Det vi i Norge bygger ned, bygger Finland opp

{jcomments on}Det som man i landet med kan hende verdens beste bibliotekvesen beskriver som den viktigste indikatoren på kvalitet – personalets kompetanse – har vi i Norge valgt å bygge ned kravene til.

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus

Det som man i landet med kan hende verdens beste bibliotekvesen beskriver som den viktigste indikatoren på kvalitet – personalets kompetanse – har vi i Norge valgt å bygge ned kravene til.

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus

1. januar 2014 trådte en ny biblioteklov i kraft i Sverige. Det var også ikrafttredelsesdatoen for den reviderte norske bibliotekloven. Danmarks biblioteklov ble vedtatt i 2000, men de siste revisjonene er gjort så seint som i 2010. Finland har den eldste bibliotekloven i Norden. Den finske loven ble vedtatt i 1998. Men det ansvarlige departementet i Finland – Undervisningsdepartementet – utviklet i 2009 nasjonale retningslinjer for folkebibliotekpolitikken i form av dokumentet Undervisningsministeriets bibliotekspolitik 2015. Vi har dermed et godt grunnlag for å sammenligne hvordan man i Norden på politisk nivå tenker om folkebibliotek.

Kunnskap og opplysning. Alle disse lovene og politikkdokumentene er skrevet etter framveksten av internett, sosiale medier og – ikke minst – det som gjerne kalles opplevelsesøkonomien. Mange bibliotek og bibliotekledere har grepet fatt i det siste og profilerer seg som opplevelsessentra. Det er ikke noe galt i det. Formidling av opplevelser har alltid vært en del av folkebibliotekkonseptet.

     Samtidig er det interessant å se hvor sentralt kunnskap og opplysning står i de nordiske biblioteklovene: Formålsparagrafen i den nye svenske loven – §2 – slår fast at «bibliotekene i det allmenne bibliotekvesenet skal arbeide for det demokratiske samfunnets utvikling gjennom å bidra til kunnskapsformidling og fri meningsdanning». Her er det ikke mye postmodernistisk alt-er-like-gyldig-tenkning. Det finnes noe som er kunnskap – det vil si sant, målt opp mot de beste metodene vi har for å skille mellom sant og ikke sant. Dette skal bibliotekene formidle. Heller ikke er det snakk om opplevelser for opplevelsens skyld. Bibliotekene skal formidle kunnskap fordi en kunnskapsbasert offentlig samtale bidrar til å fremme demokrati og fri meningsdanning.

Finsk dannelse. Også den danske og den norske loven fokuserer på opplysning og kunnskap gjennom nesten identiske formuleringer. De danske og norske folkebibliotekene skal fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet. Da den norske bibliotekloven ble revidert i 2013 skrev departementet i proposisjonen at formålsparagrafen slik den har vært uformet siden 1985 – i praksis siden 1971 – med vekt på opplysning, har fungert godt. «Det er imidlertid likevel hensiktsmessig å justere den slik at den også reflekterer bibliotekenes funksjon som møteplass og deres ansvar for aktiv formidling av kunnskap og kultur».

     Altså: formidling av kunnskap til forskjell fra det som ikke er kunnskap og – i likhet med den svenske loven – knytte kunnskapsformidlingen til rollen som tilrettelegger for en opplyst offentlig samtale og fri meningsdanning. Den finske bibliotekloven slår fast at formålet med de allmenne bibliotekene er «å fremme befolkningens like muligheter til dannelse». Ikke noe mindre enn dannelse, altså. I tillegg skal de finske bibliotekene fremme livslang læring; de skal legge til rette for at alle kan leve ut litterære og kunstneriske interesser – her kommer opplevelsesdimensjonen inn – og bibliotekene skal utvikle borgerferdigheter.

     Det siste er en interessant formulering. Biblioteket skal ikke bare være en arena for offentlig samtale – det skal bidra til å utvikle den kompetansen og de ferdighetene som gjør at den offentlige samtalen foregår på en sivilisert måte. Like viktig som å arrangere debattmøter kan det da være å initiere siviliserende kunnskapsutvikling som forhindrer at diskusjonen i for eksempel avisenes kommentarfelt forfaller til primalskrik fra rennesteinen.

     Også den svenske lovens formålsparagraf pusser støv av dannelsesbegrepet. Ensidig vekt på utdanning blir for instrumentelt og snevert, argumenterer den svenske lovproposisjonen.

