Kommunereformen: Den største bibliotekutfordringen nå?

Bør bibliotekfeltet gå inn for en ny endring av bibliotekloven der tilgangen til bibliotektjenester knesettes som en rettighet som skal finnes i lokalmiljøet? Bør ansvaret for å sikre denne retten til et desentralisert tilbud legges til fylkeskommunene i stedet for til kommunene?

Bør bibliotekfeltet gå inn for en ny endring av bibliotekloven der tilgangen til bibliotektjenester knesettes som en rettighet som skal finnes i lokalmiljøet? Bør ansvaret for å sikre denne retten til et desentralisert tilbud legges til fylkeskommunene i stedet for til kommunene?

Effekten av en eventuell kommunereform på strukturen i norsk folkebibliotekvesen er kan hende den største utfordringen folkebibliotekene står overfor akkurat nå. Vil det redusere tilbudet i form av antall bibliotekenheter dramatisk? Hva kan man gjøre for å motvirke at reformen skal lede til en nedbygging av bibliotektilbudet?

Egentlig burde ikke reformen gi grunn til engstelse. I retorikken som brukes når den skal selges, er nettopp bedre tilgang på kommunale tjenester et hovedargument. Tilgangen på barnevernstjenester har vært mye brukt som begrunnelse for nødvendigheten av fusjoner og større kommuner – naturligvis ikke for å få flere barn pr. ansatt i barnevernet, men for å bedre tilgangen i form av færre barn pr. ansatt.

På bibliotekfeltet gir imidlertid erfaringene fra Danmark etter kommunesammenslåingene, grunn til bekymring.

Påvirker antall kommuner hva slas bibliotektetthet vi trenger? Er det slik at når bibliotekloven sier at de skal være ett ­bibliotek i hver kommune, så er det nettopp ett bibliotek i hver kommune vi trenger uavhengig om vi har 430, 200 eller 100 kommuner? Slik er det naturligvis ikke. Sett at de tre store Follokommunene Lørenskog, Oppegård og Ski slår seg sammen til en. I alle disse kommunene er det i dag store og velfungerende bibliotek som det åpenbart er behov for. Det er naturligvis ikke slik at en fusjon vil fjerne behovet for noen av disse tre bibliotekene.

Det som avgjør behovet for bibliotek og som bør bestemme bibliotekstrukturen, er forhold som:

Hvilken bibliotektetthet er nødvendig dersom innbyggerne skal ha et reelt bibliotektilbud?

Hvilke åpningstider er nødvendig om tilgangen skal være reell?

Hvilken bibliotekartetthet kreves om vi skal ha reell tilgang til faglig veiledning?

Langt på vei er dette empiriske spørsmål. Den amerikanske forskeren Chrstine Koontz og hennes medarbeidere fra universitetet i Florida har forsket på dette og brukt geografiske informasjonssystemer. Deres konklusjon er at man finner et biblioteks reelle virkekrets ved å slå en sirkel rundt biblioteket med en radius på mellom halvannen og to kilometer. Legges biblioteket ned uten at det erstattes med et nytt innenfor det samme området, har innbyggerne som ble betjent av det aktuelle biblioteket, mistet sitt bibliotektilbud. Slik anslo forskerne at i den perioden de tok for seg, hadde mer enn en million innbyggere i USA reelt sett mistet bibliotektilbudet sitt. Siden Koontz publiserte denne artikkelen – det var før den siste finanskrisen slo til for fullt – har ganske sikkert denne utviklingen akselerert.

Sannsynligvis kan ikke Koontz tall overføres direkte til Norge. Det kan være rimelig å anta at toleransen for avstand er større. Skjønt – for grupper av barn og eldre er det knapt noen grunn til å anta at det er noen forskjell. Poenget er at dette er et empirisk spørsmål som det er mulig å finne ut av: Hva er et biblioteks faktiske virkekrets og hva bør det bety for bibliotektettheten om tilbudet skal være reelt? Et slik prosjekt bør noen ta initiativ til å sette for å gi et kunnskapsgrunnlag for en bibliotekstrategi.

