Biblioteket skal bli litteraturhus – mister vi da biblioteket?

{jcomments on}Norske folkebibliotek vil og kan romme mye, men ikke alt. Med etableringen av litteraturhus i landet, har bibliotekene fått en ny konkurrent og inspirasjonskilde. Men i forsøket på å måle seg med litteraturhusene kan biblioteket komme til å miste sin egenart.

Norske folkebibliotek vil og kan romme mye, men ikke alt. Med etableringen av litteraturhus i landet, har bibliotekene fått en ny konkurrent og inspirasjonskilde. Men i forsøket på å måle seg med litteraturhusene kan biblioteket komme til å miste sin egenart.

Av Idun Knutsdatter Østerdal, kunstkritiker

Bibliotekloven av 2013 pålegger folkebiblioteket rollen som arena for opplevelse, og gjør debatt og arrangement til to av dets kjerneområder. Biblioteket skal styrkes i møte med «litteraturhusbølgen», og oppdateres for et krevende kulturfelt nå og i framtida. Vil bibliotekene makte å fylle kravet? Er en svært aktiv formidlingsprofil gunstig for bibliotekets utvikling? Eller står biblioteket i fare for å miste sin identitet ved å «selge» seg til litteraturhusideen?

I 2014 er et dusin litteraturhusprosjekt etablert eller under utredning i Norge, og bibliotekmiljøet har møtt utviklingen med både begeistring og bekymring. I Tyskland, litteraturhusets opphavsland, sammenlignes litteraturhusene med teatre og konserthus som et visningssted for litterær kunst. Her til lands sammenligner vi dem med folkebiblioteket, og representanter fra bibliotekmiljøet har sågar omtalt biblioteket som velfungerende litteraturhus. Litteraturhusentusiaster hevder derimot at biblioteket aldri vil kunne dekke litteraturhusets funksjoner på en tilfredsstillende måte.

     Det er forskjell på litteraturhusprosjekt i større byer og i mindre tettbygde strøk. De fleste av prosjektene bygger på initiativ innen lokale litteraturmiljø, hvorav noen har kommet i klinsj med biblioteket. Litteraturhusgeneral Aslak Sira Myhre mener det lokale folkebiblioteket må være litteraturhus i de fleste av landets kommuner, og enkelte litteraturhusprosjekt er nettopp samarbeid med bibliotek. Her har biblioteksjefene annektert litteraturhusbegrepet og dermed fått en viss kontroll over utviklingen. De driver ikke nødvendigvis mer utadrettet formidling enn tidligere, men signaliserer at biblioteket er litteraturhus, og at forskjellen først og fremst ligger i navnet. Litteraturhusbibliotekene er en unik, norsk hybrid og viser fleksibilitet i konseptet, men de avviker merkbart fra den tyske modellen og kan dermed vanskelig regnes som rene litteraturhus.

     Sira Myhre mener det er uproblematisk med både bibliotek og litteraturhus i de største byene våre, hvor litteraturhuskonseptet kan nå sitt potensial i full skala. Problemfritt har det ikke vært, og litteraturhusbølgen belyser en biblioteksektor allerede under press: Biblioteksjefer har store utfordringer med budsjettkutt, nye media og krav fra «opplevelseskulturen». De føler seg nå attpåtil truet av en litteraturinstitusjon de opplever som svært lik sin egen, og som krever sin del av kulturmarkedet og -budsjettet. Men deres offensive reaksjon på litteraturhuskonseptets frammarsj, kan stå i veien for god utvikling for begge institusjoner.

     Sammenligningsgrunnlaget mellom institusjonene kan med fordel nyanseres. For å forstå hva som legitimerer dem som unike litteraturinstitusjoner, må en se på deres opphav og utvikling, kvaliteter og funksjoner, herunder umålbare verdier.

Litteraturhuskonseptet er spesifikt og har sitt utspring i et myteomspunnet forfattermiljø i Tyskland, som på 1960-tallet etablerte et eget møtested i Villa Wannsee utenfor Berlin for å diskutere litteratur og arbeide med egne tekster. Drivkraften var engasjement og fellesskap, og ønsket om et hus viet litteratur som kunstform. Konseptet spredte seg til flere tyske byer gjennom åttitallet, og tok flere former da flere aktører engasjerte seg i etableringen. Forleggere, bokhandlere og restauranteiere har introdusert kommersialitet til konseptet, og ført til større fokus på utadrettet aktivitet hvor publikum inviteres til fellesopplevelser på og mellom arrangement. Litteraturhusene tilbyr med andre ord en totalpakke i skjæringspunktet mellom kunst og kommers, i en unik kombinasjon av litterære, kulinariske og arkitektoniske kvaliteter.

