Hamsun og samene
Etter at Hamsun utga Markens grøde (1917) fastholder fortsatt
mange at dikteren hadde et rasistisk syn på samene. Men Knut Hamsuns diktning tåler
et langt videre blikk enn den ene boken. Han kunne også beundre kraften i
naturfolket.
Av John Gustavsen, frilansjournalist
Etter at Hamsun utga Markens grøde (1917) fastholder fortsatt
mange at dikteren hadde et rasistisk syn på samene. Men Knut Hamsuns diktning tåler
et langt videre blikk enn den ene boken. Han kunne også beundre kraften i
naturfolket.
Av John Gustavsen, frilansjournalist
I Hamsuns tekster finner en sterkt negative utsagn om samene
som kan ha preget mange leseres oppfatning av hans syn på dette folket. Markens
grøde åpner slik:
"Den lange, lange sti over myrene og ind i skogene,
hvem har traakket op den? Manden, mennesket, den første som var her. Det var
ingen sti før ham. Siden fulgte et og andet dyr de svake spor over moer og
myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begyndte en og anden lap å snuse
stien op og gå den når han skulde fra fjæld til fjæld og se til sin ren." (Gyldendal
Norsk forlag 1955)
Hovedpersonen
Isak, "skapningens herre" har i ødemarka bygd seg en gård som
lensmannen må gi navn, Sellanraa. Isak og jorden er så nært knyttet sammen
gjennom arbeidet at han glemmer seg. Men noen underlige skapninger passerer
eller stikker som snarest innom Sellanraa. Alt framme i teksten gis samene en
slags nasjonalkarakter:
"-
Lapperne de slesker altid."
Forsker
Kristin Jernsletten har tatt for seg det samiske i romanen i en artikkel, "Erfaringer
formidlet og fornektet i teksten". Hun peker på det sentrale at det blir
uungåelig å blande sammen forfatter med fortellerstemme. Men hun legger dristig
nok også inn et kolonialt perspektiv, forfatteren formidler et nasjonalt syn.
Romanen ble skrevet i 1917, og tildelt nobelprisen tre år etter. Men lenge før
det hadde Hamsun rukket å gi en rosende omtale av det uforfalskede og ekte i
Johan Turis berømte bok Muitalus sámiid birra ("Fortellingen om
samene") utgitt i København 1910 i dansk oversettelse ved Emilie Demant.
Men la oss se på Hamsuns roman. Samen Os-Anders utgjør en
opposisjon til nybyggeren da de møtes. Han insinuerer:
"De
sier han har ikke kjøpt? henkaster lappen."
Men han
har også andre egenskaper, som i scenen der Inger forundrer seg over: "at
han ikke tagg om noget, det gjorde Os-Anders ellers altid, det gjør alle
lapper, de tigger."
Blant
besøkende på gården, kommer tjenestepiken Oline, som er av samisk ætt, også til
å spille en onds rolle. Hun er en farlig naturkraft, står for mørke og ulykke.
Inger som har fått et barn med hareskår, skylder på Oline som har tatt
Os-Anders inn i hus med en hare. Så hun kommer til "å hate ukristelig alle
lapper." Forfatterstemmen dukker anonymt opp:
"En
lap han tigger ydmygt, men får han nei så blir han hævngjærrig og truer."
En begeistret anmelder
Knut Hamsun Hamsuns – her fotografert i 1927 av Anders Beer Wilse (Eier: Nasjonalbiblioteket) - kjente godt til samenes liv fra opphold på Hamarøya.
Han var dessuten bare fem år yngre enn Johan Turi, og kjente kanskje til hans
mange vandringer fra Kiruna-traktene over fjellene med rein, også ut til kysten
av Nordland. Etter at Turi (1854-1936) utga Muittalus sámiid birra
("Fortellingen om samene", 1910) omtale Hamsun denne i Verdens Gang
15. januar 1911. Hamsun som sjelden lot seg begeistre over andres skrifter, er
nå i godt lune:
"Her
er god Lappeforstand og stille, vek Følsomhet, her er Kundskap og Overtro, Lune
Polemik, Resignation; selve den barnlige Hjælpeløshet i Sproget er en Ynde
mere."
Hamsun
slår fast at Turi er så allvitende om samenes liv at ingen vil kunne "gripe
ham i Feil av nogen Betydning(...)og han er en god og ærlig Natur som skyr
Usandheten." Hamsun finner det
underlig at ingen kyndig nordmann har løftet sin røst om boken. Ja, "den
maa sætte en Nordmand i litt Forlegenhet: den er en litterær Begivenhet, men
den er ogsaa et Aktstykke."
Hamsun
har åpenbart lært så mye av Turi at han tar hans tekst med seg inn i sine egne
tekster, f.eks. når han skriver at "Budplasserne er saa smukke at de
ler."