Som jeg har redegjort for i denne spalten tidligere, viser internasjonale sammenligninger at Norge ligger dårlig an både med hensyn til antall innbyggere pr. årsverk i bibliotekene og med hensyn til ukentlig åpningstid. Også disse tallene indikerer at vi ligger etter når det gjelder tilgjengelighet.

Hva kan man gjøre med dette? Som pekt på over: ett viktig virkemiddel er å framskaffe et kunnskapsgrunnlag. Der stiller vi i forskningsmiljøene mer enn gjerne opp. Men politikk bestemmer. Hva med en endring i Lov om folkebibliotek som slår fast at alle har rett til et bibliotektilbud i sitt nærmiljø? Og hva med å legge ansvaret for sikre denne retten til desentralisert tilgang kunne legges til fylkeskommunen, som vil kunne ha ressurser til å bygge opp et sterkere kompetansemiljø innenfor en desentralisert ­tjenestemodell enn det kommunene kan – også om de blir større?

Et annet viktig forhold knyttet til bibliotekstruktur og kommunereform har å gjøre med demokratiske utfordringer som vil følge av reformen og bibliotekenes rolle som møteplasser og redskap for offentlig samtale. Den forskningsbaserte utredningen, konkluderer med at kommuner med et innbyggertall på 15-20 000 er det optimale vurdert ut fra hensynet til tjenesteproduksjon og, som det heter i byråkratisk nytale, robuste fagmiljøer. Men nylig kom et annet viktig forsk­nings­innspill publisert i boka Size and local democracy. En av forfatterne bak denne boka er den norske professoren i statsvitenskap Lawrence Rose. Her analyseres først og fremst sammenhengen mellom kommunestørrelse og demokratisk effektivitet. Det måler forskerne gjennom ulike indikatorer som for eksempel borgernes mulighet til å kommunisere med den politiske ledelsen, mulighetene til å påvirke politikerne mv. Ulike europeiske land som har valgt ulikt med hensyn til kommunestørrelse og med hensyn til strategier når kommunestrukturer skal revideres, sammenlignes.

Danmark og Norge er eksempler på land som har valgt store og dramatiske reformgrep når kommuner skal fusjonere, mens Nederland har valgt en mer gradvis og skrittvis vei. Sveits har omtrent det samme antall kommuner i dag som landet hadde for femti år siden. Forskerne finner ingen korrelasjoner mellom økt kommunestørrelse og demokrati, heller kan det se ut som det er sammenhenger som går den andre veien. Store kommuner skaper utfordringer med hensyn til demokratisk effektivitet. Gir kommunereformen dermed en ny dimensjon og begrunnelse til bibliotekenes rolle som møteplasser og arenaer for offentlig samtale? Kan et desentralisert nett av bibliotek slik vi har nå, kompensere for de demokratiutfordringene som kommunereformen kan skape?

Annen forskning om demokrati og deltakelse kan underbygge dette resonnementet. Tommy Tranvik og Per Selle har for eksempel vist hvordan deltakelse i organisasjoner som kan formidle mellom lokalnivået, regionalnivået og sentralnivået og som kan integrere interesser og verdier slik partiene og de tradisjonelle folkebevegelsene kunne, synker. Kan et desentralisert nettverk av bibliotek, forankret i lokalsamfunnene, ikke bare være lokale debattarenaer, men også bidra til å formidle mellom nivåene?

Empirisk kunnskap om hva som påvirker den reelle tilgangen til bibliotek, og en ny gjennomtenkning av bibliotekenes rolle som demokratiske møteplasser i lys av demokratiutfordringer som nettopp kommunereformen kan forventes å skape – der kan utgangspunktet for en strategi ligge. (Se også side 10-15).

— Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, AVD, ABI