Studenter ser framover -1.plass

Publisert Sist oppdatert

STUDENTKONKURRANSE: Bok og Bibliotek utlyste høsten 2008 artikkelkonkurranse for bibliotekarstudenter. De tre vinnerartiklene sto på trykk i nr 2/09. For deg som ikke har rukket å lese papirutgaven, finner du vinnerartikkelen her. De to artiklene som delte 2.-plassen vil bli publisert henholdsvis 19. og 20. mai. 

 

 

FREMTIDENS FOLKEBIBLIOTEK

– Av Benedikte Nes, bachelor-student ved Høgskolen i Oslo, avd. JBI (utdannet master 2010)

På 1990-tallet var mange engasjert i prosjektet «Biblioteket finner svaret». Nå er det kanskje på tide å se om vi heller kan finne spørsmålet. Norsk bibliotekdebatt dreier seg i små og store sirkler om temaet Fremtidens bibliotek, men det stumme spørsmålet som vanligvis blir besvart er hvordan. Hvordan skal vi bli mer moderne, tiltrekkende, tidsriktige og effektive… Og likevel er vi ikke kvitt en gnagende, underliggende følelse av identitetskrise. Jeg tror vi i større grad må hente frem spørsmålet hvorfor







Bok og Bibliotek utlyste høsten 2008 artikkelkonkurranse for bibliotekarstudenter. De tre vinnerartiklene sto på trykk i nr 2/09. Her er vinnerartikkelen – de to artiklene som delte 2.-plassen vil bli publisert henholdsvis 19. og 20. mai.

 

FREMTIDENS FOLKEBIBLIOTEK

På 1990-tallet var mange engasjert i prosjektet «Biblioteket finner svaret». Nå er det kanskje på tide å se om vi heller kan finne spørsmålet. Norsk bibliotekdebatt dreier seg i små og store sirkler om temaet Fremtidens bibliotek, men det stumme spørsmålet som vanligvis blir besvart er hvordan. Hvordan skal vi bli mer moderne, tiltrekkende, tidsriktige og effektive… Og likevel er vi ikke kvitt en gnagende, underliggende følelse av identitetskrise. Jeg tror vi i større grad må hente frem spørsmålet hvorfor.




– Av Benedikte Nes. Benedikte Nes er bachelor-student ved Høgskolen i Oslo, avd. JBI (utdannet master 2010)

Det angriper oss på et dypere nivå, men antagelig ligger de største utfordringene våre på dette nivået i tiden fremover. Hvorfor skal det norske samfunnet anno 2008, eller la oss si 2018, bruke betydelige ressurser på folkebibliotek?

   Bibliotekfolk snakker mye om legitimering av tjenesten, men da gjerne i betydningen av å kunne formulere sin verdi på en forståelig måte for politikere og folk flest. Har vi selv en klar og fremtidsrettet formening av hva som er og bør være bibliotekets oppdrag? Og former vi vårt profesjonelle verdigrunnlag i samsvar med dette? I denne artikkelen vil jeg pirke litt i slike bibliotek-eksistensielle temaer.

 

Potetstappe

Biblioteket er til for brukerne. En fengende frase, men for ullent og tvetydig til å kunne definere bibliotekets samfunnsoppdrag i seg selv. Folkebiblioteklovens paragraf 1 gir noen viktige presiseringer, men er den det kompasset vi trenger for å kunne navigere oss i retning fremtidens bibliotek?

   Paragrafen heller mer i retning av å være en oppskrift på potetstappe, idet bibliotekene, som poteten, skal brukes til alt for alle, men på en måte som fremstår både uklar og pregløs. Egnet materiale stilles til disposisjon, tilbudene gjøres kjent og kvalitet og allsidighet røres sammen til en jevn masse. La det hele stå og svelle, rør om av og til. Denne visjonære utydeligheten kombinert med kronisk dårlige budsjetter gjør at bibliotekene ofte må servere posevarianten fra Toro, – lite fristende for brukere som jevnt over er blitt mer kresne og avanserte.

