Bibliotek, selvsensur og ytringsfrihet

Publisert Sist oppdatert

«Vanligvis ser jeg opp til bibliotekarer. For meg har de alltid vært helter. De har vært kunnskapens fyrtårn, klokskapens veiledere.  Men plutselig, i går, fikk mitt heltebilde et grunnskudd.»

«Vanligvis ser jeg opp til bibliotekarer. For meg har de alltid vært helter. De har vært kunnskapens fyrtårn, klokskapens veiledere.  Men plutselig, i går, fikk mitt heltebilde et grunnskudd.»

Det skriver Dagfinn Nordbø i et innlegg på VG nett  11. februar. Bakgrunnen for Nordbøs skuffelse er utstillingen HURRA FOR YTRINGSFRIHETEN som biblioteket ved Høyskolen i Oslo og Akershus har utstilt. Det vil si, problemet er ikke utstillingen i seg selv, for den var det ingen medier som interesserte seg for. Problemet var at utstillingen ble vist et annet sted enn der biblioteket pleier å vise sine utstillinger, og at det kom fram at høgskolen hadde fått noen til å se gjennom utstillingen for å se om det var religiøst støtende bilder der. Gratulerer Al Qaida, skriver Nordbø. 

Både Dagbladet og Aftenposten har skrevet om diskusjonen om utstillingen, i tillegg til NRK og VG. Aftenposten er den eneste avisa som faktisk har kommet og sett utstillingen og plasseringen. På Twitter raste debatten med spissformulerte påstander som ikke levnet mye ære til biblioteket og høgskolen. Det gir grunnlag for en ytterligere debatt om ytringsfrihet og bibliotek, men først en kort gjennomgang av fakta: 

Utstillingen Hurra for ytringsfriheten ble laget av Avistegnernes Hus i Drøbak med støtte fra Fritt ord. Den har blitt vist i Drøbak og på Bjørnsonfestivalen. Dagen etter massakren på Charlie Hebdo-redaksjonen åpnet den på Sølvberget i Stavanger. Med den dramatiske bakgrunnen valgte politiet å være til stede væpnet, ved åpningen. Etter at 9000 mennesker hadde sett utstillingen i Stavanger, var det vår tur. Det er ingen grunn til å legge skjul på at vi opprinnelig hadde tenkt at utstillingen skulle vises i det åpne bibliotekrommet. Høgskolens ledelse tok initiativ til en sikkerhetsvurdering, der man konkluderte med at det var mer hensiktsmessig å vise den et sted der man kunne låse om ettermiddagen da bibliotekarer går hjem. Da er biblioteket bare betjent av en student. Det var også diskusjoner om innholdet, der folk med muslimsk bakgrunn ble bedt om å hjelpe med en vurdering. I Twitter-diskusjonene var det flere som ville vite hvem dette var. Jeg kan avkrefte at det var Islamsk Studentforening. Ut over det er det uinteressant hvem det var vi ba om hjelp. Den redaksjonelle vurderingen var uansett opp til oss. Og vår konklusjon var at utstillingen skulle vises, selvsagt i sin helhet. I tillegg viste vi en egen utstilling av forbudte bøker og filmer.

Fordi vi er en ytringsfrihetsinstitusjon lagde vi i tillegg en utstilling om utstillingen. Det vil si at vi samlet alt som ble skrevet om utstillingen og stilte det ut.

Sikkerhetsvurderinger: Skal sikkerhetsvurderinger trumfe alt? Når sikkerhetsfolk lager vurderinger av ulike trusler, blir det lett slik at alt kan skje. Skal man gardere seg mot alt, må man sitte helt stille. Men  jeg har full forståelse for at ledelsen av en institusjon med nesten 20.000 studenter og ansatte, vil tenke på deres sikkerhet. Samtidig har Nordbø og andre kritikere et viktig poeng: hvis vi blir så redde for reaksjoner at vi sensurerer oss sjøl, har terroristene vunnet. På den annen side: Hvis denne utstillingen er så viktig får vi tro at folk vil ønske å se den, sjøl om de må tre inn gjennom en åpen dør? Verre var det ikke. I avveiinga mellom åpenhet og sikkerhet, er det viktig å kunne legge en gjennomtenkt etikk med hensyn til ytringsfrihet til grunn. En etikk som lar seg forsvare i åpen debatt. Jeg mener vi hadde en gjennomtenkt holdning til ytringsfrihet, og at kompromisset med sikkerhetsvurderinger var helt etisk forsvarlig. Om det var nødvendig vet jeg mindre om. Det får vi aldri svar på. Dilemmaet med slike sikkerhetsvurderinger er at politiet ofte vet mer enn oss, samtidig som det aldri må bli slik at hemmelig informasjon overprøver demokratiske rettigheter. 

