Skrekk og gru for en kjærlighet!

Da vampyren inntok litteraturen hersket et viktoriansk kvinne- og kjærlighetsideal. Viktoriatiden er over. Kvinneidealet er i hvert fall helt annerledes i 2012. Så hvorfor er vampyren fremdeles så populær?

Av Kristin Ørjasæter, direktør, Norsk barnebokinstitutt

Da vampyren inntok litteraturen hersket et viktoriansk kvinne- og kjærlighetsideal. Viktoriatiden er over. Kvinneidealet er i hvert fall helt annerledes i 2012. Så hvorfor er vampyren fremdeles så populær?

Av Kristin Ørjasæter, direktør, Norsk barnebokinstitutt

Da vampyren trådte inn i litteraturen, skulle kvinner være hjemme, passivt vente på å bli gift, pleie å tjene sin familie. Da kunne kjærlighet forstås som en lengsel etter prinsen på den hvite hest, han som brakte fart og frihet inn i den unge pikens liv, mens vampyren forvaltet alle de farlige sidene av begjæret. Et slikt kvinne- og kjærlighetsideal er passé i dag. Hvorfor er den litterære vampyren da mer populær enn noensinne blant unge jenter?

Vampyrhistorikk
Vampyrenes sterke posisjon i populærkulturen skyldes antagelig at det ikke utelukkende handler om skrekk, men også om sex. Ifølge Overstreet 2006 er vampyrer de eneste sexy horror-figurene i folketradisjonen.[i] De skal stamme fra østeuropeisk, slavisk-baltisk folketro, og er kjent helt fra middelalderen av. De trådte inn i litteraturen under skrekkromantikken på begynnelsen av 1800-tallet. Deretter vandret de raskt over hele det europeiske og det amerikanske kontinentet.  

John Polidori skrev den første vampyrromanen i 1819. The Vampire handler om hvordan Lord Ruthwen, som er en stilig, ond og listig adelsmann og vampyr forfølger, forfører og dreper kvinner. J.S. Le Fanus Carmilla (1872) har både kvinnelige ofre og en kvinnelig vampyr. Bram Stoker’s Dracula (1897) er vampyren med størst kulturell gjennomslagskraft. Dracula er en eldre, lite attraktiv mann som jakter om natten og sover i en kiste om dagen. Og slik er vampyren blitt fremstilt i en mengde skrekkfilmer opp gjennom hele det 20. århundret, inntil Ann Rice gav ut romanen Interview with a Vampire i 1976. Der ble leseren for første gang kjent med vampyrskikkelsen. Tidligere var det ofrene som var vampyrfortellingenes hovedpersoner. Hos Rice ble vampyren ikke bare menneskeliggjort, men også fortellingens sentrale person.

Skrekkromantikken, også kalt gotisk litteratur, benyttet gjerne en fast setting (en gammel borg, uvær, underjordiske ganger osv.) til å forberede leseren på kommende skrekk. Dagens vampyrfortellinger benytter vampyren til å skape en forventning om kommende skrekk og frydefull gru. Skrekkeffekten er knyttet til at leseren vet hva som vil skje og er i stand til å identifisere seg med offeret, hevder Yvonne Leffler (2001).[ii] Det vesentlige er altså ikke hvorvidt vampyren er troverdig, men at leseren aksepterer og kan identifisere seg med den personen som med eller mot sin vilje er sammen med vampyren. Bella, som er hovedperson og jeg-forteller i Stephenie Meyers Twilight-serie (2005-2008), er en vanlig jente med passe dårlig selvtillit og en utstrakt pliktfølelse som det er lett å identifisere seg med. I P.C. og Kristin Casts House of Night-serie (2007-) inviterer Zoe Redbirds problemer med familien, hennes sosiale tabber og dårlige samvittighet til gjenkjennelse. Mens det faktum at hun holder på å bli forvandlet til vampyr gjør henne til en fantastisk heltinne.

Skrekkromanen gestalter sterke følelsesuttrykk som engasjerer leseren, men i dagens vampyrlitteratur er det ikke nødvendigvis den sentrale vampyrskikkelsen som gir opphav til skrekkfølelsen. Den største forskjellen på 1800-tallets og 2000-tallets vampyrer er nemlig at sistnevnte er blitt avholdende. De mest sentrale vampyrene i Twilight og House of Night-seriene har lært seg selvbeherskelsens kunst og avstår fra å suge blod direkte fra et menneske. Riktignok spilles det aktivt på vampyrmytologien, som handler om bitt som kyss, blodsuging som næring, og blodutsuging som nytelse. Derfor fungerer spørsmålet om hva som vil skje når Bella lykkes i å bli bitt av sin elskede vampyr som én drivkraft for lesningen, men det er ingen skrekk forbundet med denne gåten. Skrekken er tvert imot knyttet til om noen andre vampyrer vil bite henne først.

