Hva vil vi med biblioteket?

2008 startet i Danmark med noe så uvanlig som en offentlig debatt om bibliotekets rolle i samfunnet. I en tid hvor man i Danmark har lukket mange små biblioteker som følge av kommunesammenslåinger, synkende utlånstall og det faktum at mange andre aktiviteter og praksiser i dag likner bibliotekenes, var en offentlig bibliotekdebatt særlig etterlengtet.

–  Av Jack Andersen & Nanna Kann-Christensen, lektorer på Danmarks
Biblioteksskole

2008 startet i Danmark med noe å
uvanlig som en offentlig debatt om bibliotekets rolle i samfunnet. I en tid
hvor man i Danmark har lukket mange små biblioteker som følge av
kommunesammenslåinger, synkende utlånstall og det faktum at mange andre
aktiviteter og praksiser i dag likner bibliotekenes, var en offentlig
bibliotekdebatt særlig etterlengtet.

– Av Jack Andersen & Nanna Kann-Christensen, lektorer på Danmarks
Biblioteksskole

Det som startet debatten var et
intervju med i Politiken med den nye lederen av Københavns Hovedbibliotek,
Pernille Schaltz. Hun kom blant annet til å si at for å få skapt mer luft i
bibliotekrommet, skulle noen bøker plasseres i kjelleren, slik at det første
man skulle møte i Hovedbiblioteket, var populære bøker med forsiden ut. I
tillegg skulle biblioteket satse mer på nye digitale medier i deres tilbud og
formidlingspraksis.

      Dette
førte til en storm av kommentarer fra forfattere og forleggere: Hvordan kunne
en bibliotekleder si noe sånt? Bibliotek betyr jo boksamlinger – og bøker er
lik litteratur. Derfor skal bibliotekene konsentrere seg om bøker og
litteratur. Videre het det: Hvis biblioteket vil være et "sted å være", et
kulturhus eller et "lav-intensitet"-sted, så er det helt greit – men da er det
bare ikke et bibliotek lenger!

      Denne
holdningen ble mer eller mindre støttet av kulturminister Brian Mikkelsen
(konservativ). Han åpnet opp for at en eventuell endring av bibliotekloven
skulle sikre bokas særstilling på biblioteket, selv om han også sa at de nye
medier skulle ha sin plass. Ganske få fra den danske bibliotekverdenen blandet
seg inn, selv om lederen av Bibliototekarforbundet, Pernille Drost, flere
ganger gikk i bresjen både i tv og ved å skrive kronikk og leserbrev. Hun
forsøkte å forklare de opprørte forfatterne og forleggerne at biblioteket
stadig vekk formidler litteratur, men at litteraturen også kan formidles og
blir formidlet ved hjelp av nye digitale medier og at det derfor ikke er noen
motsetning mellom nye medier og litteraturen.

Holdninger

Når det gjelder de nye medier tok
Pernille Drost også til orde for at bibliotekene ikke kan ignorere den
nåværende mediekulturen, hvor mye kunnskap, kultur og informasjon nettopp blir
produsert og kommunisert ved hjelp av digitale nettverk. Bibliotekene skal ikke
stå utenfor disse, men aktivt delta i og være med på å skape dem.

      I
ukene som fulgte drepte nesten debatten seg selv idet frontene fremførte de
samme påstandene og argumentene om og om igjen. Ingen av mediene hadde
tydeligvis noen interesse i å få løst opp frontene.

      Men
debatten er viktig, fordi den sammen med utviklingen i bibliotekene viser at
det er noen avgrunnsdype holdningsmotsetninger i synet på hva et bibliotek er i
dagens og morgendagens samfunn. Debatten kan brukes til å tydeliggjøre og
reformulere bibliotekets funksjon i det moderne kunnskapssamfunnet. Hvis det er
slik at store deler av befolkningen har en forventning om at bibliotek er en
boksamling, og det betyr at man snur ryggen til bibliotekene fordi man mener at
digitale nettverk og tjenester ikke er noe biblioteket skal tilby – da må vi
fra bibliotekverdenen komme oss ut i offentligheten og forklare hva man kan
forvente seg av et offentlig bibliotek.

