Den lønnsomme myten om ungdom og lesing

Hundrevis av mennesker i
kultursektoren lever av myten om at ungdom kan stimuleres til leselyst.
Sannheten er at leselysten alltid har vært der, men at den systematisk
understimuleres i et finmasket system der profitt, lønn, karriere og politikk
er viktigst. Et system der argumentet om bredde oppretteholder elitismen og
kravet til "litterær kvalitet", sørger for at all offentlig støtte havner på
kontoene til de som har bygget systemet og lever av det.

– Av Martin Nygaard, forfatter

Hundrevis av mennesker i
kultursektoren lever av myten om at ungdom kan stimuleres til leselyst.
Sannheten er at leselysten alltid har vært der, men at den systematisk
understimuleres i et finmasket system der profitt, lønn, karriere og politikk
er viktigst. Et system der argumentet om bredde oppretterholder elitismen og
kravet til "litterær kvalitet" sørger for at all offentlig støtte havner på
kontoene til de som har bygget systemet og lever av det.

– Av Martin Nygaard, forfatter

Jeg vet hvorfor så mange, og da særlig gutter, faller fra
som lesere av fortellinger og romaner i ungdomsskolen. Jeg vet også hvorfor
dette problemet er så betent at ingen tør å komme med det opplagte svaret. Vi
er i en klassisk "kongens nye klær"-situasjon der store offentlige beløp årlig
utbetales til forlag, institutter, foreninger og tiltak som har det uttalte mål
å øke leselyst og leseglede. De vet at de brude utgi mer populær litteratur, men det er mest lønnsomt å la være. Pisa undersøkelsen
viste for alle hvor ille det står til med lesingen. Samtidig vil jeg påstå at
det aldri har vært noe i veien med leselysten. På mine turneer merker
jeg en lesedesperasjon hos ungdommen; en nød og en tørke som føles
plagsom for alle de som aldri får den boken de har lyst på.

Jeg vet dette
også fordi jeg selv var en lett dyslektisk skolelei ungdomsskoleelev som gang
på gang ble konfrontert med bøker som ikke engasjerte meg. Hadde jeg fått en
bok jeg likte så hadde jeg lest den. Men slike bøker fantes ikke, og gjør det
heller ikke nå. Helt siden jeg for 30 år siden ble oppmerksom på
hvorfor-leser-ikke-ungdom debatten har jeg sittet på svaret. Selv den mest
apatiske, søvnige og skoletrette 9’de klassing sluker bøker dersom han eller
hun får tekster som engasjerer og speiler 15 åringers liv og følelser, og som
er skrevet på en medrivende måte.

Det var først
etter at jeg ga ut Autopilot, nettopp en slik bok som lett dyslektiske
skoleleie gutter og jenter vil elske å lese, at jeg begynte å forstå hvor
betent dette feltet faktisk er. Jeg trodde under hele skriveprosessen at man i
det minste ønsket å komme bokhatende tenåringer i møte med litteratur
som er skrevet på deres premisser. Men foreningen !les, med Myre som sjef,
viste seg å bare være interessert i å "danne folket ovenifra og ned", som han
selv skrev i et innlegg på biblioteknett. Barnebokinstituttet reagerte med
avsky da jeg leverte boken der. "Stakkars jente!" sa damen da hun så boken og
snudde den på disken. Etter nå to romaner og 4 år i stampe overfor mange av de
som tilsynelatende bryr seg om ungdom og lesing kan jeg (med noen hederlige
unntak) fortelle at når det kommer til stykke er ikke viljen tilstede. Utrolig
nok har jeg avdekket en betydelig uvilje mot å sørge for en reell bredde
i boktilbudet rettet mot ungdom som også omfatter bøker de ikke-lesende unge
selv ønsker seg og liker.

