Bibliotekene har ingen ting å frykte

Publisert Sist oppdatert

Han ser ikke for seg en verden
uten offentlige biblioteker. Heller ikke i en digital tidsalder. Bok og Bibliotek har snakket med Øyvind Eide, som har hovedfag i SLI (humanistisk
informatikk) og bred erfaring fra digitaliseringsarbeid. Han jobber i dag ved
Enhet for Digital Dokumentasjon ved Universitetet i Oslo.

 

Av Thomas Gramstad, leder for EFN 

Han ser ikke for seg en verden
uten offentlige biblioteker. Heller ikke i en digital tidsalder. Bok og Bibliotek har snakket med Øyvind Eide, som har hovedfag i SLI (humanistisk
informatikk) og bred erfaring fra digitaliseringsarbeid. Han jobber i dag ved
Enhet for Digital Dokumentasjon ved Universitetet i Oslo.

 

Av Thomas Gramstad, leder for EFN

Bok og Bibliotek (BoB): Hva jobber
Enhet for Digital Dokumentasjon med?

Eide: Enhet for Digital Dokumentasjon
(EDD) er ei gruppe ved HF-fakultetet som arbeider med humanistisk informatikk.
Vi er plassert ved Institutt for Lingvistiske og Nordiske Studier, men har et
ansvar for hele fakultetet og deltar i prosjekter på flere av instituttene.
    Vi har gjennomført to store digitaliseringsprosjekter, Dokumentasjonsprosjektet
(1991-1997) og Museumsprosjektet (1998-2006). Vi har ansvaret for videre drift
av de digitale samlingene etter Dokumentasjonsprosjektet ved UiO. Ei gruppe ved
UiO som kalles Musit har ansvaret for å videreutvikle datasystemene som ble
laget i Museumsprosjektet.

BoB: Hva er planene og visjonene for
Norsk Ordbok 2014?

Eide: Å dokumentere nynorsk
skriftspråk og norske dialekter i form av en vitenskapelig ordbok, som både er
et sluttprodukt som kan brukes som ordbok og et grunnlag for videre forskning. Se
også http://no2014.uio.no/
.

BoB: Du var sentral i
Ibsen-senterets digitaliseringsprosjekt, hva er dine erfaringer med hva som er
de største utfordringene i digitaliseringsprosjekter?

Eide: Først må vi skille litt mellom
ulike prosjekter. Det har vært flere prosjekter tilknyttet Senter for
Ibsen-studier. Jeg hadde ansvaret for et prosjekt som løp fra 1998-2000 og som
hadde som spesifikk oppgave å digitalisere manuskriptene etter Ibsen som faksimiler,
dvs. som digitale bilder. Da prosjektet startet, hadde prosjektet et litt
uvanlig fokus. Det vanlige i digitaliseringsprosjekter på den tiden var at man
digitaliserte én spesifikk samling eller del av samling. Vi tok alt som var
skrevet av Ibsen, selv om dokumentene lå i mange ulike arkiver.

    Når det er sagt, rakk ikke prosjektfinansieringen til alt materialet. Særlig
brev er dyre å arbeide med fordi de av naturlige grunner er svært spredt. Men
vi fikk digitalisert alle tilgjengelige manuskripter og ca. halvparten av de
kjente brevene, og hele materialet har ligget fritt tilgjengelig på veven siden
2000.

BoB: Hva betyr
penger og ressurser i et digitaliseringsprosjekt?

Eide: Det største problemet med
digitalisering i dag er, slik jeg ser det, penger. Det krever penger for å få
gjort jobben. Nå er dette kanskje en litt vel akademisk holdning, men jeg mener
at når metoder for digitalisering og kvalitetssikring av alle vanlige materialtyper
(foto, tekst, lyd, osv.) er publisert, er det ikke i og for seg noe problem å
gjennomføre digitalisering.

    Men det er viktig å være klar over hvilket nivå man ligger på. Massedigitalisering
er en industriell prosess der man må tenke stordrift. I et stort prosjekt er
arbeidskraft normalt den store kostnaden. Dersom man kan redusere arbeidstiden
fra 5 til 3 årsverk ved å kjøpe en skanner til 500 000, så gjør man det – ikke fordi
dyrt utstyr er så flott (det er det ikke, det er vanligvis kronglete å bruke),
men fordi det i totalregnskapet, som inkluderer lønn, er det mest
kostnadseffektive.
Hvis man derimot har et lite arkiv på 1000 sider som man ønsker å publisere, er
arbeidstiden gjerne usynlig, fordi ansatte gjør det ved siden av andre oppgaver
eller fordi jobben gjøres av frivillige. Da må man gjerne klare seg uten
innkjøp av utstyr.

BoB: Hvilken rolle kan norske
biblioteker spille i forhold til digitalisering og tilgjengeliggjøring av den
norske kulturarven? Tror du Google kommer og tar over alt?

Eide: Et nyttig skille kan være
mellom unika og massedistribuert materiale. Google kan digitalisere en stor del av
publiserte norske bøker – i betydningen ha mulighet til. De kan samarbeide med biblioteker
i Norge eller utlandet, eller i og for seg bruke antikvariater. De trenger bare
ett eksemplar av hver bok.

