Om unødvendige og nødvendige reformer. Og om litteraturhus

”Arbeiderpartiet stjal klærne våre mens vi var ute og badet,” sa en gang Høyres tidligere leder og statsminister Jan P. Syse. Bakgrunnen for uttalelsen var naturligvis at etter den første høyrebølgen på 1980-tallet, overtok Gro Harlem Brundtland – Arbeiderpartiets leder og mangeårige statsminister — hovedlinjene i Høyres politikk. Gro og Arbeiderpartiet fullførte Høyres prosjekt for markedsstyring og nedbygging av offentlige reguleringer…

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

”Arbeiderpartiet stjal klærne våre mens vi var ute og badet,” sa en gang Høyres tidligere leder og statsminister Jan P. Syse. Bakgrunnen for uttalelsen var naturligvis at etter den første høyrebølgen på 1980-tallet, overtok Gro Harlem Brundtland – Arbeiderpartiets leder og mangeårige statsminister — hovedlinjene i Høyres politikk. Gro og Arbeiderpartiet fullførte Høyres prosjekt for markedsstyring og nedbygging av offentlige reguleringer.

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

Folkebibliotekarene kan si noe av det samme: ”Klærne våre ble stjålet.” Men ikke mens bibliotekarene var ute og badet. Tyveriet skjedde mens bibliotekarene satt på interne seminar med bademestrene. Da ble et utsnitt av den kolleksjonen av ideer som konstituerer folkebiblioteket – biblioteket som en arena for felleskap omkring litteratur – med stor suksess og dyktighet rendyrket av Aslak Sira Myre og realisert i form av Litteraturhuset i Oslo.

Av denne prosessen kan man lære mye. Ikke minst kan man lære mye om nødvendige og unødvendige reformer; hvordan unødvendige reformer — det er dessverre dem det er flest av i vår forandringsorienterte tid — tar tid, oppmerksomhet og ressurser bort fra de nødvendige.

For hva var situasjonen på bibliotekfeltet i Oslo da Litteraturhustoget skjøt fart? Jo, da var Deichmanske bibliotek midt opp i en reform av det helt unødvendige slaget. Oslo kommune hadde fått det for seg at det ville være en lur ide å slå sammen biblioteket, museene og idretten – svømmehallene med bademestre inkludert.

Dette var en reform av det unødvendige slaget. Oslo er en stor by. Hver av disse etatene hadde størrelse og bærekraft nok i seg selv til å møte utfordringene de sto overfor. Og man må ta i bruk det man har av fantasikraft for å finne ut hvilke synergieffekter det er mellom dem som skal administrere fotballbaner og svømmehaller og dem som skal utvikle bibliotekvirksomhet.

Den viktigste bakgrunnen for fusjonen var sannsynligvis av dynastisk karakter. Man hadde behov for å skape et rike til en leder uten land. Få år senere, igjen som følge av interne dynastiske stridigheter, ble riket stykket opp. Byråden som hadde hatt den politiske ledelsen for den nye kultur og idrettsetaten, forlot nyskapningen og fikk med seg halve riket – det vil si idrettsetaten – over til sitt nye imperium. Samtidig ble museene skilt ut og organisert som en stiftelse.

Dypere stakk ikke tanken om det nødvendige og fruktbare i en fusjon mellom biblioteket, museene og idretten.

Men den unødvendige reformen var – som alle forslag om omorganisering – vanskelig å forsvare seg mot. Å være endringsorientert er et viktig nøkkelord i dagens organisasjons- og ledelsesideologi. Er man motstander av en omorganisering, kan man lett utdefineres som endringsuvillig, nostalgisk eller – enda verre – gretten gammel gubbe eller kjerring. Hvor mange stillingsutlysinger etterspør ikke dynamiske og endringsorienterte ledere? Svar: Bortimot hver eneste utlysingstekst. Men har noen sett en stillingsutlysing der man etterspør for eksempel en biblioteksjef eller rektor som er forankret i bibliotekfeltets eller skolens verdigrunnlag og som kan tilpasse og videreføre dette verdigrunnlaget i en tid preget av rask forandring? Svar: Ingen. Men det er slike rektorer og biblioteksjefer v trenger.

