Kritisk tenkning – nødvendig for å realisere nettets potensial

Hvordan påvirker digitaliseringen betingelsene for offentlighet og dermed mulighetene for et fungerende demokrati? Det spørsmålet skapte debatt på Biblioteknorge i vinter.

Hvordan påvirker digitaliseringen betingelsene for offentlighet og dermed mulighetene for et fungerende demokrati? Det spørsmålet skapte debatt på Biblioteknorge i vinter.

– Av Ragnar Audunson, professor, Høgskolen i Oslo

Utgangspunktet var en tale Jürgen Habermas – offentlighetens tenker framfor noen – holdt da han mottok Bruno Kreisky prisen.

    Der peker han på det demokratiske potensial internett kan ha for eksempel med hensyn til å undergrave autoritære regimer. Men samtidig peker han på noen trusler, for eksempel at internett kan føre til at offentligheten fragmenteres. Altså en dobbelthet: demokratisk potensial på den ene siden, trusler mot en fungerende offentlighet på den andre.

    Reaksjonene etter at lenken til dette foredraget ble lagt ut på Biblioteknorge var forutsigbare, men likevel underlige å observere. 2.0-entusiastene går i kringvern. Riktignok var det noe vanskeligere å stemple Habermas enn andre med noe mindre prestisje som peker på tilsvarende utfordringer, men tendensen var den samme.

    Det er noe religiøst over det – som om livssynet utfordres hver gang noen peker på at digitaliseringen trass i alle dens nye muligheter, også stiller oss overfor noen grunnleggende utfordringer.

    Med jubelrop og løftede armer løper toneangivende deler av bibliotekfeltet det lovede 2.0-landet i møte. -No kjem han, no kjem han i skya, som indremisjonskvinnene på Vestlandet for hundre år siden ropte hver gang de så tegn til at endetiden nærmet seg.

    Det er ingen fruktbar tilnærming dersom bibliotekene skal utvikle seg til adekvate institusjoner i forhold til det digitale samfunnets utfordringer.

Nattsidene

Alle sosiale og teknologiske endringsprosesser bærer i seg så vel positive muligheter som trusler. Da industrikapitalismen vokste fram i det 19. århundre, ble det skapt et potensial for en vekst i økonomi og velferd og for en frihetsutvidelse som menneskeheten aldri tidligere hadde sett maken til. Men som vi alle vet – kapitalismen hadde også en annen side: Utbytting og utarming i stedet for økt velferd og velstand, fremmedgjøring og maktesløshet i stedet for frihet, brutal imperialisme i stedet for frigjøring, ødeleggelse og rasering av miljø og natur. Og vi vet også at uten politisk styring og kontroll, var det disse nattsidene som ville realiseres.

    I de skandinaviske landene har vi langt på vei klart å realisere mulighetene for vekst, velferd og økt menneskelig frihet. Der hvor kapitalismen har fått utvikle seg fritt og uhemmet, er det utarming og undertrykking som har blitt resultatet.

    Det forholder seg ikke annerledes med de sosiale og teknologiske endringsprosessene vi nå står overfor, for eksempel globaliseringen og digitaliseringen. Globaliseringen kan lede til dynamisk og fruktbar kommunikasjon på tvers av kulturelle tilhørigheter og til spredning av velferd. Men den kan også lede til økt avmakt, til avvikling av demokrati og til sosial dumping som har slavelignende kontrakter som sluttstasjon.

    Bare dersom man på en og samme tid tar inn over seg globaliseringens uavvendelighet og har et kritisk forhold til den, kan vi håpe på at det er mulig å utvikle en politikk som setter oss i stand til å unngå truslene og realisere mulighetene. Dersom man har et ukritisk forhold til globaliseringen, er det igjen nattsidene som vil manifestere seg.

    Norske entreprenørers behandling av polske bygningsarbeidere er i skrivende stund et illustrerende eksempel i så måte.

Truslene

Vi står overfor en lovmessighet her: kritisk tenkning er en forutsetning for å identifisere både muligheter og trusler ved en utviklingstrend og dermed forutsetningen for å utvikle en adekvat politikk.

    Digitaliseringen er ikke unntatt fra denne dobbeltheten mellom muligheter på den ene siden og trusler på den andre siden og heller ikke fra det som synes å være bortimot en lovmessighet: lar man utviklingen løpe fritt, er sannsynligheten stor for at det er de negative sidene som materialiserer seg.