De siste årene
har jeg vært landet rundt på skolebesøk og truffet tusenvis av ungdommer. Jeg
pleier å spørre om det er noen som i løpet av livet har vært i en bokhandel og
kjøpt en roman til seg selv. Av samtlige 9’de klassinger i Ofoten (ca 1000 stk)
hevdet 3 jenter at de hadde gjort det. At det var så få bør ikke overaske noen,
for når ungdommene selv får anledningen til å bedømme kvaliteten på
ungdomslitteraturen får man gjerne høre sannheten, som her:
http://www.raumnes.no/artikkel.asp?Artid=159710

Litteraturområdet er
rett og slett kuppet av aktører som har helt andre agendaer enn å produsere
og spre litteratur for det store flertall av ungdommer. Den letteste måten å
vise det på er å følge bokas vei fra forfatterens hode og til den 15 år gamle
potensielle leseren. De fleste forfattere av ungdomslitteratur er allerede
forfattere. De er medlemmer av NBU i kraft av å ha levert bøker som både er
kjøpt inn av kulturrådet, blitt vurdert i NBU’s litterære råd og selvfølgelig
vært gjennom en redaksjon i et forlag. Forfatteren vet at for i det heletatt å
bli vurdert i redaksjonen igjen må den språklige kvaliteten være av en slik art
at kulturrådet kjøper boka. CappelenDamm formulerer det slik: "Vi antar først og
fremst manuskripter av en litterær kvalitet som vi må kreve for at utgivelsen
med sannsynlighet vil komme inn under Norsk kulturråds Innkjøpsordning."

Rådet for barn- og
ungdomslitteratur består for tiden av bl.a forfatterene Tor Fretheim(63),
Marianne Viermyr(62) og Stig Furset(42), som er innkjøpt av tidligere
forfatterrådsmedlemmer. De samme navnene dukker opp i juryer, f.eks til
Brageprisen. Rådet vurderer ikke budskap og innhold når de stemmer for eller
imot en bok, men de vet hvilket forlag som har utgitt boka, hvilken
forfattervenn som har skrevet den og dermed hvilken redaktør som står bak.
Siden det blir påmeldt flere titler enn rådet kan kjøpe inn må noen bøker
underkjennes, eller "nulles". Nullet blir de bøkene som ikke har den
nødvendige litterære kvaliteten påstås det (et kvalitetskriterium Kulturrådet
gang på gang har blitt oppfordret til å konkretisere). Altså er "litterær
kvalitet", sett med besteforeldre-blikk, overordnet absolutt alle andre hensyn
når en bok for ungdom blir til.

Når jeg spør ungdom
som jeg møter på mine turneer om hvor viktig litterær kvalitet er for dem ser
de bare dumt på meg. De vil, alle sammen, bare ha bøker som handler om noe de
er interessert i, om livet slik de erfarer det eller drømmer om eller frykter,
skrevet på en måte de liker. Ungdom er ikke annerledes enn oss andre.
Forskjellen er at vi velger selv det vi vil lese, mens de blir valgt for. Og
resultatet er ofte som uttalt av skoleelev Tobias Hvattum i artikkelen fra
Raumnes "Superles" aksjon: "Prosjektet har vært interessant og
lærerikt, og vi har funnet ut at ungdomsbøker ikke er for ungdom. De er kun for
bokkritikerne."

Likevel vet alle
forfattere at det ikke er noen annen måte å gjøre det på i Norge. Det absolutte
kravet til en type litterær kvalitet som i praksis ekskluderer over halvparten
av landets ungdommer er så massiv at Harald Rosenløw Eeg uttalte på den
nordiske Mangfold’08 konferansen at han ikke engang trodde det fantes
forfattere som skriver for gutta bakerst i klassen. Det gjør det for så vidt
heller ikke, for gjør man det blir man ikke utgitt, man blir ikke utgitt fordi
kulturrådet ikke kjøper det inn, og da blir man ikke medlem av NBU og heller
ikke sendt på turne i regi av Den Kulturelle Skolesekken. Boken får ingen
distribusjon, bibliotekarer og bokåpnere vil ikke vite om en slik eventuell
utgivelse. Prøver man å utgi en bok for disse ikke-leserne på eget forlag vil
verken forfatter eller bok overhode bli synlig, ikke engang for Rosenløw-Eeg.

