Krim for alle penga

Nei, ikke bare et påskefenomen! Krim ligger høyt på utlånsstatistikken uansett hvor på kalenderen vi befinner oss. Bok og Bibliotek gir et fugleperspektiv på denne sjangeren som vi tydeligvis aldri får nok av.

Av Reidar Jensen, frilansjournalist

Nei, ikke bare et påskefenomen! Krim ligger høyt på utlånsstatistikken uansett hvor på kalenderen vi befinner oss. Bok og Bibliotek gir et fugleperspektiv på denne sjangeren som vi tydeligvis aldri får nok av.

Av Reidar Jensen, frilansjournalist

Krim er nemlig vanligvis blitt betraktet som underholdning og dermed fritidslitteratur. Kriminallitteraturen har likevel sin egen kulturhistorie – og ikke minst de siste årene har den tatt mye både av samfunnskritikken og den psykologiske romanen opp i seg.

Når kriminalromanen ble til, er et eget diskusjonstema. I alminnelighet blir den amerikanske grøsserforfatteren Edgar Allan Poes «Mordene i Rue Morgue» (1841), «Marie Roget-mysteriet» (1842) og «Det stjålne brevet» (1844), regnet som de tre første egentlige kriminalnovellene. Alle novellene inneholder det som senere skulle bli klassiske innslag i kriminallitteraturen: Mordet i det lukkede rommet, jakten på den ukjente gjerningsmannen, det uoppklarte tyveriet. Enkelte tar også med novellen «Gullbillen» (1843), som i sin tid ble regnet som en sensasjon, og der hovedpersonen finner en forsvunnet skatt etter å ha løst en sinnrik rebus av etterlatte koder.

Detektivene kommer… Poe var på ingen måte den første, verken i amerikansk eller europeisk litteratur, som skrev om drap og forbrytelser. Men han innførte noe helt nytt: Den skarpsindige etterforskeren, detektiven, som i kraft av sin logikk og rasjonalitet klarlegger hele handlingsforløpet og finner den skyldige.

Poes «detektiv» heter C. Auguste Dupin, bor i Paris, og er, som så mange av de litterære skikkelsene som etterfulgte ham, ren amatør. Han etterforsker sakene ene og alene på grunn av sin egen interesse for uløste gåter, mens politifolkene står uforstående på sidelinjen og forstår lite og ingenting av det som har skjedd – en rolle de ikke sjelden har også i senere kriminalromaner. Men Dupin klarer ikke bare å finne ut hvem som har begått dobbeltmordet i det lukkede værelset i Rue Morgue – han finner også ut hvem som sannsynligvis har drept Marie Roget og hvem som har stjålet det mystiske brevet – samt hva som må ha stått i dette brevet.

Mange mener likevel at det var en nordmann som var aller først ute med en egentlig kriminalfortelling: Den mangfoldige Maurits Hansen, med «Mordet på maskinbygger Rolfsen. En kriminalanekdote fra Kongsberg» i 1839. Andre vil helt tilbake til den bibelske fortellingen om Daniel som avslører de falske utroskapsanklagene mot den vakre Susanna, «Ødipus» av den greske dramatikeren Sofokles og sagnene om den kinesiske dommeren Bao Zheng, som levde på 900-tallet og som i moderne tid er blitt hovedperson i flere kriminalromaner. Også Voltaires «Zadig» (1748) og danske Steen Steensen Blichers «Presten i Vejlbye» fra 1829 er blitt nevnt som tidlig kriminallitteratur.

Stort sett er imidlertid kriminalromanen et nytt fenomen, som oppsto i kjølvannet av den moderne trykkeribransjen og de mange magasinene som oppsto på 1800-tallet, og som forsøkte å tilfredsstille underholdningskravet fra et nytt og kjøpekraftig publikum. Dette var blant annet Poes hjemmebane, og fra midten av århundret og framover fikk han en rekke etterfølgere, på begge sider av Atlanterhavet.