Hamsun
gjør et nummer av den politiske strid som skjedde i grenselandet ved
unionsoppgjøret, og tar stilling for samene mot den svenske Kronen. Han legger
også til:
"Men
den norske Stat har også koloniseret."
Etter
som samene følger reinen inn på jord som de norske har kolonisert oppstår det
konflikt. Dikteren ser konflikten fra norsk vinkel, for "den norske
Grænseboer...har det heller ikke godt." Hamsun tenker seg plutselig inn i
rollen som megler, og at han møter Albert Engström. Hamsun visste det kanskje;
for Engström og Turi kjente til hverandre gjennom Hjalmar Lundbohm, deres
felles venn og sjef for LKAB i Kiruna som finansierte Turis utgivelse. Dikteren
Hamsun viser storsinn, og vil ha slutt på en ulykkelig konflikt for alle
parter:
"Jeg
vantrives i dette Hund og Kat liv, jeg har Venner i Sverige som gjør det samme.
(...)Og dessuten kommer dette til at Johan Turi er slik en prægtig Mand, man
har faat tilovers for ham, man vil hjælpe ham og hans Folk. Han har skrevet en
av de mærkeligste bøker jeg har læst paa længe."
Lapplands ville Eros
I romanene om Benoni og Rosa dukker samene opp i mer
menneskelig skikkelse, men samtidig dyrisk ham. Gilbert Lap er en budbringer,
av alt fra sladder til nyheter av jordisk verdi. Men han er også titter og en
erotisk kraft som får kvinnene til å rødme.
Tidlig
er vi vitne til møtet mellom Benoni og Rosa, hun som sklir i væten og må
hjelpes inn i en hule. Hun får både låne hans løvevæske å sitte på, attpåtil
hans trøye. Da Benoni stikker nesen ut av hula, passerer Gilbert Lap. Dermed
anslår forfatteren det sladderaktige:
"Nu
er lappen Gilbert der igjen. Han farer travlt frem og tilbake gjennem
almænningen som en vævskyt og legger totter og tråder efter sig i bygdene på
begge sider av fjældet."
I boka
om Rosa er vi vitne til hvordan den ville Sexus forfører baronesse Edvarda.
Fortelleren:
"De
taler ikke, de bader, uten en tråd på sin krop, midt i den lille dam begge to.
Jeg ser straks at kvinden er baronesse Edvarda; manden kjenner jeg ikke med en
gang, hans hår er delt i midten og hænger vått og langt ned til begge sider. Da
ser jeg på hans klær som ligger på bredden at det er Gilbert lap.
De
bader, de dukker sig samtidig, han holder sin arm om hende.(...) de står
undertiden ret op og ser på hverandre, men det er intet blik i deres øine, de
puster og er i ekstase; tilslut bærer de likesom hverandre ut av dammen op på
den lille rydde plass. Lappen blir stående, han puster, vandet driver av hans
hår. Baronessen sætter sig ned, krøker benene op under sig, lægger haken på det
ene knæ og sitter slik og lar øinene gå. Hun venter på hvad han vil gjøre med
hende. Da sætter han sig hos hende, murrer, griper hende plutselig i strupen og
magter hende. Å, nu er de begge vilde, de skjælver hos hverandre, de smælter
sammen med armer og ben, det er unævnelig hvad de gjør; et skrik vil ut av mit
bryst, men forblir stumt, den lille avgud og jeg er vidner og jeg er målløs som
dem."
Rosa er
forferdet over sine møter med Gilbert. Men Hamsun ser noe mer. Er der noe
felles mellom de to? Igjen møter vi kvinneskikkelsen som føler seg truet:
"Gilbert;
han gjør mig altid så angst. Han vet så meget."
Gilbert
lap har i motsetning til de norske et nært forhold til naturen, til steinguden
som han ofrer til. Dermed kommer han i kontakt med jorden, livets mor. Aner vi
ikke noe beundrende hos Hamsun?
Munken
Vendt vil tukte Gilbert med pisk, men det forferder kvinnen:
"Gilberts
laps gud, den var hellig, nu hadde den hævnet sig på mig!"
De uovervinnelige
Hamsun demonstrerer både gjennom sitt liv og sin diktning
ambivalens og flukt. Han lar seg ikke nagle fast til tidens bevegelser, en fri
mann som vil det nye mennesket. Hamsun vil vise sin uovervinnelighet gjennom å
være nyskapende og seende. Hans opprør utviklet seg til oppgjør med de rådende
litterære retninger, slik det framkommer i Paa turne.
Flytter
vi oss til romanen Men livet lever som kom ut i 1933, finner vi en mektig
skikkelse:
"Åse
var høy og mørk; hendes far skulle være tater og morn lap. Hun kom i en
lapkofte som var sid som en kjole, hun skridde dronningaktig frem, stolt av
væsen, langsom og alvorlig i sin tale."
