La B-en gå uavkortet til Nasjonalbiblioteket!

Motstand mot omorganiseringer og endringer er gjerne massiv, og
fortsetter
ofte etter at vedtak er fattet. Mang en forlenget lunsjpause, og mangt
et
tilfeldig møte i korridorene og på kontorene har medført tidsforbruk
uten annet
resultat enn uproduktiv arbeidstid og indignasjon. Jeg har vært med på
det
selv, men har innsett etter hvert at det er langt mer produktivt å
arbeide
innenfor nye rammer enn å forbli i en fastlåst posisjon av ren og skjær
stahet
og egeninteresse. Man kan ikke holde fast ved gammel strategi når man
møter
veggen.

Av Hans Martin Fagerli, daglig leder,
ABM-media as

Motstand mot omorganiseringer og endringer er gjerne massiv, og fortsetter
ofte etter at vedtak er fattet. Mang en forlenget lunsjpause, og mangt et
tilfeldig møte i korridorene og på kontorene har medført tidsforbruk uten annet
resultat enn uproduktiv arbeidstid og indignasjon. Jeg har vært med på det
selv, men har innsett etter hvert at det er langt mer produktivt å arbeide
innenfor nye rammer enn å forbli i en fastlåst posisjon av ren og skjær stahet
og egeninteresse. Man kan ikke holde fast ved gammel strategi når man møter
veggen.

Av Hans Martin Fagerli, daglig leder, ABM-media as

Nå gjelder det ABM-utvikling hvor B-ens oppgaver og personale skal
overføres til Nasjonalbiblioteket etter beslutning i Regjeringen (Aftenposten
1.mars 2010). Nasjonalbibliotekaren uttaler til Kommunal Rapport 26.februar
2010 at hun "forholder seg til det mandatet og de oppgavene vi til enhver tid
får fra Kulturdepartementet". Man innstiller seg på det som kommer, noe annet
ville være oppsiktsvekkende av en leder direkte underordnet departementet.

     Styret i ABM-utvikling gikk
av 17.februar, og styremedlem og direktør ved UBO, Bente Andreassen sier til
Aftenposten 1.mars at "Det som er vårt mandat, er ikke der lenger. Men når det
først har skjedd, gir det en god mulighet til å tenke nye løsninger".

     Norges museumsforbund skriver
i et brev til departementet 18.februar 2010, at de tar beslutningen om å
overføre bibliotekoppgavene til Nasjonalbiblioteket til etterretning, og ber om
et møte med departementet for å diskutere videre arbeid innenfor et
AM-perspektiv. Disse aktørene er allerede på vei inn i nye posisjoner!

     I Aftenposten 1.mars 2010
skriver avisen at Biblioteknorge er splittet i synet på maktkonsentrasjonen
rundt Nasjonalbiblioteket. Det er et uføre vi må komme oss ut av hvis vi vil
medvirke til å forme videre utvikling. Vedvarende indignasjon og
konspirasjonsteorier er uhensiktsmessig – i alle fall i det offentlige rom.

Som daglig leder i ABM-media as, et selskap etablert etter initiativ fra
nettopp ABM-utvikling, tror jeg fortsatt på abm-tanken. Selv om det er
overraskende at departementet allerede etter kun 6-7 år ønsker å avvikle
ABM-utvikling i dets nåværende form. Institusjonen var departementets egen idé,
kjørt fram med betydelig overbevisning fra deres side. Omorganisering av en
statlig nydannelse etter så kort tid er ikke daglig kost. Samtidig observerer
jeg at departementet innad omorganiserer og etablerer en kulturvernavdeling.
Den kunne like gjerne tatt navnet abm-avdelingen ut fra de mest sentrale
oppgavene som er lagt dit. Strammer departementet tøylene og skjerper sitt eget
abm-fokus? Tanken om å ta et overordnet grep om abm-feltet er langt fra død!