Mysterier i Paris og London. En samtidig av Poe var franskmannen Eugene Sue, som allerede i 1842-43 kom med sine «Paris´ mysterier». Her får vi avdekket underverdenen i Paris, slik den senere skulle framstå i utallige underholdningsromaner, med farlige og fargerike forbrytere og deres vakre og utspekulerte venninner. Men romanen var også noe annet – den var en tidlig tendensroman, med kritikk av makthaverne. Noe forskere mener vi kan se tilløp til også hos Maurits Hansen, slik at den samfunnskritiske kriminalromanen altså ikke er av helt ny dato.

Sue var også en av de mange forfatterne som på denne tiden presenterte fortellingene sine som føljetonger, med klare spenningsmomenter på slutten av hver episode – en teknikk som senere er blitt adoptert av utallige spenningsforfattere, men som var særlig utbredt på 1800-tallet, da svært mye av det som ble utgitt av skjønnlitteratur, først ble trykt kapitel for kapitel i magasiner og aviser.

Engelskmannen George W. M. Reynolds fulgte opp i 1844, med sin «The Mysteries of London». Disse fortellingene ble trykket opp i hefter til 1 penny stykket, og ble voldsomt populære. Også Reynolds, som var en tidlig sosialist, var opptatt av sosial urettferdighet og forholdene i slummen. Han fikk en ytterst verdig oppfølger i 1853, da Charles Dickens kom med sin «Bleak House».

Sherlock Holmes. Charles Dickens fikk selv en oppfølger – hans protesjé Wilkie Collins, som er blitt kalt «den engelske detektivfortellingens bestefar». Hans «The Woman in White» er omtalt som den første virkelig store engelske kriminalfortellingen, og engelskmennene er da også påpasselige med å understreke at det egentlig var dem som oppfant den klassiske kriminalromanen, med sine innebygde lover og regler og sin ofte gode litterære smak – og ikke amerikaneren Poe.

Dermed lå alt til rette for den mest berømte av alle litterære detektiver, Sherlock Holmes. Han dukket opp i 1887, og ble ført i pennen av Sir Arthur Conan Doyle. Mange mener at denne skikkelsen fra Victoria-tidens og gasslyktenes London er uovergått den dag i dag, like mye på grunn av stemningen og miljøet i bøkene som på grunn av hovedpersonens skarpsindighet, evne til logisk analyse og kriminalgåtene han løser.

Conan Doyle skrev i alt fire romaner og 56 enkeltnoveller om Sherlock Holmes. Så levende er skildringen av detektiven, der han bor i Baker Street 221 B i London og blir omtalt av sin venn og biograf doktor John H. Watson, at mange til sist oppfattet ham nærmest som en levende skikkelse og kom til adressen, som naturligvis ikke eksisterer.

Sherlock Holmes er selv en gåte, med sitt kokainmisbruk, sitt fiolinspill og sin høyst sammensatte sjel – trolig er det dette som gjør skikkelsen så fascinerende. Enkelte mener at han har drag av Edgar Allan Poe i seg – den amerikanske forfatteren ble selv en undergangsromantisk litterær skikkelse etter sin død, ikke minst etter at franskmennene oppdaget ham. I hvert fall har han klare trekk av C. Auguste Dupin – ved hjelp av sin logikk og sin evne til kritisk analyse løser nemlig den til vanlig flegmatiske og piperøykende engelskmannen Holmes alle tenkelige og til dels utenkelige kriminalmysterier, til sin gode venn doktor Watsons forbløffelse.

— Elementært, min kjære Watson, er hans standardsvar på hvordan han så tilsynelatende enkelt kan løse selv de mest innfløkte kriminalmysterier.

Kriminalromanens gylne tid. Sherlock Holmes ble så populær at Conan Doyle til slutt forsøkte å ta livet av ham, for å få tid til å skrive andre romaner. Det gikk ikke – etter et ramaskrik måtte forfatteren gjenopplive detektivhelten og la ham løse noen av sine mest berømte mysterier, som i «Hunden fra Baskerville» i 1901.

