Debatt 2.0: Forrykende, formell og forvirrende

Grensen mellom "virtuelt" og
"virkelig" viskes ut på stadig flere felter, så også i den offentlige
debatten. Vi har nådd et punkt hvor brukerne kan digitalisere det mest analoge
diskusjonsforum, gjøre seg hørt og kreve å bli tatt på alvor.

Som så ofte ellers på
det digitale feltet skyldes det et sammenfall av faktorer. De viktigste er det
generelle velstands- og utdannelsesnivået, veksten i nettbruken og en eksplosiv
utbredelsen av fast og mobilt bredbånd…

– Av Eirik Newth,
forfatter

Grensen mellom "virtuelt" og
"virkelig" viskes ut på stadig flere felter, så også i den offentlige
debatten. Vi har nådd et punkt hvor brukerne kan digitalisere det mest analoge
diskusjonsforum, gjøre seg hørt og kreve å bli tatt på alvor.

– Av Eirik Newth,
forfatter (bildet)

Som så ofte ellers på
det digitale feltet skyldes det et sammenfall av faktorer. De viktigste er det
generelle velstands- og utdannelsesnivået, veksten i nettbruken og en eksplosiv
utbredelsen av fast og mobilt bredbånd.

            Blant de mindre kjente faktorene er
en markant endring i de etablerte medienes holdninger til nettdebatt. I pressen
handler det nå mest om hvilke løsninger som er best, ikke om verdien av
nettdebatter per se. Fra å ha vært en skarp kritiker til nettdebatter, går
debattredaktør Knut Olav Åmås faktisk lengre enn mange nettfantaster (inklusive
undertegnede) når han i Aftenposten i januar 2008 skriver: "For det store
flertallet blant dem [nettdebattene] er både interessante og relevante. De
utvider det offentlige rom på en unik måte."

            Samtidig parallell-publiserer stadig
flere mediehus innholdet sitt. Det innebærer at det en kronikk tiltenkt
papiravisen eller ytringer som faller i et radio- eller TV-program, langt oftere
blir utgangspunkt for en heftig debatt på nettet.

            Utenfor avisene har det også skjedd
betydelige endringer. Den norske bloggosfæren er blitt dypere og bredere, og
har utviklet vitale fagbloggosfærer for bibliotekarer, lærere og journalister.
Mange etablerte bloggere har modnet som skribenter, og samfunnstopper som Thor
Bjarne Bore, Bård Vegar Solhjell og Finn Erik Vinje har kastet seg ut på dypt
vann.

            Ny teknologi er også en pådriver.
Twingly, som sørger for at blogger som omtaler avisartikler blir pekt til under
artikkelen, skaper tette bånd mellom bloggere og journalister.
Mikrobloggesystemet Twitter er opphav til stadig flere debatter, og nettstedet
Coveritlive lar grupper referere fra en hvilken som helst begivenhet.

            Betydningen av det siste fikk professor
Bernt Hagtvet sanne forleden, da han deltok på et møte om nettdebatt på
Litteraturhuset som ble dekket i Coveritlive. I løpet av diskusjonen
sammenlignet Hagtvet nettdebatter med en kloakk. Minutter etter at det ble
skrevet i Coveritlive, dukket de første reaksjonene opp på Twitter.

            Derfra gikk det ut i bloggosfæren,
og skrivende stund gir uttalelsen dusinvis av google-treff. Hagtvets uttalelse,
som falt i et analogt forum og som nok var tenkt å leve like lenge som publikum
husket den, er blitt digitalisert og har fått tilnærmet ubegrenset levetid.

Forrykende: Nettavisenes superdemokratiske
sinnaposer

For hundretusener av
nordmenn er det å delta i nettdebatter blitt like dagligdags som å lese avisen.
At nettet senker terskelen for publisering, skjønte norske avishus tidlig. Det
er grunnen til at nettavisene er blitt dominerende debattarenaer for folk flest
– i motsetning til hva tilfellet er i f.eks. USA. Ikke noe annet sted har du
sjansen til å diskutere med så mange mennesker, i seg selv er en viktig
motivasjonsfaktor.