Felles for fag og folke. Den svenske loven omfatter alle offentlige bibliotek – folkebibliotek, skolebibliotek, universitets- og høgskolebibliotek og andre bibliotek som i hovedsak er offentlig finansiert. Det er ikke nytt i Sverige – også den tidligere loven fra 1996 gjorde det. Det nye er at alle disse bibliotekene nå er omfattet av den samme formålsparagrafen. Også universitets- og høgskolebibliotekene skal fremme demokratiet gjennom kunnskapsformidling og fri meningsdanning; også folkebibliotekene skal fremme forskning og interessen for forskning og også fagbibliotekene skal fremme litteraturens stilling og interessen for dannelse, utdannelse og kulturell virksomhet – selv om lovforslaget understreker at de ulike elementene i formålsparagrafen vil ha forskjellig vekt i forskjellige bibliotektyper. «Selv om for eksempel forskning i en viss utstrekning også drives i folkebibliotek, er det formålet naturligvis viktigere for forskningsbibliotekene».

Utdanningskrav. Da den norske loven ble vedtatt i fjor, var spørsmålet om kravene til fagutdanning et sentralt debattema. Selv om kravene til den kommunale biblioteksjefens fagutdanning ikke ble fjernet helt slik man en stund kunne frykte, er kompetansekravene temmelig kraftig redusert i den forskriften vi til slutt endte opp med. Også her er en nordisk sammenligning interessant.

     Den svenske loven sier ingenting om krav til fagutdanning. Det kan være en bedre løsning enn den vi har fått i Norge. For profesjonsutdanningen står historisk og tradisjonelt sterkt, og de aller fleste som tilsettes, har profesjonsutdanning. Det kan sikre tilgang på bibliotekarkompetanse bedre enn en løsning som eksplisitt skjærer ned på kravene. Den danske loven er nesten like snau. Der heter det at den kommunale biblioteksjefen skal ha relevant utdanning. Punktum. Og en bachelor eller master i bibliotek- og informasjonsfag skårer høyere enn de fleste andre med hensyn til relevans.

Krav til alle ansatte. Men igjen er den finske loven og det finske departementets bibliotekpolitiske strategi svært interessant. I forskriften til den finske bibliotekloven stilles det krav til hele bibliotekpersonalets faglige utdanning. 45 prosent av det totale antall ansatte i en kommunes bibliotek skal ha universitets eller høgskoleeksamen med minst 60 studiepoeng bibliotek- og informasjonsfag. Av de øvrige må 25 prosent enten av en yrkesrettet grunnutdanning med minst 35 studieuker bibliotek- og informasjonsfag eller yrkeseksamen i bibliotek og informasjonsfag. Minst 70 prosent av de ansatte i kommunale folkebibliotek må altså ha en bibliotek- og informasjonsfaglig utdanningsbakgrunn. Denne forskriften er ny – den ble utferdighet sommeren 2013.

     Og strategidokumentet Bibliotekpolitikk 2015 følger opp. Der man i Norge svekker utdanningskravene, understreker dette dokumentet i avsnitt etter avsnitt nødvendigheten av å styrke og fordype den bibliotekfaglige kompetansen.

     I et avsnitt med tittelen Kvalitet og kompetanse er prioriteringsområder heter det for eksempel: «Ettersom behovet for personlig veiledning øker, trenger bibliotekenes kundeservice mer kjernekompetanse enn før. Innbyggerne i kommunen venter at bibliotekpersonalet er velutdannet og har brede kunnskaper og vet hva slags innhold som holder høy kvalitet». Eller i avsnittet Veiledning i informasjonshåndtering: «Høgskoleutdanning med innretning mot bibliotek- og informasjonsfag gir grunnlaget for å forstå sammenhenger og bedømme brukernes informasjonsbehov». Eller det viktige avsnittet om tiltak for å garantere det som i Finland kalles de kulturelle grunnrettighetene: «Et kompetent personale er den viktigste indikatoren (min uth.) på tjenestenes kvalitet».

     Det som man i landet med kan hende verdens beste bibliotekvesen beskriver som den viktigste indikatoren på kvalitet – det har vi i Norge valgt å bygge ned kravene til.

     Lovformuleringer og forskrifter er i laget for evigheten. De kan revideres om de ikke er gode nok. Og den nye regjeringen må utvikle en bibliotekpolitikk. Da er mitt råd: Se til Finland!

(Artikkelen står på trykk i Bok og Bibliotek nr 2/2014)