Oslofjordbibliotekene: Fra synsing til kunnskapsbasert utvikling

Publisert Sist oppdatert

Prosjektet “Jakten på det unike” skal skaffe et bedre beslutningsgrunnlag for utvikling av framtidsrettede bibliotektjenester for mellomstore by- eller regionbibliotek. På bildet: Tone Moseid (t.v) og Hilde Ditmansen ved Tønsberg og Nøtterøy bibliotek.

 

Prosjektet “Jakten på det unike” skal skaffe et bedre beslutningsgrunnlag for utvikling av framtidsrettede bibliotektjenester for mellomstore by- eller regionbibliotek. På bildet: Tone Moseid (t.v) og Hilde Ditmansen ved Tønsberg og Nøtterøy bibliotek.

– Vi skal blant annet utforme en modell som beskriver definerte brukersegmenter og relevante indikatorer, for utviklingen av et mer målrettet tjenestetilbud, forteller prosjektleder Hilde Ditmansen ved Tønsberg og Nøtterøy bibliotek.

     – Disse bibliotekene har mye til felles, mener Tone Moseid, biblioteksjef i Tønsberg og Nøtterøy bibliotek.

     – Bibliotekene befinner seg i byer eller regionsentra med mellom 20.000 – 120.000 innbyggere, i en landsdel preget av høy grad av næringsutvikling og vekst, en økende og stadig mer sammensatt befolkning, og med høy kulturell kapital.

Faktabasert utvikling

– Oslofjordbibliotekene møter mye av de samme utfordringene i form av et stadig mer urbanisert, flerkulturelt samfunn, som stiller høye krav til kunnskaps- og kulturinstitusjoner som bibliotek. For å kunne drive en mest mulig vellykket bibliotekutvikling, må vi bevege oss fra å synse og mene basert på magefølelse og over til kunnskapsbaserte beslutninger, sier Ditmansen.

     De 15 bibliotekene som er med i prosjektet, har mange felles erfaringer. En enkel analyse av de siste ti årene viser blant annet at besøks- og utlånstall går ned, mens nettbruken øker. Brukernes atferd er i endring, men dette ser ut til å være en klarere trend for Oslofjordbibliotekene, enn for de mindre bibliotekene i regionen, forteller Ditmansen.

     – Oslofjordbibliotekene er ofte kraftsentre i sitt fylke eller sin region. Samtidig er konkurransen om innbyggernes oppmerksomhet og lojalitet økende. Trender og utviklingstrekk vil derfor få betydning for hvordan disse bibliotekene kan fylle rollen som ”lokomotiv” i bibliotekutviklingen framover.

     Og Moseid legger til:

     – Hittil har kunnskapen vært for liten og faktagrunnlaget ikke godt nok. For å kunne planlegge utviklingen av dette segmentet av folkebibliotek, er det nødvendig å framskaffe dette grunnlaget.

– – – –

Faser i prosjektet

1) Retrospektiv: analysere det som eksisterer av tallmateriale og annet for Oslofjordbibliotekene, for å beskrive utviklingstrekkene de siste ti år. Hva slags endring er det vi ser?

2) Status: gjennomføre en brukerundersøkelse for å få bedre kunnskap om dagens brukere og ikke-brukere – atferd, forventninger og hvem de faktisk er. Anvende metodikk som analyserer kundegrunnlaget, identifiserer ulike brukergrupper, og de ulike behovene. Trekke inn erfaringer fra den danske undersøkelsen «Bedre bibliotek 2013» og liknende. Hvem er de målgruppene vi bør henvende oss til, og hva ønsker de av tjenester?

3) Trendanalyse: med utgangspunkt i eksisterende trendanalyser skissere opp framtidsscenarier som er relevante i forhold til framtidas folkebibliotek. Trekke inn IFLAs Trend Report og liknende. Hva slags drivkrefter påvirker de definerte målgruppene, og hva kan dette ha å si for hva framtidas bibliotek bør utvikle av tjenestetilbud?

