Samtidshistorie 2.0
Nyhetsmagasinet Der Spiegels nettutgave gjør samtidshistorien tilgjengelig for et stort publikum. Tyske kulturinstitusjoner og nettbrukerne selv har nøkkelroller i det ferske prosjektet einestages.
– Av Anders Olav Øvrebø, frilansjournalist
Nyhetsmagasinet Der Spiegels nettutgave gjør samtidshistorien tilgjengelig
for et stort publikum. Tyske kulturinstitusjoner og nettbrukerne selv har
nøkkelroller i det ferske prosjektet einestages.
– Av Anders Olav Øvrebø, frilansjourjalist
Historien om den tyske
etterkrigstiden kan ikke fortelles uten å ha med et kapittel om Der Spiegel.
Nyhetsmagasinet som ble etablert i 1947, dannet skole med en journalistikk som
var avslørende og hardtslående og ble formidlet i en fengende, personifisert
fortellerstil.
Det
var ikke bare dagsaktuelle saker som ble gitt denne særegne Spiegel-behandlingen.
Samtidshistoriske emner er ikke noe medier flest har jevnlige oppslag om, men
Spiegel har prioritert annerledes. Gjennom hele magasinets historie har
samtidshistorie vært et viktig stoffområde, og denne tradisjonen lever videre i
dag. Nylig ble Den russiske revolusjon viet et eget spesialnummer. Det har
selvsagt ikke skadet at disse oppslagene ofte selger godt.
Etter
tyske forhold var Spiegel-gruppen tidlig ute med å satse på nettet, og dette
har betalt seg. Spiegel Online er i dag Tysklands suverent største nettavis og
perfekt posisjonert for videre vekst. Gitt den spesielle historiske bagasjen, er
det ikke så underlig at ideen om einestages (som betyr "en vakker
dag" eller "en gang") dukket opp som en ambisiøs samtidshistorisk
satsing integrert i Spiegel Online.
Med ABM-sektoren som partner
I fjor høst gikk einestages på nett
med et konsept der innholdet – artikler, fotografier, intervjuer – stilles til
rådighet av tre parter. Redaksjonen skriver selv artikler og bestiller inn
bidrag fra frilansere, brukerne bidrar med sine egne tekster, bilder og
kommentarer, mens den tredje pilaren utgjøres av et ganske tungt utvalg
kulturinstitusjoner.
ABM-sektoren
er sentral, med arkiver, museer og biblioteker representert (se egen oversikt).
"Handelen" er enkel. Institusjonene tilrettelegger artikler,
dokumenter og fotografier for publisering på einestages. For dette får de intet
honorar, men derimot "trafikk" – altså nettbrukere som blir sluset
fra einestages til institusjonenes egne nettsteder.
–
Det som gjør oss attraktiv som partner er at vi gjennom Spiegel Online har en
enorm trafikk – en klikkturbo. Av oss får disse sidene et publikum som de aldri
ellers ville nådd, sier Hans Michael Kloth under en samtale i
einestages-redaksjonens lokaler i Hamburg nylig. Kloth er avdelingsleder for
einestages og kan selv skilte med doktorgraden i historie på et arbeid om DDRs
fredelige revolusjon.
De
partnerne blant kulturinstitusjonene jeg har snakket med, sier seg godt fornøyd
med hva de har fått ut av samarbeidet så langt. En av disse holder til noen
minutters spasertur unna Spiegel-lokalene i Hamburgs historiske havnekvarter Fra
Körber-stiftelsens kontorer styres en tradisjonsrik, landsdekkende
ungdomskonkurranse i historieskrivning, Geschichtswettbewerb des Bundespräsidenten.
–
Einestages-konseptet passer glimrende for oss. Det dreier seg i mindre grad om
abstrakte prosesser, den store nasjonalhistorien, men mye mer om tidsvitner og
hva folk har observert og opplevd i hverdagen, sier prosjektleder Sven
Tetzlaff. Det er akkurat denne typen historieskrivning ungdommene skal bedrive.
Nye veier
Rundt 5.000 ungdommer deltar i hver
runde av konkurransen (temaet veksler for hver utlysning). De gjør
undersøkelser i sitt lokalmiljø og produserer tekster på i snitt 50 sider. Tetzlaffs
team bearbeider relevante bidrag til passende lengde og tilbyr dem til
einestages. Interesserte einestages-lesere kan så klikke seg fram til historiekonkurransens
eget nettsted og arkiv og gå dypere inn i materialet.