      Sett
fra bibliotekverdenens side er det derfor behov for å ta denne debatten, siden
det tydeligvis er en viss uklarhet omkring hva som er bibliotekenes formål. Det
er derfor nødvendig å vende seg mot bibliotekenes lovmessige grunnlag. Lov om
Bibliotekvirksomhed fra 2000. Lovens §1, formålsparagrafen, begynner med de
klassiske ordene:

      "Folkebibliotekenes
formål er å fremme opplysning, utdanning og kulturell aktivitet." Denne første
del av paragrafen er uendret siden 1964. Det er et poeng i seg selv at
diskusjonen ikke har handlet om at folkebibliotekene skal fremme "opplysning,
utdanning og kulturell aktivitet". Formålsparagrafen fortsetter slik: "(…) ved
å stille bøker, tidsskrifter, lydbøker og annet egnet materiale til
disposisjon, så som musikkbærende materiale, elektroniske
informasjonsressurser, herunder internett og multimedier".

Opplevelse

Som vi har sett i den senere tids
debatt, har denne endringen hatt store konsekvenser. Det er nemlig denne ordlyd
som betegner likestillingen av mediene. Endringen av formålsparagrafen betyr at
bibliotekene ikke lenger bare skal fremme opplysning, utdanning og kulturell
aktivitet ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til rådighet, men
nå også ved å tilby folk opplevelse via nye medier for eksempel internett og
internettbaserte ressurser.

      Men
det er mange andre enn lovgiverne som har dagsordener for biblioteket. Københavns
Hovedbiblioteks nye sjef, Pernille Schaltz, og mange andre i det danske
bibliotekvesenet prioriterer å få så mange innbyggere som mulig inn i
biblioteket, fordi det skaper legitimitet i samfunnet, og hos de bevilgende
myndigheter – kommunene. En måte å gjøre det på, er for eksempel å tenke nytt
om bibliotekrommet og satse mer på opplevelse i formidlingen av bibliotekets
medier og muligheter.

      Forlagenes
dagsorden en at bibliotekene skal satse på boka og støtte deres virksomhet ved
å kjøpe mange eksemplarer av de populære titlene og dessuten sørge for at den
smale litteraturen blir formidlet. Forfatterne (kanskje særlig de som ikke
selger) er på samme måte interessert i at bibliotekene skal kjøpe og formidle
den smale litteratur. Det skal bibliotekene også. Men bibliotekene er ikke
først og fremst til for forfatterne og forlagene. Biblioteket er til for brukerne,
innbyggerne, og har ingen bevaringsfunksjon. Det har vi andre institusjoner
til.

      Den
gruppen som det egentlig er vanskeligst å si noe om, er brukerne. Men vi har
god grunn til å anta at fremtidens brukere er spesielt mediebevisste. De vet
nøyaktig hva en bok kan gjøre for dem i forhold til et oppslag i Wikipedia
eller et dataspill. En slik mediekultur skal biblioteket ut i fra sine
premisser naturligvis skape rom for. Grunnen til at boka har vært enerådende på
biblioteket er jo fordi den hittil har vært det dominerende kunnskapsmediet.
Men i dagens mediekultur konkurrer boka med en rekke andre opplevelses- og
kunnskapsmedier.

Vanskelig statistikk

Det tyder altså på at det er mange
forskjellige interesser og holdninger med i diskusjonen om hva bibliotekene er
og skal være. Men hvorfor agerer biblioteker som de gjør? Her er det nødvendig
å se på hva som styrer bibliotekenes praksis. I den offentlige sektor i Danmark
er det stor fokus på evaluering, og evalueringskriterier har alltid sterk
innflytelse på institusjonenes atferd. Folkebibliotekene i dag blir på samme
måte som alle andre offentlige institusjoner målt og veid av deres politikere
som følge av et ønske om å sikre at de offentlige midlene blir brukt
hensiktsmessig.

      Bibliotekenes
virksomhet blir evaluert på flere måter. I mange kommuner arbeides det med
resultatstyring og handlingsplaner for bibliotekene, og i bibliotekstatistikken
kan man hvert år lese blant annet utlånstall, innkjøp av trykt materiale og
elektroniske medier, og dessuten økonomi brutt ned på kommunenivå. Disse fakta,
som er tilgjengelige for enhver politiker, forlagsdirektør eller
bibliotekforsker, taler deres tydelig tale. Utlånstallet synker og andelen av
digitale medier og elektroniske ressurser stiger.