4) Samle dette materialet og analysere det, slik at dette kan danne et mer solid beslutningsgrunnlag for nettopp de regionale motorene i norsk folkebiblioteksektor. Hva bør prioriteres når framtidas tjenester utvikles? Målet er å definere et framtidig databehov som styringsverktøy i utviklingen av tjenestetilbudet.

Prosjektet drives av Oslofjordbibliotekene, med Tønsberg og Nøtterøy ved roret.

– Av Odd Letnes, redaktør

– – – –

– – – –

 

Jakten på det unike

Oslofjordbibliotekene har forstått at framtidas bevilgninger vil bli knyttet til dokumentert kunnskap om ressursbruk og resultater.

Norge forandrer seg. I løpet av 200 år ble et fattig bondesamfunn til et høyt industrialisert velferdssamfunn. Boksamlingene for allmuen ble til moderne folkebibliotek. Det 21. århundre varsler nye forandringer. Kunnskap blir viktigere enn industri. I 1813 åpnet Det Kongelige Frederiks Universitet med tretten studenter. I dag har vi en kvart million som studerer. De fagutdannede bibliotekarene tilhører kunnskapsarbeidernes store flokk. Både fag- og folkebibliotek må forberede seg på et globalt og digitalt kunnskapssamfunn der de aller fleste har høyere utdanning.

     Prosjektet Jakten på det unike er et forsøk på å møte denne nye virkeligheten. Det er femten bibliotek rundt Oslofjorden som står bak. Målet er å “skaffe et bedre beslutningsgrunnlag for utvikling av framtidsrettede bibliotektjenester for mellomstore by- og regionbibliotek”. Prosjektet har fått støtte fra Nasjonalbiblioteket og arbeidet startet for fullt i fjor sommer. Den første oppgaven var å kartlegge utviklingstrender for bibliotekene ut fra data som allerede fantes. Oppdraget gikk til forfatteren av denne artikkelen.

     Jakten på det unike er tenkt som en firetrinnsrakett. Resultatene fra første fase ligger nå på nettstedet Bibliotekindeks Oslofjord. De neste trinnene omfatter brukerundersøkelser (fase 2), trendanalyser (fase 3) og utvikling av en beslutningsmodell knyttet til indikatorer og omverdensanalyse (fase 4). Nettverket består altså av mellomstore bibliotek rundt fjorden, fra Kristiansand og Arendal i vest til Fredrikstad og Halden i øst. Bærum er størst, med over hundre tusen innbyggere. Alle femten har imidlertid mer enn tjue tusen. Hele regionen er preget av befolkningsvekst og nye økonomiske strukturer. Oslofjorden peker mot Europa.

Konkurransen om publikums oppmerksomhet er størst i byer og større tettsteder. Kravstore grupper forventer nye tjenester. Hva skal de mellomstore folkebibliotekenes USP være, står det i prosjektsøknaden. Hva er vår ”unique selling proposition”? De senere årene har både utlån og besøk begynt å synke. I Oslofjordbibliotekene startet besøksnedgangen i 2009. Men vi må se på undergrupper for å forstå hva som skjer. Kulturbarometeret viser at besøket synker blant de yngre, samtidig som det stiger blant de eldre brukerne. Dette er en uheldig trend. Mister vi ungdommen i dag, glipper taket på de voksne i morgen.

     Når det gjelder utlånet, er faglitteraturen mest utsatt. Men også de “nye” mediene, det vil si lydbøker, musikk og video, er på vei nedover. Rundt fjorden begynte musikkutlånet å synke for ti år siden. Lydbøker og video passerte toppen rundt 2010. Bokutlånet til barn holder seg imidlertid godt oppe.

Jakten på den skyldige er enkel. Forbryteren heter Internett. I 1998 var det under ti prosent av befolkningen som brukte nettet daglig. I 2013 lå tallet på 85 prosent. De nettbaserte tilbudene fortsetter å øke. Skal bibliotekene leve lenge i landet, må de tenke digitalt, det vil si akseptere nettet som vårt grunnleggende medium for kommunikasjon og informasjon.  Det betyr ikke at alt skal skje på nett, men at alt må sees i lys av nettet.