    La oss se på mulighetene først: det er åpenbart at internett åpner opp for helt nye muligheter for sosial og politisk kommunikasjon og mobilisering. Den globaliseringskritiske bevegelsen ville vært utenkelig uten internett. Likeledes skaper for eksempel 2.0 nye muligheter for kommunikasjon mellom fagmiljøer som for eksempel det bibliotekfaglige miljøet og brukere og det skapes generelt nye muligheter for kommunikasjon borgere imellom og mellom borgere og politikere og administrasjon.

    Men hva er truslene?

    Hans Martin Fagerli og Jürgen Habermas peker på beslektede trusler: der for eksempel Habermas er opptatt av at prisen for lave terskler og egalitarisme kan være en nivellering der de intellektuelles rolle i offentligheten reduseres, er Fagerli opptatt av at faglighetens rolle kan uthules. Det er beslektede problemstillinger. Og man skal ikke ha brukt mye tid på nettavisenes debattfora for å se at de har rett og at dette representerer åpenbare trusler mot en sivilisert og siviliserende offentlighet.

Lav terskel

Tidligere i denne spalten har jeg pekt på at terskelen til digitale arenaer rett og slett kan være for lav. En sivilisert og siviliserende offentlighet krever at man tar på seg den intellektuelle blådressen og bestreber seg på å utforme sine synspunkter så godt som mulig både med hensyn til form og innhold.

    Men det er et annet forhold som kan hende enda viktigere og som kan være et utgangspunkt for å gjennomtenke bibliotekenes rolle: På de digitale arenaene som vokser fram, finnes det ingen som kan lære barn og unge normer for kommunikasjon og meningsutveksling – ingen som kan lær dem offentlighetens normer. Voksne kjenner ikke og behersker ikke arenaene. Det er historisk nytt.

    Bibliotekarene representerer en av de profesjonene som har lengst tradisjoner med og det tetteste forholdet til digital teknologi. Går man tilbake i gamle årganger av Bok og bibliotek kan man finne referater fra møter på slutten av 60-tallet som diskuterte datateknologi og som samlet opp mot 100 deltakere. Da var det ikke mange lærere som var opptatt av denne teknologien. Alt i 1973 fikk bibliotekfeltet et eget forskningsprogram om bibliotek og EDB. Da var digital teknologi et fremmedord i skoleverk og læreplaner.

    Gir det bibliotekfeltet et potensial med hensyn til å spille en normoverførende og siviliserende rolle? Jeg tror det. En annen utfordring er knyttet til fragmentering. Den utfordringen ligner på den som det europeiske prosjektet står overfor. Europa er språklig fragmentert. Vi kan ikke snakke sammen på tvers. Derfor finnes det ingen europeisk offentlighet som de politiske lederne i Europa må forholde seg til. Men statslederne kan kommunisere tett og intenst seg imellom. Det kan lede til en maktforskyvning uten sidestykke fra sivilsamfunn til ledelsesnivået og utgjør en demokratisk utfordring.

Digital fragmentering

Digitaliseringen kan også lede til en tilsvarende fragmentering. Det er mulig for hver og en av oss å konstruere våre egne univers der vi bare kommuniserer med mennesker som ligner oss selv og eksponeres for våre egne verdier og interesser. Og når det foreligger som mulighet – hvorfor i all verden skulle jeg ikke benytte meg av den? Hvorfor skulle jeg plage meg selv med tanker, verdier og kulturuttrykk jeg ikke er interessert i?

    Da blir utfordringen: Digitaliseringen kan motvirke offentlige arenaer der ulike interesser og verdier møtes og konfronteres med hverandre omtrent på samme måte som polske, ungarske, tyske, franske og norske verdier, synspunkter og interesser ikke møtes på noen felles arena i den europeiske konteksten.

    Den amerikanske forskeren Eszter Hargittai har studert valg av sosiale nettsteder blant amerikanske førsteårsstudenter på ett eneste universitet. Materialet besto av mer enn 100 studenter i alderen 18 til 20 år. Selv i denne homogene gruppe var det betydelige forskjeller med hensyn til hvilke sosiale nettsteder de valgte. Valgene varierte systematisk med sosial og etnisk bakgrunn.

    Og Hargittais konklusjon er at "constraints on one’s everyday life are reflected in online behavior, thereby limiting-for some more than others-the extent to which students from different backgrounds may interact with students not like themselves". (Hargitthai,2007 – http://jcmc.indiana.edu/vol13/issue1/hargittai.html).

    Også her har bibliotekene et potensal til å spille en helt sentral rolle I det digitale samfunnet. Men det fordrer at vi tenker kritisk slik at vi også kan identifisere og ta inn over oss utfordringene og truslene.