En annen av partnerinstitusjonene
er Deutsches Auswandererhaus i Bremerhaven, et museum som tar for seg tysk
utvandringshistorie. Museet er en av de mest aktive bidragsyterne blant
institusjonene, og også der er man svært godt fornøyd med den økte
oppmerksomheten bidragene på einestages bringer med seg.
–
Innholdet museet kan bidra med og distribusjonen vi får gjennom et kjent
nettsted som Spiegel Online utfyller hverandre veldig godt. Det er viktig for
museer å gå nye veier for å være mer til stede i offentligheten, sier
informasjonsansvarlig Sabine Wacker.
Aktualitet øker oppmerksomheten
Einestages legger vekt på en
aktuell profil. Dagen før jeg møtte Kloth ble det klart at Fidel Castro trådte
til side som Cubas president og broren Raul overtok. Hovedsaken på einestages
var en beretning skrevet av en tidligere tysk ambassadør på Cuba som hadde hatt
et nært forhold til Fidel. I forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris i
høst slo man til med en sak basert på graving i fredsprisarkivene i Oslo.
Ofte
tyr redaksjonen til frilansere eller egne bidrag for å kunne reagere raskt på
aktuelle hendelser. Ambisjonen om å være aktuell gir seg selv med plasseringen
i det journalistiske helhetstilbudet på Spiegel Online.
En
ekstra motivasjon er det at einestages-historiene konkurrerer med de siste
nyhetene om de mest attraktive plasseringene øverst på forsiden av Tysklands
mest leste nettavis. Hver dag kan vaktsjefene velge og vrake mellom 100-130
saker til disse plassene, forteller Kloth. Det er ikke bare de
"profesjonelle" bidragene som hevder seg.
–
Et dusin artikler skrevet av lesere har vært på en av topp-plassene, sier han.
Fra forsiden styres lesere til
selve einestages-portalen. I januar sto samtidshistoriene for over 30 millioner
sidevisninger, ifølge Kloth. I den grad tallene er sammenlignbare, har i så
fall einestages mer trafikk enn for eksempel Bergens Tidendes nettavis i Norge.
Redigerer leserbidrag
Også Spiegel må forholde seg til at
nettbrukerne nå vil bidra selv, ikke bare la seg informere og underholde på
gammeldags medievis. Hvordan man skal gripe web2.0-trenden an, har åpenbart
voldt en del hodebry i Hamburg. Spiegel har tradisjonelt fremstått temmelig
autoritært, bemerker Kloth – man har lekset opp for folk om hvordan ting henger
sammen, og så skal man plutselig slippe "brukerne" til? Ved å velge
samtidshistorie som første web2.0-framstøt kunne Spiegel trekke på sin
troverdighet på feltet.
–
Det er en økning i interessen for grasrothistorie som her møter web 2.0-trenden,
lyder Kloths analyse.
Sammenlignet
med de fleste andre 2.0-tjenester må einestages-brukerne over en høy terskel
for å kunne bidra. Brukere må registrere seg med navn, og alle tekster, bilder
og kommentarer kontrolleres av redaksjonen før de publiseres. Kloth oppgir to
årsaker til denne løsningen: for det første forventer leserne en høy innholdsmessig
og språklig standard av Spiegel, mener han. Tullball og overflødig stoff ville
skade renommeet.
For
det andre ville einestages ved publisering uten forhåndskontroll raskt tiltrukket
seg bidrag fra nynazister og "forrykte" som de deretter ville måtte
fjerne igjen. Slike tendenser er en seriøs tysk redaksjon enda mindre
interessert i å bli forbundet med enn andre.
En høy terskel reduserer
erfaringsmessig antall bidrag betydelig. For eksempel ser debatten på einestages-artiklene
ikke ut til å være særlig intens. Men det har også positive sider at brukerne
må anstrenge seg mer enn andre steder, mener Kloth. Det går prestisje i å få
sin historie inn på einestages.
En
ekstra og i web2.0-sammenheng høyst uvanlig gulrot, kan redaksjonen friste med:
leserbidragene blir ikke bare lest, de blir også redigert som en vanlig,
profesjonell artikkel. Kloth og hans medarbeidere går gjerne flere runder med en
bruker før teksten anses som klar for publisering. Dette er meget
arbeidskrevende, men noe brukerne setter stor pris på, ifølge Kloth.
