mye vekkelse i en kald dusj. Kanskje vekker også boka litt interesse i det blå kulturdepartement? Også her forkynnes det at nå skal det satses på kvalitet. Men hverken departementet eller Meisingset kan fortelle oss hvem som skal ha det privilegiet det er å definere hva som er kvalitet for andre.  Derimot har Meisingset gitt en oppskrift på en kulturpolitikk som kan begrunne innsparinger.

     Vi har allerede sett noen tegn på årets kulturbudsjett. De rød-grønne ville ha høyere NRK-lisens, og Kulturrådet har nå 10 millioner mindre til de litterære innkjøpsordningene. Spørsmålet må derfor bli:

     Vil kvalitet bli viktigere enn bredde når det skal bestemmes hva som kommer til  bibliotekenes hyller?

– – – –

Omtalt bok: Kristian Meisingset. ”Kulturbløffen”. Cappelen Damm, 2013

(Artikkelen sto på trykk i Bok og Bibliotek nr 1/2014)