     Jakten på det unike er et godt eksempel på hvordan større prosjekter bør utformes for å føre til forandring. Skal et prosjekt bidra til endring, holder det ikke med en velskrevet prosjektrapport. Det er heller ikke nok med livlige diskusjoner om spennende ideer. Resultatene må koples til det bibliotekene faktisk gjør. Endringer krever arbeid. Arbeid forbruker energi. Det største hinderet er den passive motstanden: vi har ikke tid (eller penger eller ork eller lyst) til å forandre måten vi jobber på. Skal bibliotekmiljøet realisere større endringer, må det lokale utviklingsarbeidet være en sentral del av prosjektprosessen. Det betyr å ta mange små skritt i samme retning.

Oslofjordgruppa har tatt dette på alvor. Jakten på det unike er forankret i et bredt og solid nettverk. De femten kommunene omfatter nesten en million mennesker. Det samlede personalet omfatter ca. tre hundre årsverk. De sentrale personene kjenner hverandre godt etter mange års møtevirksomhet. Selve prosjektet, som løper over to år (2014-16), forutsetter at alle bibliotekene bidrar underveis. Felles møter hvert semester er en viktig del av arbeidet. Prosjektet har en koordinator (i Tønsberg) og en liten styringsgruppe som håndterer den administrative delen. Fellesmøtene kan derfor konsentrere seg om utviklingsarbeid og faglige spørsmål. Deltakerne får anledning til å diskutere og forstå hva resultatene forteller. De foretar også små undersøkelser ved sine egne bibliotek.

     Bibliotekene trenger mer systematisk informasjon enn det de får gjennom dagens statistikk. Derfor har prosjektet inngått et samarbeid med bibliotekutdanningen i Oslo. Mot slutten av vårsemesteret i det andre studieåret har alle studentene en fem ukers praksisperiode. En del av tida skal brukes til å gjennomføre en empirisk undersøkelse ved praksisbiblioteket. Siden Oslofjordbibliotekene har behov for mer empiri har de valgt å tilby et felles praksisopplegg.

I 2015 blir dette knyttet til trafikktelling, altså systematiske observasjoner av hva brukerne gjør mens de oppholder seg på biblioteket. Noen av bibliotekene gjennomførte slike tellinger i forbindelse med praksisperiodene for noen år siden, men denne gangen skjer dette som et felles tiltak. Studentene vil arbeide parallelt, som gruppe. De vil levere individuelle praksisrapporter som vanlig, men det er lagt opp til felles veiledning og erfaringsutveksling. Dessuten kan studentene være sikre på at resultatene vil bli brukt.

     Det viktigste nye er imidlertid ikke tallene, men bibliotekenes holdning til statistikk. Tidligere har bibliotekene konsentrert seg om å levere tall oppover i systemet. Den årlige statistikkproduksjonen har vært et pliktløp. Oslofjordbibliotekene har forstått at framtidas bevilgninger vil bli knyttet til dokumentert kunnskap om ressursbruk og resultater. Kommunene blir stadig mer preget av systematiske evalueringer og intern drakamp om midlene. Dette betyr i praksis at  bibliotekene må kunne føre faglige og politiske samtaler med tall som argument. Det holder ikke med gode hensikter og vesentlige verdier. Strategiene må være evidens- eller faktabaserte

Denne prosjektmodellen, der deltakerne skaffer seg ny kompetanse ved å løse reelle problemer i sin egen hverdag, bygger bro mellom prosjektarbeid og løpende praksis.  Fellesmøtene fungerer nærmest som faglige samlinger i et toårig kurs med prosjektet som tema. Fordelen er at alle arbeider innenfor samme ramme.  I videreutdanningskurs er det vanlig at deltakerne presenterer sine prosjekter for hverandre.  Hvis tematikken spriker vil imidlertid de som legger fram sine egne oppgaver ha størst utbytte av seansene.

     I Oslofjordprosjektet blir de faglige diskusjonene relevante for alle som deltar. Jakten på det unike fungerer rett og slett som et lærende nettverk. Dette er en spennende modell for strategisk læring i biblioteksektoren.

– Av Tord Høvik, seniorkonsulent og skribent

 

 

Powered by Labrador CMS