Men må de være gratis?

Myndighetene har nå fått klare
råd om at vitenskapelig litteratur bør bli gratis tilgjengelig på internett.
Tanken er så vakker at jeg føler meg dum når jeg sier: Vent nå litt!

– Av forsker Gunnar Sivertsen, NIFU STEP

Myndighetene har nå fått klare
råd om at vitenskapelig litteratur bør bli gratis tilgjengelig på internett.
Tanken er så vakker at jeg føler meg dum når jeg sier: Vent nå litt!

– Av forsker Gunnar Sivertsen, NIFU STEP

Det brennbare spørsmålet om gratis tilgang til vitenskapelig litteratur
– Open Access – har nådd norske myndigheter. Sist høst ba
Kunnskapsdepartementet om råd fra Universitets- og høgskolerådet (UHR) og fra
Norges forskningsråd (NFR). Nå foreligger anbefalingene. Hvis de følges, blir
det fart i arbeidet med å utvikle åpne elektroniske arkiver ved lærestedene.
Disse vil fylles med kopier av artikler som norske forskere har publisert i
vitenskapelige tidsskrifter.  Arkivene
kan koples til den planlagte Norsk vitenskapsindeks, som blir en åpen
elektronisk bibliografi hvor man kan finne publikasjoner fra norsk forskning på
ett felles sted.

En annen vei til åpen tilgang er hvis selve de vitenskapelige
tidsskriftene kan leses gratis på internett. 
Kostnadene til utgivelsen dekkes i stedet med subsidier og/eller
forfatterbetaling. Stadig flere vitenskapelige tidsskrifter – også her i Norge
– er basert på denne modellen. Kostnadene til publisering må da tas med i
forskningsbevilgningene. Konsekvensene av dette er uoversiktlige. NFR og UHR
råder derfor til å gå forsiktig fram ved å stimulere til stadig flere gratis
tidsskrifter, men uten å hindre forskerne i å publisere i tidsskrifter med
abonnement.

Alt dette er greit nok, men det store problemet blir ikke løst.
Viktigste vitenskapelige tidsskrifter forblir spekulasjonsobjekter for
internasjonal storkapital. Muligheten for profitt kan faktisk øke. Jeg skal
forklare hvorfor.

Profitt i begge ender

Da må jeg først forklare at et vitenskapelig tidsskrift er en
organisasjon, ikke en publikasjon. Artiklene er publikasjoner. Tidsskriftet er
en organisasjon hvor forskere samarbeider på tvers av institusjonsgrenser om å
kvalitetssikre og forbedre hverandres forskningsresultater når de publiseres.
Forskere ønsker å bli vurdert ut fra best mulig kompetanse og å være med på å
vurdere de mest interessante nye resultater. Det gjør at noen tidsskrifter
anses som viktigere enn andre. De viktigste kan koste så mye de vil – forskerne
vil uansett ha adgang til dem gjennom biblioteket.

Derfor har internasjonal finanskapital lenge investert i
monopoliserende oppkjøp av viktige tidsskrifter. Mange tidsskrifter utkommer
nå hos noen få store forlag som har kjøpt opp andre forlag og andre forlags
tidsskrifter. Selv er disse store forlagene i flere omganger kjøpt opp av
større multinasjonale konserner. Slike oppkjøp forutsetter store
profittmarginer over mange år for å lønne seg. Et hjemlig eksempel er
Scandinavian University Press (det "gamle" Universitetsforlaget), som for ti år
siden var Nordens største utgiver av vitenskapelige tidsskrifter etter oppkjøp
av bl.a. svenske Almquist & Wiksell. Da ble porteføljen av internasjonale
tidsskrifter i sin tur kjøpt opp av Taylor & Francis, som etablerte et
Oslo-kontor for å ivareta den. Så ble Taylor & Francis med 1100
vitenskapelige tidsskrifter i sin tur kjøpt opp av mediekonsernet Informa PLC.
Oslo-kontoret nådde ikke opp til de økte profittkravene som fulgte og ble
nedlagt i fjor høst. Informa beholdt tidsskriftene.

Før dette skjedde, rakk noen av medarbeiderne i Oslo å starte sitt eget
nye, lille forlag, Co-Action Publishing, hvor ideen er å utgi Open
Access-tidsskrifter med basis i nordiske forskningsmiljøer. Tidsskriftene er
gratis for leserne, men det koster penger å publisere i dem. Co-Action Publishing
er et lite foretak som arbeider ut fra kompetanse og ikke for å vinne profitt.
Men lykkes de, kan det gå som med BioMed Central, den store og kjente utgiveren
av 180 Open Access-tidsskrifter, som høsten 2008 ble kjøpt opp av Springer, det
neststørste kommersielle vitenskapelige forlaget i verden etter Elsevier.
Oppkjøpet viste at det er profittmuligheter i viktige vitenskapelige
tidsskrifter enten det er abonnentene eller forfatterne som betaler. I praksis
tas det faktisk betaling i begge ender i mange tidsskrifter fordi måten er
valgfri for forfatterne.