   I praksis makter mange bibliotek likevel å servere mer spennende og eksotiske retter, men tilbudet blir ujevnt, og kortsiktig finansiering tar livet av mange gode initiativ. Hva slags kompass trenger vi for å komme ut av denne situasjonen? Jeg tror det må være et som er både tydeligere og spenstigere, basert på en gjenoppfrisking av det basale spørsmålet: Hvorfor skal vi egentlig ha bibliotek?

   Dagens paragraf svarer «opplysning, udanning og annen kulturell virksomhet». Men hva slags opplysning skal bibliotekene satse på i et samfunn der de fleste nå bader i et hav av informasjon på internett? Hva slags utdanning kan generalistene i norske folkebibliotek fremme i vårt spesialiserte samfunn og for hvem? Hva er annen kulturell virksomhet og hvorfor skal bibliotekene ta seg av det? Dette er spørsmål som krever en åpen og ærlig debatt i samspill med politikere og samfunnet for øvrig. For å unngå den grå potetstappen må det nok tas noen (smertefulle?) valg og prioriteringer. Kan bibliotekene for eksempel få et tydeligere oppdrag som inkluderende møteplasser, med mandat for positiv forskjellsbehandling av dem som står i fare for å falle utenfor i informasjonssamfunnet?

 

Sosial kontekst

Bibliotekene er tradisjonelt bygget opp som kunnskapssentra, og dette er en tradisjon det for all del er verdt å bygge videre på. Likevel bør vi tenke grundig gjennom hva det er vi mener med kunnskap og informasjon. Nyere forskning vektlegger de sosiale aspektene ved all læring. Mennesker lærer først og fremst gjennom deltagelse i fellesskap med andre (se f.eks. Wenger 1998).

   Betydningen av såkalt taus kunnskap verdsettes i økende grad, og denne kunnskapen kan ikke tilegnes gjennom å lese i leksikon. Den internaliseres gradvis gjennom øvelse og samhandling og inngår i det vi gjerne kaller kompetanse. Denne dimensjonen er delvis reflektert i Bibliotekreform 2014 som gir bibliotekene en uttalt rolle i utviklingen av brukernes kunnskap og kompetanse.

   I mitt fremtidsscenario vektlegger bibliotekene sosial kontekst og aktivitet på en annen måte enn i dag. Mennesker må være viktigere enn dokumenter. Fremtidens bibliotek prioriterer et variert sammensatt personale med samlet bred kompetanse, fremfor bredde i samlingen (hvis man må velge…). Bibliotekene bør være tett integrert i nettverk med samfunnets øvrige kunnskapsaktører, og bruke dette nettverket som en sentral ressurs i møtet med brukerne. Gjennom forskjellig type sosial teknologi som web 2.0, 3.0, 4.0 eller hva det måtte bli, trekkes brukerne inn som deltagere og medskapere av bibliotekets kunnskapsbase. Fremtidens bibliotek er også lokalsamfunnets fysiske senter for debatter, kurs, foreningsvirksomhet og opplevelser.

 

Ny paragraf 1

Folkebibliotekene har flere stolte tradisjoner å ta vare på. Gratisprinsippet har vært i hardt vær i flere perioder, men står fremdeles sterkt. Bibliotekene er etter hvert i en unik posisjon som åpne og ikke-kommersielle offentlige rom. Dette er i seg selv en grunn til å bevare bibliotekene som lokale samfunnsarenaer. I disse klima- og finanskrisetider øker antallet stemmer som etterlyser et alternativ til markedsøkonomiens dominerende diskurs. Nå gjelder det at bibliotekene fremhever og tviholder på det ikke-kommersielle som en kjerneverdi, uten febrilsk å forsøke å regne om sin samfunnsnytte i økonomiske termer. Bibliotek skal selvsagt lønne seg – men i form av klokere og gladere borgere.

   I en fabulerende artikkel om fremtiden må det være lov å prøve seg på en omformulering av den berømte paragraf 1. Her kommer en mulig versjon:

   «Folkebibliotekene skal fremme kunnskap, demokrati og mangfold gjennom å stimulere til dialog og deltagelse. Bibliotekene skal vise vei til et bredt utvalg av kunnskapsressurser. Barn og unge, samt personer og grupper som står i fare for å falle utenfor i samfunnet, prioriteres. Bibliotekene skal være et gratis tilbud, åpent for alle.»