Det er
noe rystende over hennes vesen:
"Hun
var et merkelig vakkert kvindfolk, men meget skitten, for noen år siden må hun
ha vært en skjønnhet både i ansigt og legemsbygning."
Hennes
krefter var også annerledes:
"Åse
vandret altid, Gud vet når hun sov, hun dukket op. (...)Når Åse kom tidde
børnene og snikte sig bort i krokene."
Åse
utfordret den aldrende August erotisk, han er besatt av Cornelia. En kveld
møter de hverandre, og han vil gjerne vite hennes syn i saken. Hva er det ikke
ved henne?
"Hun
stirret på ham, hård i øinene, målløs, tok ham tilside, skrævet ut med benene
og løftet kofte og skjørter op så hun stod naken helt til navlen. Under dette
vedblev hun og stirre ham ind i ansiktet. (...)Og det kan jo godt være at
August fik som en venlighed i ansigtet ved det syn han så, og at han fuktet
læberne litt."
Hamsun
vokste en tid opp på Hamarøy hos sin onkel Hans, og det i en alder der sjelen
mottar de sterkeste inntrykk. I dramaet Munken Vendt, utgitt 1898, skildres samene
slett ikke negativt. I henvisningen til en scene i tredje akt, heter det om
Omoinsa Lap og datteren Inger:
"Begge
er klædt i nordlands lappedragt, rund toplue, renskinds mudd, bælte, båndsnørte
bukselægger, komager. Dragten er hos begge rikt utsydd med blå, røde og gule
tresser."
Munken
Vendt begjærer Inger som er "makeløs fast i tøiet" og kledt i en
"fryktelig kostbar og bløt" mudd. Da Omoinsa lap får vite hva han er
ute etter, løper samtalen slik:
"Inger:
Jeg får ham.
Omoinsa
lap: Du får ham? Jeg eier tolv hundre ren, han eier vel ikke så meget som en.
(...)Og renen er ennda det minste jeg har."
Ikke enfoldig rasist
Studerer vi Hamsuns tekster nøye, vil vi flere steder se at
hans naturalistiske syn trer fram. Han er vandrer som samene, rastløst i
bevegelse, og han er klar over at alle slett ikke slesker og tigger, er skitne
og upålitelige. Han forteller i brev og skrifter om sin lengsel mot nord, til
stillheten, til tiden og gammen der han kan skrive i fred. Ingar Sletten
Kolloen nevner "lengselen etter å kunne gå inn i skogene. Bo i en gamme,
alene, som han gjorde på Hamarøy for fem år siden." (Svermeren, Gyldendal
2003: 254) Rastløsheten, ranglingen og slitet med romanene fører til at
dikteren blir lagt inn: "Jeg ligger her og teller spiker i væggene og
hører på dombjeller udenfor og siger brrr med alle mine nerver." (På
klinik, Posten, avis i Kristiania 1/3-2006).
I
Hamsuns nobelprisroman kan en finne mye av tidens oppfatninger om samene. Men
Hamsun kan ikke reduseres til en enfoldig rasist. Til det er hans diktning for
stor, ambivalent og søkende. I Paa gjengrodde stier, og den utkom det året
Hamsun var 90, møter leserne Martin fra Kløttran på Hamarøy, "en
bror" og "venn" som kan ha vært same. Martin kan også leses som
dikterens alter ego, vandrere er de begge.
Biografene
dveler stadig ved Hamsuns forhold til jødene, men ikke til samene. Når Hamsun
blir beskyldt for å være jødehater, benekter han det. Jørgen Hauan har i "Solgudens
fall. Knut Hamsun - en litterær biografi" (Aschehoug 2004) ingen vurdering av
samene i Hamsuns univers. Derimot viser han til Per Olov Enquist som skreiv
manus til Jan Troells hamsunfilm. Han ilegger denne replikk i Hamsuns munn hva
gjelder jødene: "Jag är inte antisemit".
Hamsuns
tekster rommer både sterkt negative karakteristikker og forsonende toner
overfor samene. Begeistringen for Turis bok er sjelden kost. Han er langt fra
likegyldig, han ser samenes vansker, skjønnheten i klesdrakten, stoltheten i
framferd, selvstendigheten, en vill erotisk kraft og at enkelte er ukuede og
annerledes. Noen er som han selv; han den uovervinnelige, eneren som anga nye
retninger for livet og litteraturen, men som også tråkket så feil på
1930-tallet, først beundret Mussolini og fascismen og så falt på kne for Adolf
Hitler og nazismen.
John Gustavsen er forfatter og frilansjournalist. Har
skrevet manus til teaterstykket Gumpegoddi ("Ulvejegeren") om møtet mellom
Johan Turi og Emilie Demant, oppført på Beaivvás Sámi Teáhter i 1993.