–
Vi får nesten ingen klager på redigeringen. De sier heller takk for at du
gjorde teksten min så fin, sier Kloth.
Et
underholdende innslag på einestages er Fundbüro (hittegodskontor). Under
overskriften "Bilde søker historie" publiseres typisk et foto der
personene eller gjenstandene er ukjente, og leserne bes om hjelp. Kjenner noen
personene, vet noen hvor eller når bildet ble tatt? En annen variant er
"Historie søker bilde".
Hva slags historie?
Siden starten i høst har 10.000
brukere registrert seg på einestages. Drøyt 1.000 av dem har bidratt med eget
innhold. Kloth trekker gjerne fram perler blant disse bidragene. Mens studentopprøret
var det selvsagte temaet for de fleste som i det siste har tatt for seg arven
etter 1968, slo en leser til med en langt mer original vinkling: 1968 som
teknologioptimismens år. En annen bruker klarte å problematisere selve
historiebegrepet: han valgte å skrive om lanseringen av Apples iPhone i
Tyskland på samme dag som den fant sted. Opplevelsen sto i skarp motsetning til
den massive mediedekningen: det var ingen andre kunder i telefonbutikken.
–
Hva er historie? En dagsaktuell beretning fra et tidsvitne kan være et
historisk dokument, sier Kloth.
Blant
bidragsyterne har det så langt utkrystallisert seg tre spesielt aktive grupper.
Den ene er folk som opplevde 2. verdenskrig og dermed i dag er rundt 80 år. Den
andre er 55-60-åringer som er opptatt av å fortelle om temaer fra DDR-tiden.
Den tredje er de helt unge som gjerne fokuserer på livsstiltemaer.
Drahjelp for de små
Ved siden av de store
kulturinstitusjonene har det vist seg at en rekke mindre foreninger, grupper og
entusiaster med egne nettsider har fattet interesse for å publisere på
einestages. De kan nyte godt av den samme trafikkeffekten som de store
institusjonene. I praksis blir de en slags uformelle partnere.
–
Det er mange små sider som har mye flott å by på, også fra hobbyhistorikere. De
fortjener å nå et større publikum, men det vil de aldri klare via Google eller
andre trafikk-kilder. Vi kan si: gi oss bare litt av det du har, så lenker vi
tilbake til deg, sier Kloth.
Et
naturlig neste skritt for en tjeneste som einestages kunne være å legge til
rette for viderebruk av innholdet, for eksempel republisering eller
"remiksing" av fotografier på andre nettsteder. Det krever avklaring
av opphavsrett. Einestages-brukerne kan alt i dag utstyre sine bilder med
Creative Commons-lisens som gir andre rett til viderebruk på bestemte vilkår,
men verken institusjoner eller brukere ser ut til å benytte seg av dette i
særlig grad ennå. Det store flertall av brukere er rett og slett i liten grad
kjent med disse mulighetene, mener Kloth.
Kulturinstitusjoner på einestages
Bundesarchiv: Tysklands største
arkiv. Fungerer som statsarkiv.
Deutsches Auswandererhaus: Museum
som dokumenterer utvandring fra Tyskland og tar opp aktuelle
migrasjonsspørsmål.
Geschichtswettbewerb des Bundespräsidenten:
Ungdomskonkurranse i lokalhistorisk forskning.
Bildarchiv Preußischer Kulturbesitz:
Et av Europas største fotoarkiver med en samling på 12 millioner bilder.
Tilhører delstatsbiblioteket i Berlin.
Progress Film-Verleih:
Filmhistorisk arkiv. Disponerer blant annet hele filmarven fra DDR.
Deutsche Fotothek: Fotoarkiv med
tre millioner bilder. Tilhører delstatsbiblioteket i Sachsen.
Bundesstiftung zur Aufarbeitung der
SED-Diktatur: En statlig stiftelse som driver forskning og formidling på
DDR-tiden.
Militärgeschichtliches
Forschungsamt der Bundeswehr: Forskningsinstitutt tilknyttet det tyske
forsvaret.
defa-spektrum GmbH: Filmarkiv med
materiale fra DDR-tiden.