Kuratering: Når biblioteket viser utstillingen, er vi en type utgiver eller redaktør. Det er på samme måte som en avis vurderer hva de skal publisere. Jeg vil tro at ansvarlige redaktører ofte ber om synspunkter både fra egne medarbeidere og andre før avgjørelse fattes. Avgjørelsen må redaktøren – biblioteksjefen  – stå for. Når det gjelder VG valgte avisa f eks ikke å publisere mitt tilsvar på angrepet fra Dagfinn Nordbø. I bibliotekene foretas det redaksjonelle avgjørelser hele tida, først og fremst i form av hvilke bøker og digitale kilder som kjøpes inn – og dermed hva som droppes. I avisa setter spalteplassen grenser, i biblioteket er det oftest økonomien. I en utmerket kronikk i HiOAs nettavis Khrono viser forskningsdirektør Morten Irgens til en undersøkelse der 70 % av amerikanske skolebibliotekarer sier at de unngår å kjøpe kontroversielle titler på grunn av frykt for reaksjoner fra elever, foreldre, ledere eller andre. (http://khrono.no/debatt/toleranse-og-karikaturer#comment– 1867839127) Det er ikke tall de bør være stolte av. Jeg tror ikke at situasjonen er så ille i Norge. Men muligens er det behov for en nærmere undersøkelse av dette. Så vidt jeg vet har ikke noe slikt blitt gjort siden Halfdan Wiik i sin hovedoppgave på bibliotekutdanninga i 1977, kunne avsløre at nærmere halvparten av de 100 største bibliotekene ikke hadde tatt inn boka som offentliggjorde Scheirapporten om de hemmelige Loran C-lyttestasjonene. Det ble som kjent fremmet riksrettsdom mot de to SV-stortingsrepresentantene Berge Furre og Finn Gustavsen i forbindelse med at boka ble offentlig.

Jeg tror at bibliotekarenes uavhengighet av offentlige myndigheter er blitt styrket siden 1977. Men bokvalget  er ikke blitt enklere. Når bibliotekarer vurderer økonomi, etterspørsel, litterær kvalitet, så kan det ofte hende at politisk kontroversielle tekster blir skadelidende. 

Er ytringsfrihet lik plikten til å krenke? I twitter-debatten om utstillinga på HiOA, var det mange som setter likhetstegn mellom ytringsfrihet og retten til å støte andre, forstått slik at om du virkelig er for ytringsfrihet, så plikter du å støte andre mennesker. Det blir en slags ytringsfrihets-fundamentalisme som kommer i dårlig selskap med folk som bare er mot muslimer. Ytringsfriheten har sine grenser når det gjelder rasistiske utsagn og hets mot seksuelle minoriteter. Ytringsfriheten må ikke misbrukes til å mobbe folk som ikke kan forsvare seg. Ytringsfriheten skal forsvare de svake, ikke brukes mot dem. Det siste pålegger et tungt ansvar på de institusjonene som gir rom for ytringsfrihet, enten det er aviser eller bibliotek. 

Gjennom mange års politisk aktivitet har jeg både krenket og såret andre. Ikke alt har vært like heldig som da jeg f eks sammenlignet Tønsbergs daværende ordfører med Slobodan Milosevic. Det var først og fremst uttrykk for et ønske om å sette en sak på spissen for at media – ytringsfrihetsinstitusjonen – skulle interessere seg. Og jeg mener at retten til å krenke er en del av ytringsfriheten. Men det innebærer altså ingen plikt. Og det ligger til publiseringsansvaret å vurdere om det du ønsker å oppnå med å ytre deg, forsvarer at andre blir krenket. Vi kan ikke være opprørt over mobbing hos barn og unge om vi gjør det å krenke andre til det et nødvendig bevis for at man står for ytringsfrihet. 

Vurdering. Og det ligger til publiseringsansvaret å vurdere om det du ønsker å oppnå med å ytre deg, forsvarer at andre blir krenket.

 

— Av Lars Egeland, direktør for Læringssenteret ved Høgskolen i Oslo og Akershus

 

 

Powered by Labrador CMS