I tillegg er det slik at et forslag om omorganisering alltid vil ha en fordel i forhold til den eksisterende organisasjonsformen. Det eksisterer bare på papiret og ser vakrere og mer harmonisk ut enn den rotete virkeligheten vi lever i. Forslaget om å lage et helhetlig ABM-organ, så for eksempel vakrere og mer harmonisk ut enn en rotete virkelighet med en riksbibliotektjeneste og et bibliotektilsyn i strid med hverandre. Så lenge forslaget bare forelå på papiret. Da det kolliderte med den rotete virkeligheten, ble det annerledes. Slik er det gjerne.

Og den unødvendige reformen var – som alle omorganiseringer – kostnadskrevende. Omorganiseringer leder til innadvendthet og tar oppmerksomheten bort fra kjerneoppgavene. Mens gründerne bak Litteraturhuset kunne konsentrere seg om innhold og kjerne, satt formodentlig bibliotekarene i Oslo på interne seminarer sammen med bademestrene og kuratorene og diskuterte visjoner og verdier. Hva skal være den nye etatens kjerneverdier? Skal det være åpenhet, raushet og inkludering eller skal det kanskje heller være mangfold, profesjonalitet og brukerorientering? Mye arbeidstid og skyhøye konsulenthonorar kan gå med til slikt.

Så har vi nødvendige reformer. For snart halvannet år siden skrev Aftenpostens kommentator Per Kristian Bjørkeng en artikkel som han kalte bibliotekenes nemesis. Utgangspunktet for artikkelen var framveksten av e-boka. Biblioteket vil ikke lenger bli et sted vi går for å få fatt i bøker, skrev han. De vil vi i økende grad laste ned fra nettet. Men, konkluderte han, det betyr ikke at bibliotekenes og bibliotekarenes rolle blir mindre. Den vil heller tilta, argumenterte han. Men rollen vil endres fra et sted man oppsøker for å få fatt i bøker til en arena for felleskap omkring litteratur og litterære opplevelser og en arena for kunnskapsdeling.

Skal vi utvikle bibliotekene i den retningen som Bjørkeng peker på, krever det forandringer og reform. Her har vi å gjøre med nødvendige forandringer. Problemet er at unødvendige forandringer og omorganiseringer av den typen vi har hatt i Oslo, gjør det vanskeligere å holde fokus og oppmerksomhet på de nødvendige forandringene.

Å utvikle bibliotekene i retning av den type arena som Bjørkeng antyder i sin artikkel, forutsetter sannsynligvis at man videreutvikler den delen av bibliotekkonseptet som Litteraturhuset har grepet fatt i. Da er det viktig å være oppmerksom på at dette allerede er en del av bibliokfeltets idegrunnlag og repertoar. Bibliotekene er litteraturhus – det også – og de er litteraturhus som brukes. Litteraturhuset er en suksess med 250 000 besøkende i året. Men bare en enkelt filial i Deichmansystemet – Majorstua – har 260 000 besøk i året. Går man inn på hjemmesidene til Deichman og ser hva som foregår rundt på avdelingene i løpet av en uke, vil man se at de i praksis er litteraturhus som syder av aktivitet.

Suksessen til Litteraturhuset i Oslo har ledet til planer om den type hus i en rekke andre byer. Det vil være et eksempel på unødvendige endringer som vil ta fokus og oppmerksomhet bort fra å videreutvikle det litteraturhuset som alle byene har gjennom biblioteket sitt.

Det er litt med litteraturhus som med skøytesport. Selv om det finnes en og annen skøyteløper i de fleste europeiske land, nok til at man for eksempel kan holde seg med internasjonale mesterskap, er det bare i Nederland og Norge denne idretten har tatt av og betyr noe. Litteraturhus finner vi også i i mange europeiske land og byer. Men det ser ut som om det først og fremst er i Norge og Tyskland det har tatt av og blitt stort. Det er ikke urimelig å anta at suksessen i Tyskland skyldes særdeles lave bevilgninger pr. innbygger til folkebibliotek sammenlignet med andre europeiske land på samme økonomiske utviklingsnivå. Den tyske situasjonen kan ikke være noe mål.

Det må være bedre å bruke ressurser på nødvendige reformer og endringer i bibliotekene enn enda et unødvendig men ressurskrevende prosjekt.