      Denne
måten å måle bibliotekenes suksess på er en kvantifisering av et politisk
formål som må sies å være meget vanskelig å kvantifisere, og det tvinger
biblioteket til å satse på det populære. Spørsmålet er også hva disse målinger
egentlig sier om bibliotekets oppfyllelse av målsettingen om folkeopplysning,
utdanning og kulturell aktivitet. Løsningen kan være å finne noen nye målemetoder,
definere klarere mål og skape en bedre sammenheng mellom bevilgninger og mål.

Situasjonen i kommunene er at de
ansvarlige politikerne med den en hånden skjærer i bibliotekenes budsjetter
samtidig med at man har en forventning om utviklingsorienterte og proaktive
biblioteker. Ved å evaluere bibliotekene kvantitativt fremmer man den
markedstenkningen som blir kritisert i den aktuelle debatt.

      Men
løsningen er ikke å gi boka en særstatus i en lovrevisjon, men snarere å tvinge
kommunene til å reflektere over hvilken funksjon biblioteket skal ha i
kommunen, for eksempel ved å utarbeide en lokal bibliotekpolitikk, slik det
allerede er gjort i enkelte kommuner. Hvis man skal ut over nåværende debatts
forenklede motsetning mellom bok vs.
bibliotek og mellom opplevelse vs.
kunnskap, forutsetter det en helt ny forståelse av hva et bibliotek er.

Institusjon og funksjon

Det moderne biblioteket må og skal
tenkes som både institusjon og funksjon. I den nåværende debatten er det en
tendens til utelukkende å fokusere på bibliotekinstitusjonen og da særlig bokinstitusjonen par excellence. Som
institusjon bruker biblioteket forskjellige medieformer i sin
formidlingspraksis og tilbyr rom for menneskelig selvutfoldelse og
identitetsdannelse. Som funksjon tilbyr biblioteket digitale tjenester som for
eksempel Bibliotek.dk eller Litteratursiden.dk og gir adgang til andre digitale
kunnskapsmedier, som for eksempel relevante digitale tidsskrifter og databaser.

      En
slik forståelse av biblioteket både som institusjon og funksjon betyr at ideen
om biblioteket, forstått utelukkende som boksamling,
blir lite tidsriktig i det moderne kunnskapssamfunnet. Det er lenge siden boka
var det dominerende kunnskapsmediet. I vårt samfunn antar kunnskap mange former
og materialiserer seg i mange forskjellige medier, herunder naturligvis boka. I
den grad vi ser på biblioteket som det sted som sikrer fri og demokratisk
tilgang til kunnskap, da skal biblioteket selvfølgelig benytte seg av og
formidle de medier som brukes til å lagre, distribuere og kommunisere kunnskap.

      Men
ut over selve biblioteksektoren – hvem taler så bibliotekenes sak i kunnskaps-
og velferdssamfunnet? Det er vel på samme måte som med demokratiet. Det hele er
en selvfølge, så hvorfor gå i bresjen for dette? Men som med demokratiet, er
offentlige biblioteker over hodet ikke en selvfølge og har aldri vært det. Hele
diskusjonen om biblioteket og dets rolle, vitner nettopp om at dette over hodet
ikke er noen selvfølge – idet diskusjonen også handler om forholdet mellom
"bibliotekets sak" og "bokas sak".

Sosial teknologi

De tjenester som det moderne
biblioteket tilbyr, er i høy grad et produkt av tanken om et velferdssamfunn og
om kunnskap og kultur som naturlige størrelser i oppbyggingen demokrati og
samfunn. Men hva nå hvis bibliotekene ikke var en selvfølge – hva skulle så
være argumentene for biblioteket i et kunnskaps- og velferdssamfunn i det 21.
århundre? Eller sagt litt mer radikalt: Hvis vi nå for første gang i historien
skulle innføre frie offentlige biblioteker, hva skulle argumentene være for det?

      Velferd
består naturligvis både av materiell og kulturell velferd. Bibliotekene utgjør
en sterk base i kunnskapssamfunnet og den kulturelle velferden, fordi de er med
på å sikre at alle innbyggere – uansett alder, kjønn, religion, seksuell
orientering eller politisk posisjon – kan utvikle sin identitet og få stimulert
deres kulturelle og kunnskapsmessige nysgjerrighet og behov. Eller bare å ha et
sted utenfor hjemmet, hvor man verken er kunde eller klient.