     Vi bruker gjerne nabolandene
sine løsninger som underlag for egen argumentasjon. I Sverige skjer det samme
som her, og der borte er biblioteksektoren ganske fornøyd med at landets nasjonalbibliotek
får et samlet ansvar. (Se side 12-13.) I Finland ivaretas utvikling av en
overordnet folkebibliotekstrategi, som var en hovedoppgave for ABM-utvikling,
av Undervisningsministeriet! Ut fra mitt eget ståsted en interessant løsning. Finsk
bibliotekbruk og -finansiering har blitt brukt som eksempel her i landet på
hvordan bibliotekpolitikk burde fungere. Man kan neppe konkludere annerledes
enn at det finnes svært ulike løsninger og meninger om disse!

Jeg har med stigende undring sett på debatten i aviser og på
bibliotekfolkets egne digitale arenaer, hvor motargumentene er ganske svake på
logos om enn desto sterkere på patos for å bruke termer fra retorikken. Og det
er nok følelsene som styrer utbruddene. Nå som ofte før ved omorganiseringer. Eneste
håp for motstanderne ligger i at det går politikk i saken. Høyre ville ha "ryddeaksjonen",
som deres saksordfører Olemic Thommessen kalte saken, tilbake til Stortinget,
men ble nedstemt. Opposisjonen – og pressen – leter som kjent alltid etter muligheter
for å angripe sittende regjering i håp om å fjerne en statsråd eller to og
påføre den politiske nederlag. Kanskje Høyre og Fremskrittspartiet blir våre
nye bibliotekvenner? Det blir uvant for mange.

     Ved etableringen av
Nasjonalbiblioteket i Rana for mer enn 20 år siden skulle arbeidsoppgavene mine
sendes nordover. Samtidig skulle jeg som leder av Norsk Fagbibliotekforening
fronte en 100 prosent motstand blant medlemmene. Vårt hovedargument var at Rana
manglet kompetanse. Vi visste at dette var meningsløst i den forstand at
mangelen ville bli høyst midlertidig. Under NB Ranas svært dyktige leder Bjørg
Simonsen, ble påstanden over tid latterliggjort.

     Jeg ser at samme type
argumentasjon brukes ved overføring av oppgaver til NB i dag.
Nasjonalbiblioteket har ikke kompetanse på området folkebibliotek, hører jeg i
ulike versjoner, og delvis direkte knyttet til lederne. Kompetansen og
stillingene befinner seg faktisk allerede i samme hus, enklere
kompetanseoverføring kan man ikke få til. Bortsett fra teknisk-økonomisk
personale, som gjerne berøres mest av omorganisering, vil i dette tilfellet de
fleste faglige medarbeiderne kanskje ikke gang skifte kontor. For øvrig har
nasjonalbibliotekaren lengre ledererfaring fra folkebibliotek enn de fleste av
oss!

Et annet argument som brukes mot
NB er at de blir "bukken til
havresekken" når det gjelder tildeling av prosjektmidler. Habilitetsregler er
ikke ukjent i offentlig forvaltning, og normalt anvendes de riktig. Jeg har
tiltro til at de som utfører disse oppgavene utmerket i dag, også vil gjøre det
under en ny ledelse.

Et tredje argument er at NB skal holde seg til drift og
utvikling – selv om det innrømmes at de har forvaltningskompetanse. Alle
offentlige institusjoner har forvaltningsoppgaver, oppgaver som er regulert av
ulike lovverk, og dermed innenfor rammer som er fullstendig uavhengig av
utførende institusjon. Man kan ikke tolke Regnskapsloven forskjellig fra
høgskole til høgskole! Bibliotekloven er ikke noe unntak.  Og her vil også kompetanse kun flyttes inn
under ny overordnet ledelse. De samme ansatte som forvalter i dag, vil forvalte
i morgen.