 

Profesjonelle verdier

Hva med sektorens profesjonelle verdier? Som illustrasjon tar jeg med et lite selvopplevd eksempel. I fjor skrev jeg et innlegg om at bibliotekene kunne bli mer aktive i arbeidet med å spre informasjon om miljøvennlige alternativer. Det kom et par reaksjoner i form av at dette var typisk «lilla skjerf»-tankegang og at bibliotekarer skal være objektive og nøytrale og ikke blande seg for mye opp i slike ting. Sant nok var miljøteksten preget av en viss rødkinnet idealisme. Men når ble det forbudt for bibliotekarer å vise engasjement i annet enn MARC-tager og emnekart? Hva legger vi i dette med «objektiv» og «nøytral»?

    Robert Vaagan og Sigrid Holm foretok i 2003 en undersøkelse av profesjonelle verdier i norske bibliotek (2004). I folkebibliotekene ble dette topp tre:

   • Gratis adgang til materiale og informasjon

   • Å skape en lesekultur

   • Profesjonell nøytralitet og objektivitet

   På delt tredjeplass kom dessuten «å spre kunnskap». Totalt kunne respondentene velge mellom 15 alternativer. Undersøkelsens representativitet kan sikkert diskuteres, men det stemmer trolig at nøytralitet og objektivitet er sentrale verdier i en typisk bibliotekaridentitet. Det spørs om det er så lurt. I sin faste spalte i Public Library Journal har John Vincent satt fokus på britiske bibliotekarers profesjonsverdier. Han har i likhet med Vaagan og Holm identifisert nøytralitet som en uttalt kjerneverdi. Ifølge Vincent og ordboken hans defineres nøytralitet som enten

 

– upartisk, uten fordommer

eller

– det å ikke ha noen utpregede kjennetegn

 

Vincent påpeker at bibliotek som informasjonsformidlere er nødt til å komme til kort overfor den første definisjonen, og dessverre ofte ender opp med å bli karakterisert av omverdenen ved hjelp av den andre. «Incidentally, the view of much of the media – and a significant proportion of the public – is that we actually fall under the second definition of neutrality!» (2008 s. 24).

 

Engasjement

Den bibliotekar som tror seg objektiv og nøytral henger i virkeligheten igjen i en falmet positivistisk tradisjon. Positivisten tror at den ene sannhet eller det rette svaret finnes der ute og kan nås ved hjelp av riktige metoder og anstrengelser. I dag vil de fleste erkjenne at vår viten i høy grad er usikker og foranderlig, og at virkeligheten er kompleks og åpen for ulike tolkninger.

   Mye av dagens kunnskap må kasseres i morgen. Ulike maktforhold har betydning for hvilke stemmer som blir hørt, publisert og innkjøpt av bibliotekene. Den velmenende bibliotekar vil dessuten umulig kunne ha full oversikt i virvaret av informasjonskilder, og vil bare kunne presentere en liten flik av dette til brukerne.

   Å tilstrebe upartiskhet og fordomsfrihet er en god ting. Det gjelder særlig i møtet med mennesker av alle slag. Brukerne skal også kunne ha tillit til biblioteket, selv om både de og bibliotekpersonalet erkjenner at kunnskapsressursene er feilbarlige og ufullstendige.

   Det triste ville være dersom idealet om nøytralitet og objektivitet blir noe som stenger for engasjement, – hvis man da ikke vil stå der som en upåvirkelig fru Justitia med det lilla skjerfet som bind for øynene? Det tror jeg ikke fremtidens bibliotekarer har lyst til.

 

 

 

Kilder

Vaagan, R. & Holm, S. (2004). Professional values in Norwegian librarianship. New Library World, 105 (1200/1201)

Vincent, J. (2008). Do we have values for what we do? Public Library Journal, 23 (2)

Wenger, E. (1998). Communities of Practice. Cambridge : Cambridge University Press.

Powered by Labrador CMS