Erotiske forventninger
I den gotiske vampyrlitteraturen fremsto heltinnen som et offer for en vampyrs begjær. I dag er heltinnene aktive ungpiker som begjærer staute vampyrer med større selvkontroll enn dem selv. 2000-tallets vampyrer er nærmest for superhelter å regne, argumenterer Anne-Stefi Teigland (2011).[iii] Mens Jenny Hval (2009) skildrer den første Twilight-filmen som mykporno for tenåringsjenter.[iv]

Det er relativt lite sex i bøkene, til gjengjeld er den erotiske forventningen stor. Men selv om fascinasjonen for sex er overtydelig i serier som Twilight og House of Night, er det den kulturelle kjærlighetsforestillingen, forstått som ideen om at to personer er ment for hverandre og for alltid, som utforskes.

I Twilight-universet er det Emily Brontës klassiker Wuthering Heights (1847) som fungerer som opphav til ideen om den evige kjærligheten. Det er mange sammenfall mellom Twilight og Wuthering Heights; som isolasjonen, været, fraværet av en omsorgsfull morsskikkelse, djevelske personer, nærværet av og fascinasjonen for det overnaturlige. Men det viktigste er at de begge utforsker det kjærlighetsidealet som Denis de Rougemont (1940) hevder preger den vestlige verdens forståelse av hva kjærlighet er.[v] Myten om Tristan og Isolde har gitt opphav til ideen om ”at det bare er én vi kan elske her i verden, og at vår lykke er avhengig av at vi møter og opplever gjensvar fra denne utvalgte,” som Per Buvik (1997) formulerer det.[vi] Av Wuthering Heights lærer Bella at når to hører sammen vil de være så uløselig knyttet til hverandre at de søker sammen også etter døden. Wuthering Heights gir henne dermed en fortolkning av kjærligheten som gjør det mulig for henne å velge å bli vampyr. Bella fremstår som en ung kvinne av i dag. Hun foretar et aktivt valg. Hun vil ikke ofre sin kjærlighet, slik viktoriatidens kvinner måtte. Selv om både Bella selv og leserne vet at det finnes et godt alternativ; hun hadde kunnet leve lykkelig med en annen til døden skiller dem ad, velger hun evig liv i kjærlighet og som vampyr.

Fantastikk
I motsetning til 1800-tallets vampyrfortellinger får dagens vampyrer følge av andre fantastiske skikkelser. I House of Night er det cherokee-indianernes folketro som gir opphav til en av de bærende konfliktene. I Twilight-universet spiller Quiloteindianere som omdannes til varulver en sentral konfliktskapende rolle. De fantastiske elementene må altså kunne betraktes som viktige for det litterære budskapet.

I Grenseerfaringer (2010) skriver Gerd Karin Omdal at det fantastiske i litteraturen fungerer på to måter; både ”som en måte å erfare og formidle det som ikke umiddelbart lar seg gjengi direkte, eller mimetisk, på, og som opprør”.[vii] Omdals poeng er at fantastikk utfordrer erkjennelsen og bidrar med et alternativ. Det viser seg nemlig at fantastikk opptrer i større grad i litteraturen i de epoker da forståelseshorisonten er i endring. Fantastikk tilbyr svar man kan leke seg med, mens man leter etter et gyldig svar.  

Kanskje noe av grunnen til at ungdomsromaner som Twilight og House of Night benytter vampyren, og med så stort kommersielt hell, er at dagens unge jenter leter etter nye former å utforme sin eksistensielle forståelse av kjærlighet på? De lever i en tid da kvinnerollen er endret, derfor må også det gamle kjærlighetsidealet fremstå som passé. Kanskje vampyren vil forsvinne fra ungdomslitteraturen når fortellingen om Tristan og Isoldes ulykke blir erstattet med en kjærlighetsmyte som fremstår som mer adekvat for vår tid?

[i] Deborah Wilson Overstreet: Not your mother’s vampire (2006), s. 1.

[ii] Yvonne Leffler: Skräck som fiktion och underhållning (2001).

[iii] Anne-Stefi Teigland: ”Med blod på tall. Om Twilight-universet og vampyrens vandring fra enfant terrible til superhelt” i Bjarne Markussen, Kaj Berseth Nilsen og Svein Slettan (red.): Navigasjoner i barne- og ungdomslitteraturen (2011).

[iv] Jenny Hval: ”Evighetens kliss. Biter vampyrene fortsatt i 2009?” i Vinduet nr. 2 2009.

[v] Denis de Rougemont: Love in the Western World (1940).

[vi] Per Buvik: ”Kjærlighet ved første blikk”, i Siri Meyer og Kjell Roger Soleim: Kjærlighetssymposiet (1997) s. 91.

[vii] Gerd Karin Omdal: Grenseerfaringer (2010) s. 27. Omdals kursiv.