Senere ble Conan Doyle, som så mange av sine samtidige under og etter første verdenskrig, mer interessert i spiritisme og mystisisme enn i detektivromaner. Men rundt 1920 sto en ny generasjon klar til å overta. Blant dem som da kom inn på banen var Agatha Christie, Dorothy M. Sayers og Ngaio Marsh – de såkalte «krimdronningene», som snart satte en helt ny standard for hvordan en kriminalroman skulle skrives. Dermed ble den engelske kriminalromanen etablert nærmest som egen, litterær institusjon, med sine lukkede rom, sine gentlemansdetektiver, sine overklassemiljøer, sin eleganse – og, ikke sjelden – sin sjarm og sin tørre, britiske humor.

Agatha Christie skrev en hel serie romaner med sine uforlignelige detektiver Hercule Poirot og miss Marple – skikkelser som fortsatt, ikke minst i film- og tv-versjoner – er populære verden over. Høydepunktene var kanskje «Mord på Orientekspressen» (1934) og «Døden på Nilen» (1937), mens Dorothy M. Sayers med sin lord Peter Wimsey lanserte en annen klassisk kriminalhelt.

Et fellestrekk for disse litterære skikkelsene var at de alle sammen var amatøretterforskere og interesserte i å løse kriminalmysterier for mysterienes egen skyld. Det hele foregikk etter den klassiske engelske kriminalromanens egne lover, der den skyldige er med i handlingen fra begynnelsen av. Løsningen skal være logisk, men overraskende. Boken må pirre leserens nysgjerrighet, og den bør ha både miljø, troverdig intrige og interessante personligheter. Og hovmesteren må aldri, aldri være den skyldige – det ville bryte kammerspillets regler og i seg selv vært sosialt uakseptabelt i mellomkrigstidens klassebevisste England.

Røffere tider. Handlingen i den typiske britiske kriminalromanene hadde ofte preg av intrikat puslespill. Den absolutte mesteren når det gjaldt «lukkede rom» var John Dickson Carr, som skrev en rekke nå klassiske romaner innen denne genren.

I USA ble formen videreutviklet av blant andre Rex Stout og Ellery Queen., men i kjølvannet av Al Capone og gangsteroppgjørene på 1920- og 1930-tallet, tok den amerikanske kriminalromanen snart en helt annen og røffere vending. Det var den tøffe og lett kyniske privatdetektiven som nå ble den store helten, ved skribenter som Dashiell Hammett og senere Raymond Chandler, og språkbruken er ofte tøff og direkte den også.

Begge, og ikke minst Chandler, har dannet skole for kriminalforfattere verden over. Chandlers helt, eller snarere anti-helt, Philip Marlowe, framstår selv i dag som selve prototypen på en etterforsker i en kriminalroman. På overflaten er han tøff, kynisk og vittig. Han har ikke særlig høye tanker verken om verden rundt seg eller den veien utviklingen ser ut til å gå, og han har et – må vi si – ganske høyt alkoholforbruk. Men inne i seg er han myk og reflekterende og han løser alltid sakene sine ved hjelp av intelligens, ikke muskelbruk, selv om han nesten alltid kjemper mot overmakten. Riktignok kan det falle en del skudd underveis, men det er bare for å øke spenningen – og det er skurkene som er aggressive og usympatiske, ikke Marlowe.

Det kriminelle Skandinavia. Med blant de toneangivende amerikanske forfatterne like før og etter andre verdenskrig hører også Erle Stanley Gardner. Hans forsvarsadvokathelt Perry Mason var i sin tid umåtelig populær også i Norge, både i bokform og som tv-serie.

Da var også billige, amerikanske pocketbøker med alle slags kriminalhelter blitt storindustri. Dette var i alminnelighet bøker som lå meget langt fra det dannede engelske overklassedramaet. Miljøet var de mer tøffe delene av de amerikanske storbyene, og det kunne gå blodig for seg – som i Mickey Spillanes bøker om privatdetektiven Mike Hammer.

Retningen smittet etter hvert også over på Europa, men her begynte den psykologiske kriminalfortellingen nå å komme i skuddet. Den belgiske forfatteren Georges Simenons romaner om den parisiske politiinspektøren Maigret sto hos mange i særklasse.

