Fra bibliotekutdanning til bibliotekarutdanning

70 år etter at Statens bibliotekskole ble åpnet, er ferdigheter i
bibliotekknuten for lengst strøket fra pensum. Det som tidligere var en
praktisk orientert fagskole for bibliotekene, er nå en akademisk
utdanning der
studentene ofte ender opp helt andre steder enn i bibliotek.

Tekst: Merete Lindstad,
frilansjournalist

Foto: Odd Letnes, redaktør

70 år etter at Statens bibliotekskole ble åpnet, er ferdigheter i
bibliotekknuten for lengst strøket fra pensum. Det som tidligere var en
praktisk orientert fagskole for bibliotekene, er nå en akademisk utdanning der
studentene ofte ender opp helt andre steder enn i bibliotek.

Tekst: Merete Lindstad,
frilansjournalist; Foto: Odd Letnes, redaktør

Nysgjerrig og med blikket vendt
framover, utover og gjerne over landegrensen. Slik beskriver dekan Øivind
Frisvold og studieleder Liv Gjestrum ved Bibliotek-
og informasjonsvitenskap på Høgskolen i Oslo årets jubilant på
bibliotekfronten. Bibliotekarutdanningen runder 70 år i 2010.

     Alderen tynger ikke, mener de to.

     – Det er forbausende få portretter på
veggene her som skuer ned på oss og sier at vi må gjøre ting slik vi alltid har
gjort, mener Frisvold.

     Men det finnes ett. Portrettet av
legendariske Gerd Wang, som henger i – ja, nettopp – Gerd Wangs auditorium på
Høgskolen i Oslo. I 1952 ble hun bibliotekskolens første ansatte på heltid.

     Wang var en bestemt og målrettet kvinne. Da
hun gikk av som rektor i 1973, hadde hun oppnådd store resultater og preget
skolens utvikling sterkt.

     Gerd Wang er foreviget av avistegneren Ulf
Aas, og med lynskarpt blikk og et strengt drag om munnen ser hun mot oss der vi
står ved kateteret.

     – Hun var en heks, ler Frisvold hjertelig.
– Nei, Gerd Wang var også varm og omsorgfull. Hun kunne gråte seg til
bevilgninger. Hun var omstridt, men du verden så effektiv og drivende dyktig.

Tradisjon og endring

Dagens treårige bachelorutdanning i bibliotek- og
informasjonsvitenskap minner ytterst lite om den ettårige fagopplæringen det
første kullet på 26 studenter gikk i gjennom. Da Statens bibliotekskole åpnet,
var det som en etatskole. Hensikten var å utdanne arbeidskraft som behersket
det som var påkrevet for å utføre nødvendige arbeidsoppgaver i datidens
bibliotek.

     – Studentene lærte praktiske ferdigheter.
Det var veldig konkret, forteller Liv Gjestrum. Undervisningen foregikk stort
sett ved at timelærere kom og viste hvordan det ene og det andre ble gjort ute
i bibliotekene. Og så sa de at slik skulle tingene gjøres.

     – Selv opp til 1990-tallet lærte studentene
for eksempel hvordan de skulle knytte en bibliotekknute. Slikt har ikke fokus
lenger.

Fundamentet består

Men alt er ikke snudd på hodet.

     – Kjernen i pensum, grunnleggende
kunnskapsorganisering og gjenfinning, det består. Men nå har det nye uttrykk og
skjer på andre måter, spesielt på grunn av den digitale utviklingen, forteller
Gjestrum. – I dag er vi veldig opptatt av hvordan metadata overføres fra en
database til en annen.

     Utdanningens verdifundament og
samfunnsmandat har også holdt seg, understreker Frisvold.

     – Tidligere snakket vi om at utdanningen
skulle bidra til folkeopplysning. I dag er det et litt trøtt, gammeldags
begrep. I stedet kan vi si det handler om slike fundamentale ting som
ytringsfrihet og fri tilgang til informasjon.

Forstå prosesser

Bibliotekets rolle og plass i samfunnet har gått gjennom
store forandringer siden 1940. På den ene siden har biblioteket fått flere
oppgaver, funksjoner og et større arbeids- og virkefelt. På den andre siden er
det ikke lenger bare bibliotekene som holder på med tradisjonelle
bibliotekaktiviteter, som for eksempel kunnskapsorganisering og kulturformidlig.

     Hvordan har utdanningen greid å tilpasse
seg forandringen fra biblioteket som en dokumentsamling til biblioteket som en
møteplass?

