Litteraturhus med eller uten vannglass

Hva kjennetegner sjangeren "vellykket litteraturhus"? Vi
banket på i Berlin og København.

Tekst og foto: Olav Anders Øvrebø

Hva kjennetegner sjangeren "vellykket litteraturhus"? Vi
banket på i Berlin og København.

Tekst og foto: Olav Anders Øvrebø

Krav nummer en til et godt
litteraturhus er en attraktiv bygning med god beliggenhet, sies det. Det aller
første huset i sjangeren som nå har fått sitt internasjonale gjennombrudd,
Literaturhaus Berlin, etablert i 1986, oppfyller kravet med god margin. Sving
noen meter inn i Fasanenstrasse fra Kurfürstendamm, og det åpner seg en svær
hage midt i byen. Den vernede villaen fra 1889 er pent tilbaketrukket fra
gaten. I kjelleren en velassortert bokhandel, i høy 1. etasje en stor og
elegant kafé. Denne onsdag ettermiddagen i februar er alle bord besatt, også i
den lyse vinterhagen.

     En
etasje opp sitter Ernest Wichert (bildet) på sitt kontor og røyker og forteller om huset
han har ledet de siste sju årene og hatt som arbeidsplass siden ’88.

     –
Før hadde vi et stampublikum; de siste 10-15 årene har vi hatt et bredere,
generelt litteraturinteressert storbypublikum som er hedonistisk i sin smak, de
er altså ikke bare opptatt av én type litteratur. Det gir oss stor frihet til å
tilby forskjellige temaer, sier Wichert.

Ikke Oslo-debatter. I tillegg til bokpresentasjoner og
opplesningskvelder slår huset til med ambisiøse utstillinger. Wichert er
opptatt av å tilby et bredt litterært program, men ikke begrenset til
skjønnlitteratur. Sakprosaen har definitivt sin plass; Wichert legger stor vekt
på å presentere samtidshistoriske temaer. Men rene politiske debatter, slik vi
kjenner fra Litteraturhuset i Oslo, har intet forum i Fasanenstrasse. De er
"ofte intellektuelt kjedelige", mener Wichert, og peker på Berlins
store bredde av politiske stiftelser. Den som er sulten på dagsaktuell politikk
kan her få dekket sitt behov flere ganger i uken.

     Literaturhaus
Berlin ble etablert før Murens fall, og utstråler veletablert vestberlinsk
borgerlighet. Storbyen har plass til flere litterære møtesteder, og andre tar
seg nok av de yngre og mer eksperimenterende miljøene. Wicherts hus, ikke minst
kafeen, er møtested for bokbransjen. Her treffes agenter, forlagsredaktører og
forfattere; noen fagnettverk møtes til faste, uformelle diskusjoner et par
ganger i måneden.

     –
Når litteraturhuset er et auratisk sted, så kommer de av seg selv, smiler
Wichert.

Finansiering. Huset har et solid ankerfeste i de litterære
miljøene. Det drives av en forening som ble stiftet av en representant fra hver
av Berlins litterære institusjoner. Selve huset eies av Berlin by, som også
spytter i hoveddelen av årsbudsjettet på 372.000 euro. Dette går til å lønne
ansatte, drive huset og finansiere noe av programmet. Det øvrige må foreningen
selv skaffe til veie gjennom billettsalg, partnerskaper, sponsorer etc. I år
med store utstillinger kan omsetningen komme opp i en million euro. Ved siden
av offentlige kulturbudsjetter er stiftelser de største bidragsyterne.

     –
Det krever mye arbeid å få økonomien til å gå rundt. Finanskrisen har ikke
akkurat gjort det lettere. Stiftelser lever av avkastning på formue, og de har
nå i beste fall bare halvparten så mye å rutte med som for to-tre år siden,
sier Wichert.

Et hjem for litteraturen? En liten dagsreise nordover, på Møllegade
7 på Nørrebro i København, er alle dører lukket og låst. Mens vi venter på at
Hr. LiteraturHaus Paul Opstrup (bildet) skal dukke opp, kan vi fastslå at strøkets
sprayboksbrigade har arbeidet overtid. Den nedlagte kirken som siden 2005 er
litteraturens høyborg i København, har fått et ekstra og ustrukturert lag
maling.

     Overfladisk
betraktet er en bygning med aura det eneste litteraturhusene i Berlin og
København har felles. Kafeen i Berlin er åpent daglig 0930-0100; her i
København er alt åpenbart mer fleksibelt. Opstrup kommer skliende over
Københavns issvuller og låser oss inn i et kombinert kjøkken- og kafélokale som
bærer preg av at natten i forveien ble sen. De tomme ølflaskene står tett på
bordene og det hele minner mest om en studenthybel dagen derpå.

     –
Målet er å være et hjem for litteraturen, sier Opstrup. Et hjem må være kjent,
hyggelig og noe man har felles, minner han om. Til kirken i Møllegade kan det
litterære København komme uanmeldt, treffes – og altså feste og feire. Intet
litteraturhus uten skjenkebevilling, fleiper litteraturhuslederen. Han er i
ferd med å bygge på "hjemmet". Oppe under kirketaket skal det bli
arbeidsplasser for opptil ti forfattere.

Uavhengig. Opstrup eier selv den gamle kirken; navnet LiteraturHaus
anerkjenner litteraturhuskonseptets opphav i Tyskland. Økonomien er
hovedsakelig basert på at kirken leies ut som selskapslokale på kommersiell
basis, ellers går det i billettinntekter og direkte tilskudd til
enkeltarrangementer. Opstrup setter pris på å være uavhengig av
kulturbudsjettene.