Dette vet jeg.
Jeg har nemlig prøvd. Men nå er ikke jeg en fyr som gir meg så lett. Hvis ikke
skolesekkene vil sende meg på turne (og noen gjør det faktisk, det skal
innrømmes) så lager jeg mine egne turneer. Hvis skolene er skeptiske til min
påstand om at alle elevene kommer til å elske bøkene mine, så gir jeg garanti.
Hvis de tar inn klassesett så stiller jeg på gratis skolebesøk. Også
skolebesøket kan jeg garantere blir vellykket. Det er kanskje frekt av meg, men
det er sant og jeg må jo banke litt hardere på kjøkkendøren når kulturrådet har
stengt hovedinngangen.

Jeg klager ikke.
Den som vil forandre noe må tåle motstand. Men det forundrer meg at responsen
hos norsklærere og bibliotekarer er såpass beskjeden. Noen, som
skolebibliotekar Odny Buraas i Hurdal, går til skriftlig motangrep og klager
til vennene sine i Biblioteksentralen, som i sin tur stopper salget av boken
ved å hevde at den er utsolgt på bestillingssiden i et helt år. Det er
forsvinnende få lærere, bibliotekarer og rektorer som egentlig
interesserer seg for de svake elevene, eller gutta bakerst i klassen som
Rosenløw-Eeg kalte dem. Fokus er hele tiden hos de flinke, de som liker den
rådende litterære kvaliteten, de som dukker opp på skolebiblioteket av seg
selv. Der finner de flinke elevene all den flinke teksten med treffende, flinke
metaforer de kan ønske seg. De flinke elevene blir forfattere av flinke tekster
som kjøpes inn og distribueres av flinke formidlere til de flinke elevene –
ringen er sluttet og flertallet har etter snart femti år med dette systemet
blitt totalt fremmedgjort i litteraturen.

Selv ikke Foreningen
!les, som ikke engang gidder å se på de bøkene jeg skriver (kanskje av
frykt for å bli arbeidsløse..) leselystaksjoner, rom for lesing, leser søker
bok, boksjekkutdeling og alle de andre svært kostbare tiltakene forsøker å
rette blikket ut over hva forfatterne under det gjeldende regimet blir tvunget
til å skrive, fordi forlagene bare utgir det de tror kulturrådet vil kjøpe. Så
lenge det forholder seg slik får ikke aktørene bøkene som kunne gjøre det mulig
å nå de leserne man prøver å nå frem til. Derfor vil man heller ikke lykkes
uansett hvor mange offentlige millioner departementet kaster på dette fåfengte
bokbålet.

Faktisk innrømmet
Ellen Sundt i Utdanningsdirektoratet under sitt Mangfold’08-innlegg at,
alle tiltak til tross, lesingen gikk det beviselig bare dårligere med. Et
øyeblikk trodde jeg det ville komme noen nye ideer fra damen bak talerstolen.
Kanskje til og med en innrømmelse av at man er på feil spor. Jeg kunne ikke
tatt mer feil. Hennes løsning på problemene kalte hun: "Gi rom for enda mer
lesing! Lesestimulering og skolebibliotek etter PISA", fulgt av en ny gavesjekk
til skaren av sultne, seminargående bokformidlere. Altså tenker direktoratet
omtrent slik: Hvis noe ikke virker er det bare å pøse på med mer av det samme.

Men det klareste
inntrykket jeg har av holdningen i formidlingsbransjen er det en kvinnelig
barnebokredaktør i Cappelen som kom med under ideseminaret i forkant av
Mangfold’08. Etter en lang diskusjon om hvilke forfatteridoler og kjendiser
damene ønsket å treffe på den kommende nordiske konferansen, besvarte hun min
etterlysning av tiltak for de svake leserne på denne måten: "Kan vi ikke bare
drite i dem da, og konsentrere oss om de som liker å lese?"