     Litteraturhuset har tilbud for både skrivende og lesende. Dets viktigste verdier er likevel immaterielle, hvor følelser, atmosfære, tilhørighet og identitet spiller inn i litteraturhusets rolle som katalysator for et sterkt miljø. Det er dermed ikke så lett å sette fingeren på hva som er «riktig» definisjon av et litteraturhus, eller hvor langt en kan strekke konseptet før det blir noe annet, hvis man kun ser på fysisk sammensetning eller programinnhold. Litteraturhusene legitimeres av og finner styrke framfor alt i en uhåndgripelig kjærlighet til og respekt for litteratur – en klar kontrast til bibliotekmiljøets opprinnelig instrumentelle syn på litteratur som redskap for opplysning.

Hva legitimerer folkebiblioteket i dag? Institusjonen har en viss kontaktflate med litteraturhuset, men deres kjerneverdier er unike: Biblioteket kan ikke være litteraturhus, og litteraturhus kan heller ikke være bibliotek. Bibliotekets legitimitet og framtid er et konstant tema i bibliotekmiljøet. Bibliotekforskere har kartlagt bibliotekets uerstattelige verdi som sosial møteplass, i tillegg til å representere en kvalitetssikret arena for kultur, kunnskap og informasjon. Biblioteket som et åpent, ikke-kommersielt tilbud verdsettes både av brukere og ikkebrukere, da det anses som en grunnstein i demokratiet, med positiv effekt for hele samfunnet.

     Vil «litteraturhusparagrafen» i den reviderte bibliotekloven endre vår oppfatning av biblioteket? Hva skjer når biblioteket krever inngangspenger på arrangement? Elitisme og prisnivå hos litteraturhusene er tema i den nasjonale debatten, og det kommersielle aspektet viser ulikheter mellom bibliotekets og litteraturhusets kvaliteter som møteplass. Litteraturhusene vil tilby mangfold og kvalitet til et mangfoldig publikum, men kvalitet har sin pris og prislappen er utslagsgivende for publikumsgruppene det tiltrekker seg. Folkebiblioteket skal være åpent for å kunne tilby noe til alle, og tilbudet har nødvendigvis en noe annen karakter enn hos kommersielle aktører. Kan biblioteket bedre fylle sin rolle som åpent treffsted ved å holde seg til gratisprinsippet? En må og være kritisk til om biblioteket virkelig når alle: Deres brede profil kan være årsaken til at enkelte heller velger et litteraturhus som spesialiserer seg på profesjonelle arrangement. «Litteraturinteresserte» er ingen homogen masse. Derfor kan litteraturinstitusjonene med fordel bidra med ulike verdier og formidle et større mangfold av litteratur side om side.

Oslos litteraturhus, som er malen for norske litteraturhusprosjekt, legger like mye vekt på debatt og kultur som litteratur. Det er kontinentets største, mest aktive og best besøkte. Fritt Ord så behovet for en spesialsydd arena for litteratur, språk og debatt i landet, og stadig flere ser verdien i å dele meninger i fellesskap, hvor debattantene er synlige og må ta konsekvensene av sine ytringer. Litteraturen som medium for det frie ord har fått utvidet verdi i regi av Litteraturhuset i Oslo, og dets suksess baner vei for flere litteraturhus med debattfokus til gode for debattklimaet i landet.

     Hvorfor skal folkebibliotekene også ha denne funksjonen? Er debatt noe bibliotekbrukerne ønsker?

     Det norske folkebiblioteket anses tradisjonelt som en rammedannende institusjon i sivilsamfunnet, en offentlig sfære for kritisk samtale, engasjement og tilhørighet på tvers av samfunnslag. Folkebibliotekene har holdt ved sin oppdragende funksjon som redskap for demokratiet siden den kritiske offentligheten vokste fram mot slutten av 1800-tallet. Men det er grunn til å stille spørsmålstegn ved om nettopp bibliotekets oppdragende rolle og kommunale rammer er kompatible med fri samfunnsdebatt i 2014. Den enkelte biblioteksjef må finne ut hvor grensen for ytringsfrihet går for en kommunalt ansatt, og folkebibliotekets styrke er først og fremst som formidler, til forskjell fra litteraturhusets kritiske tilnærming til litteratur.

Det er klart biblioteket må være bevisst både sine funksjoner, sin tradisjonsrike historie og plass i samfunnet, samtidig som det følger samfunnsutviklingen. Reform 2014 staket ut en ny kurs, og bibliotekloven er oppdatert for å svare til utviklingen av aktiv formidling som Stortinget mener allerede har funnet sted i bibliotekene. Utadrettet virksomhet og kulturelle opplevelser står nå sentralt, i tillegg til verdien som arena for sosiale møter og stille kunnskapstilegnelse.

