Om forskning, praksis og teppeveving

Hva bør være forholdet mellom bibliotek- og informasjonsvitenskapelig forskning og bibliotek- og informasjonsvitenskapelig praksis, spør professor Ragnar Audunson ved Høgskolen i Oslo og Akershus, avdeling ABI.

Hva bør være forholdet mellom bibliotek- og informasjonsvitenskapelig forskning og bibliotek- og informasjonsvitenskapelig praksis, spør professor Ragnar Audunson ved Høgskolen i Oslo og Akershus, avdeling ABI.

Det har vært et diskusjonstema de siste par årene. Min kollega som lærer i bibliotek og informasjonsfag de siste par tiårene, nypensjonerte men fremdeles faglig aktive Tord Høivik, er blant dem som har argumentert for at forsknings- og utviklingsarbeidet må være forankret i praksisfeltet. Han har rett i den forstand at profesjonsforskningens eksistensberettigelse ligger i at den skal bidra til å utvikle praksisfeltets handlingsrepertoar og kunnskapsgrunnlag. Men så argumenterer han videre for at det som bør vektlegges er utviklingsarbeid, ikke forskning i tradisjonell akademisk forstand, og at forskningsmiljøene på feltet, for eksempel Institutt for arkiv, bibliotek- og informasjonsfag på Høgskolen i Oslo og Akershus, ikke må imitere universitetenes praksis med publisering i fagfellevurderte tidsskrift som sentralt kvalitetskriterium. Der er jeg – med noen viktige forbehold som jeg skal komme tilbake til – sikker på at han tar feil.

La meg illustrere mitt poeng med et eksempel. For noen uker siden leste jeg interessert en annonse i Aftenposten fra en forskergruppe på Oslo universitetssykehus som søkte etter deltakere til et forskningsprosjekt. Det forskerne ønsket å gjøre, var å utforske metoder for å stabilisere blodtrykket hos pasienter med høyt blodtrykk der vanlig medikamentell behandling ikke fungerer så godt. Bakgrunnen for min interesse var naturligvis at jeg selv har problemer med blodtrykket.

Det er ingen tvil om at dette forskningsprosjektet er tett knyttet til praksisfeltet. Målet er å utvide det medisinske praksisfeltets handlingsrepertoar. Dersom prosjektet genererer ny kunnskap, vil det bidra til å endre måten pasienter med for høyt blodtrykk behandles på.

Men samtidig er det heller ingen tvil om at forskningsprosjektet vil resultere i artikler i fagfellesvurderte tidsskrift. Er det tilstrekkelig godt og banebrytende, publiseres det i prestisjetunge kategori 2-tidsskrifter som for eksempel Lancet eller New England Journal of Medicine. Er forskerteamets ambisjoner og forskningens kvalitet noe lavere, kan det hende de må nøye seg med vårt eget Tidsskrift for den norske legeforening.

Poenget med fagfellevurderingen er å kontrollere at forskerne har gått fram på en måte som er metodisk holdbar. Selv om sannsynligvis enhver lege kan vurdere om innholdet er interessant eller ikke, må man ha forskerkompetanse for å foreta en slik metodevurdering. Poenget med fagfellevurderingen er likeledes å vurdere om vi faktisk har å gjøre med ny kunnskap, ikke mer eller mindre triviell anvendelse av allerede etablert kunnskap i et utviklingsprosjekt.

For det er det som er definisjonen på utviklingsarbeid: bruk av foreliggende kunnskap for å utvikle nye arbeidsmetoder eller prosesser. Skal man kunne vurdere om et forskningsprosjekt genererer ny og original kunnskap, må man ligge i kunnskapsfronten selv – det betyr at man må være forsker på feltet. Og så er fagfellevurderingen organisert slik at man reduserer effekten av trynefaktoren. Vurdererne vet ikke hvem som har forfattet den artikkelen de er satt til å vurdere og forskerne vet ikke hvem som har skrevet alle de plagsomme og krevende kommentarene som gjør omarbeiding nødvendig. Ikke minst i relativt små fagmiljø som vårt er denne anonymiteten og ansiktsløsheten viktig.

Publisering i fagfellevurderte tidsskrift blir dermed en viktig garanti for at forskningen er metodisk holdbar, at bruken av teori er fornuftig, at forskerne faktisk har grunnlag for å trekke de konklusjonene de trekker osv. Det er den prosessen som gjør at vi kan noenlunde tillit til forskningen.

