Den lange tekstens hukommelse
I en brytningstid som denne, med endringer og påtrykk fra alle bauger og kanter, er det av enorm viktighet at biblioteket bedriver sjelegransking for å finne ut av hva det skal være i fremtiden.
Av forfatter Morten Harry Olsen
I en brytningstid som denne, med endringer og påtrykk fra alle bauger og kanter, er det av enorm viktighet at biblioteket bedriver sjelegransking for å finne ut av hva det skal være i fremtiden.
Av forfatter Morten Harry Olsen
For alt jeg vet kan det være alminnelig kjent i bibliotekkretser, men kanskje er det ikke det: Blues i sine opprinnelige former ville vært langt dårligere dokumentert uten biblioteket, og antagelig ville både vår kjennskap til bluesen, og utbredelsen av den, vært mindre. Det skyldes to ildsjeler ved amerikanske Library of Congress, arkivarene Robert W. Gordon og John Lomax, som reiste rundt i sørstatene i 20- og 30-årene og samlet inn unike lydopptak og fortellinger om bluesens tilblivelse (lyd og tekst hånd i hånd). De sørget for at vår kunnskap om blues er så stor i dag.
Dette er, for meg, biblioteket på sitt beste, og det handler altså om musikk, ikke litteratur. Det samler inn, det sorterer, det tilgjengeliggjør: Det skaffer oss hukommelse om noe vi kanskje ellers ville ha glemt.
For omtrent et par år siden var jeg tilstede og holdt en tale ved åpningen av det nye biblioteket i lille Ballangen kommune i Nordland, og ble vist om i en rikholdig samling av lokale papirer og bøker. Størrelsen på biblioteket og samlingen gjenspeiler størrelsen på kommunen – ikke stor – men hukommelsen er desto viktigere. Det er her man finner bygdas lange tekst.
Dette er en av de store utfordringene biblioteket må påta seg – og klare å løse – i den tiden vi lever i: Å skaffe rom for de lange tekstenes hukommelse, enten de nedfeller seg i ord eller i arkiverte lydopptak av unik natur.
Jeg følte et visst ubehag da jeg så hvilke beskyldninger og ukvemsord Vetle Lid Larssen ble utsatt for i siste nummer av Bok og Bibliotek, fordi han våget å hevde litteraturens primære posisjon fremfor dataspillenes flyktighet og lek. Han fortjener det ikke, fordi han tildels har rett. Jeg sier tildels fordi jeg mener at biblioteket må ta vare på og til en viss grad tilgjengeliggjøre de langvarige, og kanskje en eller annen gang historiske verdiene som ligger i dataspillene – i første grad de norskproduserte. Men det er ikke dermed sagt at dataspillene trenger å være hva bibliotekene fronter eller gjør seg populære på. Heller ikke lydstudio, dukketeater eller norskprodusert pornofilm.
Bloggosfæren, sosiale medier, wikier og alt mulig annet som utspringer av vår nye, digitale, virtuelle cyberhverdag er kommet for å bli. Noe vil vokse seg større, noe vil forsvinne, andre ting vil komme til. Det er ingen ting der man skal kjempe mot, både fordi det er håpløst og fordi det rommer mye godt. Men det har sider som kan diskuteres ut fra flere vinkler.
En av dem er at «virkeligheten» blir stadig mer fragmentert. I dette mylderet kan vi hente inn biter og fragmenter fra en myriade av kilder. Med fare for å bli beskyldt for å være en gammel mann, som Lid Larssen ble, vil jeg påstå at fragmenteringen ikke nødvendigvis fører oss nærmere sannheten, klokskapen eller visdommen.
Bloggedebatter er ett eksempel på dette. Noen av dem er markskrikerske og vulgære, andre saklige og informative – de fleste er litt av begge deler. Det er på ett vis et gode for demokratiet at alle kan si sin mening, men verdien av debatten blir ofte forringet av at så mange skjærer ut og avsporer dem. Men et annet problem er at de ofte føres parallelt i flere kanaler; det oppstår et mylder som er vanskelig å orientere seg i.
For en tid siden gikk TV-serien «The Journey of Man» på en eller annen TV-kanal (antagelig en av NRKs), og den var utmerket i sin sjanger. Men nå holder jeg på å lese boka, og ser nyanser og utdypninger som har stor verdi. Det var ikke serien som fikk meg til å kjøpe boka, jeg hadde allerede gjort det, men det kunne like gjerne vært det. Så det er ingen ting negativt i det. Poenget er imidlertid at den fragmenterte versjonen tilpasset TV-mediet langt fra gir den kunnskapen og innsikten som boka gjør.
Det er den lange teksten og den sammenhengende debatten som har mest verdi, mest hukommelse. Og kanskje er det derfor biblioteket må begynne å tenke over hvilke biter av mylderet man skal formidle sterkest.
I diskusjonen om bibliotekenes kjerneverdier vil jeg altså ikke hevde litteraturens primære plass over alt annet, men to andre elementer. For det første metakunnskap, i denne forstand kunnskap om den kunnskapen som finnes. I et økende kunnskapsmylder blir det vanskeligere og vanskeligere å finne frem til a) korrekt «kunnskap» (ikke alt som står på Wikipedia er sant), b) relevant kunnskap, og c) utdypende og kritisk kunnskap. En stor del av bibliotekets kjerne er å vite hvor denne kunnskapen befinner seg.
Det andre ligger i forlengelsen av dette, og kan kalles formidling, men jeg vil også gi det et annet navn: Redaksjon. Og dette blir viktigere og viktigere jo mer kunnskapsmylderet (eller informasjonsmylderet) øker. Biblioteket må påta seg oppgaven med å formidle det som er av størst verdi. Altså heller låne ut boka «The Journey of Man» enn DVD-boksen, til de som overhodet kan tenke seg det alternativet. Men også heller låne ut DVD-boksen «The Journay of Man» enn DVD-boksen «Seinfeld sesong 1» der hvor det er tenkelig for kunden.
Er dette selvfølgelig? Jeg håper det, men om jeg hadde trodd det ville jeg ikke sagt det. Jeg er redd bibliotekene tildels går seg vill i påståtte kundebehov og jakten på besøkstall.
Men dette er, som debatten i forrige nummer viste, også et politisk/økonomisk spørsmål. Og jeg tror ikke vi har en god nok bibliotekpolitikk i dag, for at biblioteket skal kunne være den hukommelsen og den formidlingssentralen jeg mener det bør være. Jeg mener det var feil å splitte opp ABM-u, og feil å legge A/M-delen til Kulturrådet. Selv om det er kontroversielt, ikke minst pga. maktkonsentrasjonen, vil jeg si at fremtidens behov kunne vært møtt med større helhet og samlet grep ved å slå sammen hele ABM-u med Nasjonalbiblioteket. Bibliotek, arkiv og museum er deler av hukommelsens og formidlingens hele, og burde bli behandlet slik.
Grunnlaget for beslutningen var to nokså svake – og dessverre ikke samlede – stortingsmeldinger om hhv. biblioteket og digitalisering. Jeg tror vi trenger en ny og mer helhetlig bibliotekmelding, hvor det digitale blir bedre integrert, og en ny strukturdebatt snarest. Bare gjennom mer helhetlig tenkning kan vi ta vare på den lange teksten hukommelse mellom alle splintene og småbitene.