Ved å fylle denne rollen, er
bibliotekene ikke bare et sosialt og kulturelt rom. De er også med på å verne
om og styrke demokratiske ideer som for eksempel den frie og like adgang til
kunnskap, informasjon og opplevelse – og ikke minst styrke bevisstheten om at
denne adgangen faktisk er fri og gjelder alle.

      Men hva så med de
nye medier, hva har de med det moderne bibliotek å gjøre?

Såkalte sosiale medier som for
eksempel Wikipedia, Facebook, MySpace, weblogs eller You Tube, blir mye brukt
av mennesker til deling av kultur, kunnskap eller opplevelse, eller til å danne
sosiale nettverk. De er altså med på å styrke mange menneskers
identitetsdannelse og erkjennelse av å "høre til". Disse nye mediene tilbyr
derfor et rom for utfoldelse av det sosiale liv. Det vil si at disse sosiale
teknologiene på mange måter rommer aktiviteter som minner om bibliotekenes.

    Derfor skal heller ikke
bibliotekene ekskludere disse nye mediene fra deres virksomhet, men nettopp
bruke dem i sin formidlingspraksis, som noen bibliotek allerede gjør. Et annet
eksempel på en suksessfull bruk av nye medier i danske bibliotekers
formidlingspraksis, er Litteratursiden.dk. Dette litterære nettstedet viser at
det ikke er noe motsetningsforhold mellom litteraturen og nye medier, men at
nye medier blir brukt til å formidle litteraturen.

Mange stemmer

Biblioteket (re)presenterer
naturligvis flere mediekulturer, men biblioteket er også et sted for
selvrealisering og identitetsutvikling ved bruk av de (re)medier og rom
biblioteket stiller til rådighet. Men biblioteket er også et sted hvor ens
kunnskap, attityder, meninger og holdninger kan bli bekreftet, understøttet og
ikke minst utfordret av andre aktører og medier. Nøyaktig som det skjer i en
sosial teknologi som for eksempel Wikipedia. Altså: Biblioteket skal ikke kun
støtte og bruke sosiale teknologier i kampen om anerkjennelse.

      Biblioteket
er i seg selv en sosial teknologi, hvor brukerne – i dialog med biblioteket og
innenfor demokratiske rammer – skaper både biblioteket og sine egne identiteter
og sosiale forhold. Det gamle bibliotekdogmet om fri og lik adgang til
kunnskap, blir utvidet til fri og lik adgang til selvrealisering og identitetsbygging.

      Vi
sier ikke at biblioteket er en sosial institusjon med ansvar for alle
samfunnets medlemmers ve og vel. Men vi sier at biblioteket er en politisk
institusjon, med en formell legitimitet forankret i en biblioteklov. Loven
krever blant annet kvalitet, aktualitet og allsidighet i utvalget av det materialet
som stilles til rådighet. Bevisstheten om den politiske siden av
bibliotekvirksomheten er en avgjørende faktor for å forstå hva biblioteket er.

      Derfor
er det også avgjørende for moderne bibliotekvirksomhet at man er seg bevisst at
det finnes sosiale og kulturelle grupper med meninger som ikke har en
"offentlig stemme", men som har rett til å ha det. Det krever at biblioteket
tør å kommunisere og skape en forventning om at biblioteket ikke kun er for
"bokfolket".

      Man
skal heller ikke bygge på et syn hvor grunnsatsen er "hva kan biblioteket gjøre
for meg" – men i stedet tenke "hva kan jeg gjøre med biblioteket". Altså: Et
moderne bibliotek er et kulturelt og demokratisk hus med en variert
mediesamling, med forskjellige rom til forskjellig bruk. Dette krever at man
får etablert en bevissthet om og forventninger til hva et moderne bibliotek
skal være i det 21. århundre. Og hva det kan gjøre – og ikke gjøre – for folk.

      Bibliotekutvikling
i det 21. århundre er derfor et spørsmål om å kunne håndtere og formidle kultur
og opplevelse, forskjellige kunnskapsmedier og menneskelig identitetsbygging.
Alt dette krever et personale og en bibliotekarutdanning som tenker i design av
rom – for kunnskap, kultur og opplevelse.