            Alle som har klikket på oppfriskningsknappen
i nettleseren i påvente av et svar, vet hvor viktig omløpshastigheten er for
nettavisdebatten. Den papirbaserte debatten strekker seg over dager og uker,
mens en nettdebatt som regel løper ut i sanden noen timer etter at den startet.
Tempoet skaper noe av den muntlige debattens dynamikk, med korte og fyndige
innlegg, og et sterkere fokus på retorikk enn saklighet.

            Et særtrekk ved nettavisdebattene er
at det overveldende flertallet av deltakere opptrer under kallenavn (også kjent
som "nicks"). Et vanlig journalist-argument for anonymiteten er at
man kan få fram informasjon som folk kvier seg for å oppgi under fullt navn,
men ingen legger skjul på at dette også senker terskelen for uønsket atferd
kraftig (et fenomen som er velkjent fra sosiologisk forskning, forøvrig).

            Når nettavisdebatten drukner i
skjellsord og rasistiske ytringer, får den et preg som sannsynligvis virker
frastøtende på en stor andel av nettavisenes lesere. Som IT-gründeren Even
Westvang sier til fagbladet Journalisten: "Feilen mange nettaviser gjør,
er at man lager kommentarfelt som er gøyale for dem som skriver, men ikke for
dem som leser. Kommentarfeltene blir sånne sinnaposer under artiklene."

            Avisene er klar over problemet, og
motvirker det ved å kreve registrering via mobiltelefon, fjerne uønskede
innlegg, eller tilby fordeler til brukere som står fram under fullt navn.
Dagbladet er i disse dager i ferd med å lansere en tjeneste kalt
"Folk". Der vil den som bruker eget navn få bedre synlighet i
avisdebattene, ved at man plasseres nærmere begynnelsen av debatten.

Formell: Bloggosfærens skjulte debattkoder

Min interesse for
nettavisdebatter blir imidlertid stadig mer akademisk. Jeg konstaterer at jeg etter
hvert nesten utelukkende opptrer som debattant i blogger og nettidsskrifter.
Bloggen deler langt flere fellestrekk med boka enn med avisa: den er personlig,
har et smalt interessefelt og er som regel lavmælt i formen.

            Som gjennomsnittsboka har
gjennomsnittsbloggen få lesere, noe jeg ser på som en fordel i dette tilfellet.
Sjansen for finne gode innlegg og få et meningsfylt svar på en kommentar, er
langt høyere i en god fagblogg enn under en nettavisartikkel.

            Jeg vet dette også som bloggskribent
og debattleder i eget kommentarfelt. Seks års blogging har resultert i mer enn
6000 kommentarer fra hundrevis av mennesker jeg aldri har møtt. I dette
tidsrommet har jeg sett meg nødt til å fjerne 20 kommentarer – tre promille –
på grunn av ubehøvlet eller rasistisk språkbruk.

            Jeg er ikke alene om å ha gjort
denne erfaringen, og det sier noe viktig om nettdebatten som fenomen. Som at
debattantenes atferd er like kontekstavhengig som all annen menneskelig atferd.
Liksom man oppfører seg annerledes i et kunstgalleri enn på en fotballtribune,
vil man opptre ulikt på dagbladet.no og newth.net. Siden de første
nettdebattene startet for mer enn 30 år siden, har det utviklet seg et sett med
sosiale koder og konvensjoner som de fleste følger, bevisst eller ubevisst.

            Noe kan virke fremmed, som praksisen
med bruke hakeparenteser som sitatmerke eller forkortelser som LOL og WTF. Men
mye av det man ser er som hentet rett ut av "Skikk og bruk": Man skal
f.eks. være forsiktig med hva man skriver om navngitte tredjepersoner. Som bloggeren
Heidi Nordby Lunde sier det: ikke skriv noe om en person som man ikke er villig
til å si til vedkommende, ansikt til ansikt.

            Et annet eksempel: Pressens begrep
om tilsvarsrett blir som oftest etterlevd i bloggosfæren. Min erfaring som
astrofysiker og skribent er forøvrig at fagkunnskap blir anerkjent, under
forutsetning av at man respekterer meddebattantene og arenaens uskrevne regler.
Og her ser vi ikke sjelden at det svikter – fra fagfolkenes side.