Den middelaldrende Maigret er ingen Philip Marlowe. Han løser sakene sine ved hjelp av psykologisk innsikt, og mysteriene hans – hvis vi kan kalle dem det – foregår ikke i et sosialt vakuum. Ofte er både ofrene og gjerningsmennene personer det er gått galt for. Mange mente at Simenon var den som hevet kriminalromanen fra underholdning til seriøs litteratur, og bøkene hans gikk i store opplag i mange land.

I Skandinavia og Norge fulgte kriminalforfatterne stort sett i engelske fotspor, med den klassiske kriminalgåten. Etter hvert kom også godt etablerte forfattere inn på banen for å slippe seg løs i kriminalromanens form, som André Bjerke i hans «De dødes tjern». Norge hadde hatt kjente kriminalforfattere tidligere, og ikke minst innenfor den mer eventyrlige og løsslupne sjangeren. Her var Øvre Richter Frich en ren storprodusent, og Sven Elvestads «Jernvognen» (1909) blir fortsatt regnet som en av de beste norske kriminalromanene noen gang.

Det var likevel i Sverige fornyelsen av den skandinaviske kriminalromanen kom, med forfatterparet Maj Sjöwall og Per Wahlöö. De debuterte i 1965 med kriminalfortellingen «Roseanna» og skrev det neste tiåret en rekke samfunnskritiske kriminalromaner, som kom til å endre hele den skandinaviske måten å skrive kriminalromaner på. Det ble slutt på det gammeldagse puslespillet i det lukkede rommet – nå var det ironi og til dels krass samfunnskritikk som gjaldt. Ikke sjelden gikk det ut over det svenske politiet og deres etterforskningsmetoder, noe som blant annet kom sterkt fram i Sjöwall og Wahlöös romaner om etterforskeren Martin Beck.

Kvinnene kommer. Etter hvert fikk Sjöwall og Wahlöö etterfølgere og etterlignere i alle nordiske land – så mange at Sjöwall selv i et intervju uttalte en viss skepsis. Hun mente at mange av de nye forfatterne var overvurdert og at det var skapt helt nye konvensjoner, like kvelende som de gamle.

Sjöwall og Wahlöö hadde imidlertid selv lagt mange føringer, og også fra utlandet kom det nye toner, ikke minst etter at antallet kvinnelige kriminalforfattere økte.

En foregangsfigur var amerikanske Sara Paretsky, som i 1982 kom med den første romanen om den kvinnelige Chicago-detektiven V. I. Warshawski. Et annet amerikansk navn som ikke er til å komme utenom, er Patricia Highsmith. Hun skrev i den absolutt tøffe genren, men med stor psykologisk innsikt. Hennes gjennomgangfigur er psykopaten og løgneren Tom Ripley, kjent blant annet gjennom filmen «The Talented Mr. Ripley». Highsmith ble hyllet av tilhengerne som en kvinnelig Dostojevski, og hennes kriminalromaner tilhører absolutt de mer svarte i sjangeren.

Dermed hadde også kvinnene tatt de mørke og dramatiske elementene i bruk, og sto ikke tilbake for mennene. Blant dem som ikke legger fingrene i mellom i Skandinavia er svenske Liza Marklund, som blant annet har skrevet en rekke romaner der kvinnemishandling er motivet. Og hun er ikke alene: Både i Sverige, Danmark, Norge og ikke minst Finland skriver kvinnelige kriminalforfattere nå tilsvarende bøker.

Mange mener likevel at de kvinnelige forfatternes innmarsj har hevet kriminallitteraturen til nye litterære og psykologiske høydepunkter. Dessuten er sjangeren nå langt mer omfattende enn før, med flere innfallsvinkler. Historiske kriminalromaner fra nær sagt alle tidsepoker er blitt populære – det er nok å nevne den russiske suksessforfatteren Boris Akunins både løsslupne og fantasifulle, men samtidig historisk meget kunnskapsrike romaner fra russisk 1800-tall. I Sverige blander en annen suksessforfatter, Johan Theorin, svensk hverdag og naturen på Öland med kriminalgåter og lett overnaturlige innslag, og for den som foretrekker kynisk realisme kombinert med til dels blendende skrivekunst, finnes James Ellroy og hans mange amerikanske kolleger.

Det finnes alltid en kriminalroman, og den behøver slett ikke leses i solveggen.