     –
Det gir en dynamikk at vi selv kan styre det. Vi kunne starte huset med det
samme uten å vente på statlige kommisjoner. Ingen kan komme og sette opp
husleien til det dobbelte, sier han, og legger til at huset i København er
skapt nedenfra, mens det i Oslo og de fleste av de tyske husene er skapt
ovenfra. Med "ovenfra" mener han at etablerte institusjoner, som
stiftelser og foreninger, står bak.

     Kirkeskipet
er husets hovedrom, høyt under taket, med små bord og med en scene – et
nøkkelbegrep for Opstrup. Han vil presentere litteratur som scenekunst, og
sammenligner sin egen rolle med regissørens.

     –
Vi har fokus på sjangerblandinger, som er et meget spennende område. Vi har
ikke så mange "Wasserglaslesungen", smiler han.

     Begrepet
forklarer seg vel selv, men likevel: Vannglassopplesning er altså den klassiske
varianten der forfatteren kremter, drikker litt vann og så leser opp fra sin
bok. Når han er ferdig, reiser man seg og går hver til sitt. Ikke et konsept
som er egnet til å skape fellesskap rundt litteraturen, etter Opstrups mening.

     Beliggenheten
på Nørrebro gir tilgang på et potensielt stort studentpublikum. Opstrup savner
de gråhårede damene, men ellers er det en blandet forsamling som finner veien
til Møllegade, sier han.

Råd til litteraturhusbyggere. Hvilke råd har så de to bestyrerne
til vordende norske litteraturhusbyggere? Bygningen er avgjørende, bekrefter
begge. Fordelen med kirken på Nørrebro er at publikum ikke forbinder så mye med
den fra før, mener Opstrup.

     –
Hvis du bruker en kino som litteraturhus, så vil det at den er en kino bli
hengende i hodet på folk. Man må finne en bygning som ikke bibringer folk noen
vaneforestillinger, sier han.

     Selv
om huset i Berlin ikke produserer noen slike distraherende assosiasjoner, er
ikke Wichert like skråsikker på at litteraturen må være enerådende for at
litteraturhuset skal fungere. Også i bofellesskap med eksempelvis bibliotek,
kino, teater- og musikklokaler, kan litteraturen trives.

     –
Hvis et litteraturhus føler seg vel i et kulturhus og finner sitt publikum, har
jeg ikke noe imot det. De ulike kulturelle formene kan støtte hverandre gjensidig,
sier Wichert. Norske byer som er i ferd med å bygge kulturhus, burde
samlokalisere biblioteket og litteraturhuset der, mener han.

     Wichert
ser en ytterligere fordel med å plassere litteraturen i et kulturhus. I en
mindre eller mellomstor by vil det sikre at det er liv i huset med folk som
kommer og går hele dagen, og ikke bare når de skal på et arrangement om
kvelden. Det vil være avgjørende for husets serveringssted.

     Som
eier og "regissør" vektlegger Opstrup igjen litteraturhusets
uavhengighet. Som en teaterforestilling trenger et litteraturhus en leder med
bestemte forestillinger om hvordan litteraturen skal iscenesettes, som han sier
det. Og denne regissøren må stå over særinteresser, som forlag som vil styre
hvilke forfattere som blir presentert.

     Husene
i Berlin og København er ulike også i valg av eier- og finansieringsmodell.
Berlin-modellen er kanskje lettere å kopiere enn den i København, men Wichert
ville valgt en annen løsning i dag.

     –
Hvis jeg skulle startet et litteraturhus nå, ville jeg organisert det som en
medlemsforening. Jeg ville oppfordret alle i byen som var interessert i
litteratur til å bli med i foreningen og betale en årlig avgift, for eksempel
100 euro (ca 800 kroner), sier Wichert.

     Medlemmene
i en slik forening blir eiere og får mulighet til å påvirke hvem som sitter i
foreningens ledelse, og dermed indirekte også profilen. I Stuttgart har denne
modellen vist seg å fungere godt, sier Wichert – der tar man inn 30.000 euro i
året fra medlemmer.

De gode råds begrensning. Først når vi forlater Opstrups kirke får
vi øye på bokhandelen tvers over gaten. Det minner oss om at litteraturhusets
grunnstruktur egentlig er svært lik i Berlin, København og Oslo – en særegen
bygning, god beliggenhet, bokhandel, servering. Men oppå dette fundamentet er
det rom for store variasjoner i profil og organisering. Ernest Wicherts mest
innstendige råd til litteraturhusbyggere er en logisk følge: Ikke lytt for mye
til andres råd!

     –
Jeg forstår at det er interesse for å høre om andres erfaringer og synspunkter.
Men jeg ville egentlig foretrekke at prosessen gikk omvendt vei. At noen sitter
i Stavanger eller et annet sted og sier: Jeg vil ha et litteraturhus, og det
skal se sånn og sånn ut.

     Wichert
utdyper: Det kan være fem-seks personer som har snakket sammen om behovet for
et litteraturhus, om hva byen mangler. Hvor stort bør huset være, hva skal være
temaer? Kanskje ønsker en av dem å vise og diskutere filmatiseringer av
litteratur. En annen vil arrangere foredrag om litteratur i mediene, en tredje
vil fokusere på internasjonal poesi. En slik prosess har større sjanse for å
lykkes enn hvis husbyggingen er basert på en vag ide om at et litteraturhus er
noe en by "bør" ha.

     Med
andre ord – for gode litteraturhusbyggere er ikke det første spørsmålet "vannglass
eller ikke vannglass."

     –
Det må være et behov, det må være folk der som sier at "dette vil
vi", sier Wichert.