     Stolte bibliotekarer synes å bruke lovendringen til å legitimere eget virke, men utviklingen er ikke dermed riktig eller gunstig. Bibliotek, publikum og stat har individuell forståelse av og krav til biblioteket som er med på å forme institusjonen. Hvem sine ønsker skal veie tyngst? Hvor langt skal biblioteket strekke seg for å komme publikum og stat i møte? Og har bibliotekmiljøet nok innsikt i samfunnsutviklingen og eget virke til å kunne ta riktige valg i kjølvannet av litteraturhusbølgen?

Må biblioteket stadig utvides for å holde seg relevant og oppdatert? Nye Deichmanske i Bjørvika synes å svare på alle punkt i den nye bibliotekloven. Det framstår som en multimedial mastodont, hvor innholdet formes etter publikums ønsker. Praktbygget blir svært synlig i bybildet, som en påminnelse om og forankring av bibliotekets fortsatt sentrale rolle i byen og samfunnet. Men dette er et unikum – i Norge er det kun Oslo som kan huse et bibliotek i denne skalaen. Realiteten er en annen for små filialer, som kan oppleve lovendringen som en belastning.

     Med den nye loven må store og små bibliotek investere tid og krefter på arrangementer, debatter og tilhørende kursing av ansatte. Adopsjonen av litteraturhusfunksjoner kan utvanne bibliotekbegrepet og institusjonen kan miste tyngden den har opparbeidet seg gjennom generasjoner: Nye Deichmanske blir et overdimensjonert opplevelseshus, og de små filialenes knappe ressurser går til arrangement heller enn å forsterke deres unike verdi som treffsted.

     Bibliotek og litteraturhus er fleksible størrelser, men de må ikke strekkes for langt. Så selv om «opplevelsessamfunnet» kan synes å kreve at biblioteket tar del i en «kulturøkonomi» for å fremdeles nå publikum, og selv om biblioteket nå er lovpålagt å utvide aktive formidlingsformer det har drevet med i 30 år allerede – er det lov å si stopp? Kan andre aktører ta over deler av tilbudet biblioteket i 2014 kreves å tilby? Er ikke bibliotekets verdi som formidler av litteratur, kunnskap og informasjon, samt sosial arena nok i seg selv? Som et av samfunnets siste stille ­steder med uerstattelig sosial verdi. En troverdig, stødig, nøytral, og åpen institusjon som representerer en motkraft i et markedsorientert samfunn.

     Bibliotekets iver etter å innlemme nye oppgaver kan ses som et klamt grep for å holde sin posisjon i samfunnet, der ny teknologi og nye strømninger tidvis gir røde tall i låne- og besøksstatistikken. Er det da slik at biblioteket følger litteraturhustrenden kun for å holde seg flytende, ikke fordi det er best for biblioteket selv? Et stadig jag etter relevans i samtida gjennom å lage seg nye funksjoner, kan skade utvikling av både bibliotek og litteraturhus.

     Både bibliotek og litteraturhus er noe annet i dag enn da institusjonene ble etablert; verken de eller samfunnet står stille. Det kommunalstyrte biblioteket står i kontrast til det selvstendige litteraturhuset: De har lignende funksjoner og oppgaver, men ulik identitet og prioriteringer. Felles for litteratur og debatt er evnen til å bevege, engasjere, inspirere, oppdra og oppfordre til kritisk tenkning alene og i fellesskap. Dette er verdier som vinner fram både i bibliotek og litteraturhus, i ulike konstellasjoner.

I Norge rangeres biblioteket på topp av ­offentlige tjenester, og over 90 prosent av befolkningen verdsetter det som fysisk møteplass. Folkebiblioteket har hatt 300 år på å utvikle sitt konsept, mens litteraturhuset ennå er i støpeskjeen. Hvilke roller og funksjoner de har om nye 300 år er vanskelig å forutsi. Nordmenn er et av verdens mest-lesende folk, noe som skulle tyde på god grobunn for begge institusjoner.

     De norske forholdene tilsier likevel at bibliotek og litteraturhus må drives og utvikles gjennom gjensidig respekt for og i åpen dialog med hverandre. Gjennom å skjerpe hverandre, driver man kvaliteten framover.

– – – –

Artikkelen bygger på «Elitistiske forfattere, defensive politikere og bekymrede bibliotekarer. Debatten om etablering av litteraturhus i Trondheim i Adresseavisen 2008–2013.» Masteroppgave i Kunst-kritikk og kulturformidling, Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, NTNU, av Idun Knutsdatter Østerdal.

– – – –

Artikkelen står på trykk i Bok og Bibliotek nr 2/2014.