Utviklingsarbeid er viktig. Det er viktig at man rundt omkring i bibliotekene for eksempel tar i bruk foreliggende kunnskap i litteratursosiologi og brukeradferd til å utvikle formidlingspraksis. Skal praksisfeltet kunne gjøre det, er dialog og formidling mellom forskere og praktikere viktig. Men samtidig må vi som bibliotek- og informasjonsvitenskapelige forskere ha ambisjoner om å utvikle ny kunnskap – brøyte ny mark – innen litteratursosiologi og brukeradferd som kan raffinere og utvikle praksis videre.

Nettopp på grunn av profesjonsforskningens praksisorientering og dialogiske forhold til et praksisfelt kan profesjonsforskningen generere kunnskap som er annerledes enn disiplinforskningen. Dialogen mellom et forskningsfelt som forholder seg aktivt og kritisk til praksisfeltets handlingsrepertoar og praksisfelt som forholder seg aktivt og kritisk til forskerne, skaper en dynamikk som er viktig for kunnskapsutvikling. Det gir oss et særlig ansvar i forskningssammenheng.

Vi kan ikke begrense oss til utviklingsarbeid. Og i forskning kommer man ikke utenom kvalitetssikring gjennom fagfellevurdert publisering.

I tillegg til det såkalte tellekantsystemet der publikasjonspoeng målt i form av fagfellevurderte publikasjoner er en indikator, er siteringer et annet sentralt kvalitetsmål i forskning. Det betyr at du har skrevet noe som er viktig nok til at andre forskere finner det bryet verdt å lese det du har skrevet og til og med gjøre bruk av det i sin egen forskning. Mange forskere kan få forfengelighet bygd opp — eller brutt ned — ved å sjekke i Science Citation Index hvor ofte eller lite de er blitt sitert. Det finnes for øvrig bibliometrikere som mener det kan være et omvendt forhold mellom publiseringshyppighet og siteringer. I et system som legger ensidig vekt på tellekantene, stimuleres publiseringshyppigheten. Noen, særlig menn visstnok, presser sitronen og skårer høyt her. Men de har i en del tilfelle ikke så mye å melde og siteres lite.

En av Norges desidert viktigste samfunnsforskere målt etter så vel siteringer som publiseringer i høykvalitetskanaler der det er få forunt å bli antatt, er Jon Elster. Hans internasjonale faglige betydning kan det ikke herske tvil om. Men det er ikke sikkert hans verk tas fram og studeres av for eksempel bibliotekarer som skal utvikle en strategisk plan for biblioteket sitt.

Her kommer mitt forbehold i forhold til de tradisjonelle akademiske kvalitetsindikatorene inn: Ja, det er viktig å publisere i fagfellevurderte tidsskrift. Ja, det er viktig at publisere forskning som er god nok og interessant nok til at andre forskere leser, bruker og siterer den. Men like viktig – minst – er det å bli tatt i bruk i praksis.

I PLACE-prosjektet forsker vi på bibliotekets rolle som en møteplass som kan bidra til å bygge lokalsamfunn og skape sosial kapital i en flerkulturell tid. (Sosial kapital-tilnærmingen har for øvrig nevnte Elster beskrevet som i beste fall betydningsløs, i verste fall skadelig). Vi blir naturligvis aldri så lite stolte om vi får en artikkel antatt i et kategori 2-tidsskrift som for eksempel Library and Information Science Research og forfengeligheten vår kildres aldri så lite hvis arbeidene våre brukes og siteres av forskerkolleger.

Men enda viktigere er det når tenkningen vår omkring høyintensive og lavintensive møteplasser brukes i den strategiske planen for Deichmanske bibliotek og at man i den store satsingen Groruddalsløftet i Oslo er blitt oppmerksom på bibliotekets potensial i et områdeløft der det å bygge sosial kapital i et flerkulturelt storbyområde er et hovedpoeng. Publiseringen av fagfellevurderte tidsskrift viser at forskningen holder mål som forskning. Bruken av den i et utviklingsprosjekt som Groruddalsløftet, viser at den er relevant for praksis.

I Brechts dikt om teppeveverne i Kulan Bulak hedret veverne teoretikeren ikke ved å sitere ham, men ved å ta kunnskapen i bruk for å endre praksis. Å bli brukt og å bety noe i praksis, er i siste instans det viktigste også for profesjonsforskningen.