Kronglete veier å gå

Vitenskapelige tidsskrifter kan være profitable uansett hvor man tar
betalingen. Det er ikke sikkert at betaling på avsendersiden er så gunstig for
forskerkommunikasjonen. Mange vil huske bytteabonnementene: Biblioteket fikk
mange gratis tidsskrifter i bytte mot ett fra egen institusjon. Dette var
egentlig en dyr og dårlig måte å publisere på. Abonnement viser den faktiske
interessen for et tidsskrift og kan gi grunnlag for at nye og bedre
tidsskrifter oppstår. Dessuten er det vanskelig å generalisere Open
Access-modellen til alle fag. Den passer bedre for utstyrskrevende forskning i
fysikk enn i for eksempel Historisk tidsskrift hvor en del av artiklene kommer
fra forskere utenfor lærestedene og forskningsprogrammene.

Også åpne arkiver kan gi kronglete forskerkommunikasjon. De egner seg
godt til å gjøre egne ansattes publikasjoner tilgjengelige for ettertiden og
allmennheten, men kan ikke erstatte publisering i tverrinstitusjonelle kanaler
med vitenskapelig redaksjon. Som eksempel var 5 av de 3780 vitenskapelige
artiklene i Journal of Biological Chemistry for 2008 fra Universitetet i Oslo.

For å få tilgang til tidsskriftets øvrige artikler kunne man selvsagt høstet
parallelt i andre institusjoners arkiver verden over. Men kopiene man da ville
finne forutsetter at JBC utkommer, dvs. at noen også betaler abonnement. For å
sikre at dette skjer, legger utgiverne av JBC og andre tidsskrifter
restriksjoner på når og i hvilket format man kan lagre kopier i lokale arkiver.
Uten slike restriksjoner vil abonnentene forsvinne, dermed også de
tidsskriftene som man vil kopiere fra. Men med de samme restriksjonene er åpne
arkiver uhensiktsmessige for forskerne selv som publiseringskanal. De må kunne
lese nye publikasjoner så snart de foreligger og de må kunne sitere dem i
originalversjon. Åpne arkiver er et viktig tiltak for å formidle forskning til
allmennheten, men de løser ikke problemet med høye abonnementspriser i
bibliotekene.

Manusboikott

Jeg arbeidet en gang i det "gamle" Universitetsforlaget. Der lærte jeg
at et vitenskapelig forlag er en utgiver av bøker, men en utgiver for
tidsskrifter, fordi tidsskrifter er redaksjonelle forskerorganisasjoner, slik
jeg beskrev ovenfor. Ellers kan relasjonen mellom et forlag og et tidsskrift
være enten eierskap – da råder forlaget over økonomien og setter prisene –
eller en kommisjonsavtale som regulerer hva forlaget skal gjøre for
tidsskriftet mot et avtalt vederlag. Den økonomiske kontrollen er da hos tidsskriftet
selv, dvs. hos en forskerstyrt organisasjon eller stiftelse.

Tidsskrifter av sistnevnte type koster mye mindre pr. side eller
artikkel enn førstnevnte fordi forskerne selv bestemmer abonnementsprisen. Når
Open Access-bevegelsen bekjemper selve abonnementsordningen og anser den som
hovedproblemet, truer den det økonomiske grunnlaget for tidsskrifter med
fornuftige priser. Samtidig baner den vei nye profittmuligheter i tidsskrifter
som forlagene eier – som beskrevet ovenfor. Hovedproblemet forblir uløst.

Det kan løses slik: Hvis alle forskere venter noen måneder med å sende
manuskriptene sine inn til et bestemt tidsskrift, har ikke tidsskriftet lenger
verdi for forlaget som eier det. Amerikanske forskningsbibliotekarer foreslo
opprinnelig å lage statistikk over abonnementspriser pr. side eller artikkel.
Så kunne man starte øverst på listen og føre det ene tidsskriftet etter det
andre tilbake til forskersamfunnets kontroll gjennom manusboikott. Å få alle
vitenskapelige tidsskrifter over på kommisjonsavtaler mellom forlag og
forskerorganisasjoner kan løse det grunnleggende problemet med at nødvendige
tidsskrifter blir spekulasjonsobjekter for internasjonal finanskapital. I dag
har mange flere forskere forståelse for bibliotekenes problemer enn før. Dette
gir grunnlag for å gjennomføre midlertidig manusboikott mot utvalgte
tidsskrifter.

Til slutt må jeg innrømme at jeg ikke forstår hvorfor vitenskapelige
publikasjoner blir sett på som utilgjengelige hvis de ikke er gratis.
Bibliotekene skal være noe annet og mer enn internett. Den som vil formidle
kvalifisert informasjon bør ha innkjøpsbudsjetter.