Et fjerde argument er at nå skal Nasjonalbiblioteket styre alle
norske bibliotek. Det har de ikke gjort før, sies det. Da kjenner man lite til dagens
styringsmodeller. Riktignok hadde Statens bibliotektilsyn i gamle dager en
tilsynsrolle som kunne bli ganske håndfast utført, men da må vi helt tilbake til
tiden da statens bibliotekkonsulent satt i departementet! I min tid har verken
Statens bibliotektilsyn, Riksbibliotektjenesten eller ABM-utvikling hatt noen
styringsrett over norske bibliotek. Kunnskapsdepartementet styrer
UH-bibliotekene. Kommunaldepartementet er de kommunale folkebibliotekenes
departementale overhode. Kulturdepartementet styrer Nasjonalbiblioteket.

     Bortsett fra det siste
eksemplet skjer styringen via underliggende institusjoner, og i undertegnedes
lederperiode på Høgskolen i Oslo i nærmere 15 år, kan jeg ikke huske at den har
vært påtrengende. For bibliotekledere har forholdet til direktører, rådmenn og
lokalt politisk arbeid vært av større viktighet for å få til resultater og
utvikling. Et og annet prosjekttilskudd fra ABM-utvikling har vært kjærkomment,
men på sikt har vi alltid måttet sikre mer varige bevilgninger via egen
institusjon. Denne situasjonen endres ikke ved omorganiseringen. Men Kulturdepartementets
bibliotekansvar blir klart enklere å håndtere – for departementet selv.

Noen mener at departementets
beslutning vil stoppe
utviklingen i biblioteksektoren. Det er våre biblioteksjefer som har ansvar for
utvikling. Og mange steder ser man eksempler på god utvikling uten at verken
ABM-utvikling eller Nasjonalbiblioteket har bidratt til dette. Men jeg ser
selvsagt gjerne at nasjonale tjenester som slike institusjoner har ansvar for,
utvikler seg på en for oss god måte. Vi hører også at nasjonalbibliotekaren får
for stor makt. Det er en gammelmodig tankegang fra en annen tid som insinuerer
at nasjonalbibliotekaren styrer eneveldig. Hun får større ansvar.

     Etter min oppfatning står man
overfor den klassiske omorganiseringssituasjonen: man vil ikke, og man forsøker
å finne vikarierende argumenter for egen motvilje. Jeg tror man rett og slett
ikke liker Nasjonalbiblioteket eller dets ledelse. Men det er jo ikke noe
gangbart argument, selv om enkelte har vært farlig nær å uttrykke nettopp det.

Det som ikke bør skje nå, er at B-en splittes opp. Det er bedre at den
holdes samlet i Nasjonalbiblioteket, enn at biter av den går litt hit og litt dit.
Selv et gjenstridig departement kan bli lydhøre overfor innvendingene, og
etterkomme ønsker om at noen gitte oppgaver kan utføres utenfor
Nasjonalbiblioteket. Jeg ser at Universitets- og høgskolerådet har slike
interesser, kanskje først og fremst knyttet til fellesavtalene. Med et fortsatt
håp om at vi kan få til nasjonalt dekkende avtaler som muliggjør slik tilgang
til vitenskapelig informasjon uavhengig av studiested, studium eller bosted,
håper jeg at denne viktige oppgaven blir med på lasset over til NB. Tilsvarende
for de forvaltningsoppgavene ABM-utvikling har ansvar for.

Bibliotekfolk arbeidet hardt
for at Statens bibliotektilsyn og Riksbibliotektjenesten skulle fusjonere. La ressursene
forbli i det bibliotekfaglige miljøet de befinner seg i. Det var vel ikke bare
mangel på gode kontorarealer i Oslo som medførte en samlokalisering med
Nasjonalbiblioteket?

     Med de store ressursene og
ikke minst den departementale velvilje som Nasjonalbiblioteket har blitt møtt
med de seneste årene, må vi snarere ha god grunn til å forvente gode resultater
av nyordningen. Med økt ansvar for nasjonalbibliotekaren følger det med økte
forventninger også.