     – Kort formulert: Ved å endre seg fra å
være en institusjonsutdanning til å bli en profesjonsutdanning. Blikket er
løftet fra å tenke på institusjon og opplæring i systemer, til å tenke på
prosesser og metoder, sier Øivind Frisvold.

     – Utdanningen legger vekt på å forstå hele medie- og
informasjonsspekteret i samfunnet og de kunnskapsorganisatoriske sidene ved det.
I dag er det viktigere at studentene skjønner prosesser og lærer seg metoder
for problemløsing enn at de kan en masse håndgrep.

     Liv Gjestrum konkretiserer forandringene
med å vise til opplæringen i ulike biblioteksystemer. Tidligere lærte
studentene BIBSYS, Bibliofil og Tidemann. Nå lærer de bare BIBSYS.

     – På den måten tilegner de seg én
modellteknologi, og så regner vi med at man kan lære seg andre hvis det er
behov.

Beskjedenhet ingen dyd

– Det
viktigste som har skjedd de siste tiårene, er en større akademisering av
studiet. I tillegg har den digitale revolusjonen endret innholdet i de fleste undervisningsfagene,
mener Gjestrum.

     Formidling har etter hvert kommet tungt inn
i bibliotekarutdanningen. Det har skjedd gradvis, men tiltatt spesielt det
siste tiåret.

     – Tidligere kunne man være anonym i
undervisningen. Den som syntes det var ubehagelig å stå foran en forsamling og
presentere eller formidle noe, kunne fritas og bli satt til en annen type
oppgave, forteller Liv Gjestrum.

     – Nå er det mange obligatoriske
presentasjoner underveis. Dette går bra, men vi har også hatt studenter som
slutter fordi de ikke liker å stå fram foran et publikum.

Utdanner allroundere

En undersøkelse ti år tilbake viste at bare seks av ti
uteksaminerte bibliotekarstudenter jobbet i bibliotek. De øvrige var spredt
rundt i informasjonsbedrifter, kulturvirksomheter og mediebedrifter og jobbet
som søkeadministratorer, rådgivere, researchere og liknende.

     En undersøkelse i dag ville trolig vist det
samme, mener Frisvold og Gjestrum.

     – Vi utdanner til et bredt yrkesfelt der
studentene får kompetanse som er veldig gangbar i bibliotekene, men som også
kan brukes andre steder. Med bachelor blir du en allrounder.

     Enkelte har rettet kritikk mot utdanningen
for å ikke legge mer opp til spesialisering. I dag er studieløpet likt for alle
de to første årene. Tredje året åpner for ulike studievalg.

     – Diskusjonene om spesialisering tar vi
gjerne. Men vi har valgt vår løsning fordi studentene ender i så mange ulike
virksomheter, sier Øivind Frisvold. – Dessuten er Norge et langstrakt
land med små kommuner. De som tar jobb i folkebibliotekene vil ofte få ansvar
for en totalitet, og det må vi legge opp til i undervisningen.

Fjernundervisning

Andre har etterlyst muligheten for å ta mer av
utdanningen som fjernundervisning. De viser til Sverige. Der er det mulig å ta
mer eller mindre hele den treårige utdanningen som fjernstudium. I Norge tilbys
bare første år.

     –
Vi lager gjerne mer fjernundervisning, men dobbeltkjøring med fjernundervisning
og stasjonær undervisning er svært ressurskrevende, sier Frisvold. Han
forklarer at undervisning er ikke noe man bare kan "legge ut på nettet". Det
kreves ressurser og penger for å satse på slikt – og det må kommer fra
politikerne som bevilger.

     Frisvold
synes sammenlikningen med Sverige halter.

     –
I motsetning til her, har man i Sverige hatt lav søking til
bibliotekarutdanningen. Og i Sverige er staten ekstra rundhåndet med å
finansiere fjernstudier ved skoler som sliter med lave søkertall.

Teknikere eller tenkere

Det er alltid lett å finne gode forslag til emner og fag
som bør komme inn i utdanningen. Verre er et å ta noe ut, påpeker studieleder
Liv Gjestrum. I dag er det først og fremst balansegangen mellom det "tekniske"
og det "intellektuelle" som diskuteres i kollegiet på HiO.

     – Noen synes det er viktig at studentene
skal kunne mye teknikk, at de skal være veldig trygge på teknologien, sier
Gjestrum – Andre hevder at det ikke er vårt mandat. De vil legge mer vekt på
det intellektuelle, på tankeprosessene og de analytiske ferdighetene en
bibliotekar må mestre.