Forvirrende: Når papirdebattanter møter
"netthoder"

Et eksempel på dette
ble omtalt av Tord Høivik i forrige nummer av "Bok og Bibliotek". Her
tar Høivik for seg bibliotekar Aud Gjersdals angrep på nettet i en artikkel i
Bergens Tidende. Høivik tok for seg Gjersdals resonnement, jeg ble mer
interessert i forløpet av debatten som fulgte etter publiseringen.

            I sin artikkel nevner Gjersdal to
blogger ved navn: "Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie
på", og "Frøken Makeløs". Bloggene omtales i en negativ
kontekst, noe som får bloggeren bak "Hjorten…", Arne Hjorth
Johansen, til å imøtegå Gjersdals uttalelser i kommentarfeltet under
artikkelen: "Og da blir jeg nesten litt sint merker jeg, når Gjersdal
reduserer det hele til to løsrevne setninger, og karakteriserer det hele som
bidrag ’til at saksorientert informasjon nærmer seg fiksjonen, ved sine
fantasifulle konstruksjoner av virkeligheten’."

            Senere skriver Hjorth Johansen et
grundig tilsvar i bloggen sin, det samme gjør "Frøken Makeløs". Å
respondere på et angrep på eget verk er normal debattpraksis, likeså å forvente
at angriperen følger opp med et begrunnet svar. Problemet er at det ikke skjer
i dette tilfellet. Etter at debatten har rast i dagevis i bloggosfæren, legger
Gjersdal kun inn en kort kommentar under BT-artikkelen hvor konklusjonen er at
hun "håper at debatten går videre i mange andre fora".

            Hun gjør intet for utdype eller
begrunne sitt angrep på de to bloggerne, og resultatet er at de fremstår som
moralske (og tallmessige, målt i antall google-treff) vinnere. Det interessante
med saken er at Gjersdal er i så godt selskap. De senere årene har kjente
debattanter som Sylfest Lomheim, Dag Solstad og Lars Fr. dundret løs mot
nettet, for deretter å skygge unna den etterfølgende nettdebatten.

            Bare så det er sagt: jeg har stor
forståelse for at virvaret av nettbaserte debattarenaer og teknologier kan
virke overveldende. Konfrontert med et par dusin innlegg på bt.no, og et ukjent
antall i bloggosfæren, kan man skjønne at også Gjersdal trekker seg. Men videre
konstruktivt er det ikke, og bak det tilsynelatende kaoset skjuler det seg
altså strukturer og regler som gjør nettdebattens landskap navigerbart.

            Selv om nettavisdebatter ofte
utarter til skittkasting, er nivået på Gjersdal-diskusjonen i BT mer enn godt
nok til at man kan ta debatten der. En kjapp titt på "Hjorthen…" og
"Frøken Makeløs" viser at disse bloggene også ville egnet seg
utmerket som arena for svarinnlegg og påfølgende diskusjon. Normal
informasjonskompetanse er alt som skal til for å ta en avgjørelse i dette
tilfellet.

            For dem som er vant til å debattere
i analoge medier med tusenvis eller hundretusenvis av brukere, kan det føles
meningsløst å skrive et innlegg i en blogg med et ukjent (men sannsynligvis
lite) antall lesere. Men det man taper i umiddelbar leserkrets, kan vinnes
igjen over tid. Google har gitt debattene en "lang hale" som gjør at
et innlegg blir lest i årevis, og når som helst kan komme i spill igjen.

            Knut Olav Åmås mener at
nettdebattene har potensial til å bli langt viktigere i den generelle
samfunnsdebatten enn de er i dag. Stadig mer tyder på at han har rett.
Facebook-fenomenet viser at tendensen går i retning av bruk av fullt navn på
nettet, noe som åpenbart vil gagne debattklimaet. Bedre tekniske løsninger og
en generell modningsprosess blant nettdebattanter flest, vil også trekke i
samme retning.

            Til sjuende og sist har ikke nettet
opphevet tyngdeloven – mennesker er mennesker, uansett kontekst. En av de
viktigste menneskelige motivasjonsfaktorene er anerkjennelse. Det er noe
fagfolk av alle slag bør merke seg, dersom de ønsker å være en del av
nettdebatt-revolusjonen.