    Når det gjelder unika, det være seg kunstverk, arkivmateriale eller lydopptak,
har de ingen mulighet til å digitalisere noe uten at eier av materiale gir
tilgang. I tillegg finnes alle slags overgangsformer, så som fotografier som finnes i
noen få eksemplarer og mikrofilmversjoner av dokumenter.

    Men det jeg vil fram til her er at Google ikke kan ta over alt. Men det er
mulig man etter hvert får en ny oppdeling av feltet:

1. Publiserte verk, enkel tilgang: Google.
2. Publiserte verk, avansert tilgang: Spesielt viktige forfatterskap,
prosjekter av typen Henrik Ibsens skrifter, Edvard Munchs skrifter, William
Blake Archives, osv.
3. Upublisert materiale, hjelp oss! Google eller lignende bedrifter
digitaliserer gratis/billig mot bruksrett. Tekster, bilder, lyd, video, osv.
4. Upublisert materiale, fingra av fatet! Vi digitaliserer selv, eller setter
bort til andre mot betaling, slik at vi beholder rettighetene. Typisk noe et
stort kunstmuseum vil gjøre.

BoB: Mener du at all
massedigitalisering si siste er instans er Google-konkurranse?

Eide: Nei. Man
kan ha gode grunner for å digitalisere uavhengig av konkurranse med private
firmaer. Man kan uansett ikke regne med å digitalisere bedre eller raskere enn
andre, men man behøver ikke være dårligere, heller. Teknologien og metodene er
der for alle som har ressurser å investere.

    Der biblioteksektoren har spesialkompetanse er på formidling. Der kan ikke
multinasjonale selskaper konkurrere. Derfor er det viktig at institusjoner som
Nasjonalbiblioteket sørger for at det industrielle og det kulturelle går hånd i
hånd, man må unngå snobberi fra begge kanter, både fra teknologene og fra kulturarbeiderne
i institusjonene. Kultur har alltid vært avhengig av industri (noen har levert
marmor, noen har trykt bøker). Men industri alene er ikke nok, heller ikke i
den formidlingen digitalisering er en del av.

    For man digitaliserer alltid for å formidle, fordi materialet skal brukes. Også
konserveringsdigitalisering. Det er ingen grunn til å konservere noe hvis man
ikke har en idé om framtidig bruk.

BoB: Hvilket forhold har du og EDD
til fribrukslisenser som f.eks. Creative Commons?

Eide: Jeg siterer fra
prosjektdirektivet for Museumsprosjektet, som ble signert i 2001 av rektorene
for de fire daværende universitetene og av direktørene for de fem universitetsmuseene:

    ”Datamaterialet som registreres gjennom Museumsprosjektet skal være
tilgjengelig for vitenskapelig bruk for alle de deltakende institusjonene på
like fot.

    Innlagte data skal i størst mulig utstrekning gjøres tilgjengelig for eksterne
brukere og allmennheten, men kan i noen tilfeller måtte skjermes ut fra
spesielle vurderinger. Det museum som forvalter primærdataene, avgjør i det
enkelte tilfelle tilgangen på grunnlag av felles kriterier vedtatt av styret."

    Dette har vært typisk for mye av virksomheten vår, og jeg synes det er
fornuftig tenkt. Det skal i utgangspunktet være fri tilgang, men det finnes
spesielle data som må skjermes. Det skal da være unntaket. Og dataeier er
ansvarlig – når det gjelder offentlig eide
institusjoner, er dette en rolle de har på vegne av allmennheten (som dypest
sett er dataeier).

BoB: Hva med
finansiering av vedlikehold?

Eide: Et problem
er data som trenger vedlikehold for å holdes aktuelle, og som dataforvalter
ikke har midler til å vedlikeholde. Da kan det virke fornuftig å basere seg på
salg. Personlig synes jeg statlige institusjoner bør være tilbakeholdne med
slike modeller, men jeg kan forstå at f.eks. Statens Kartverk foretrekker det. Selv
om jeg skulle ønske de fant en annen måte å finansiere vedlikehold og
oppdatering på, slik at alle kart kunne legges ut fritt.
At man legger på lisenser for å markere hva slags fri bruk som er tillatt er
flott. Men vi har så vidt jeg vet ikke brukt f.eks. Creative Commons. Den kommende
norske utgaven av Creative Commons vil sikkert gjøre det mer aktuelt i
framtida.

BoB: Jeg hører av og til en påstand
om at bibliotek og internett er konkurrenter, og dermed blir tankegangen at internett
og digitalisering kan være en trussel mot biblioteket, noe som kan utkonkurrere
og dermed fortrenge eller marginalisere bibliotekets stilling i samfunnet. Ser
du noen problemer her, eller er det heller slik at bibliotekene, Internett og
digitalisering vil supplere og styrke hverandre?

Eide: Problemstillingen er litt
preget av bibliotekintern tenkning. Offentlige biblioteker har vi fordi vi
gjennom demokratiske prosesser har valgt å bruke penger på det. Så lenge bibliotekene
tjener et formål, synes jeg vi skal beholde dem. Men er de et mål i seg selv?

BoB: Ser du for deg en framtidig
verden uten offentlige biblioteker?

Eide: Nei. Men
det kan jo være min fantasi det er noe i veien med. Det er og vil fortsette å
være et behov for å organisere informasjon. Noen må f.eks. manuelt finne ut at
denne tekstbiten (gjerne digitalisert, gjerne på internett) er et personnavn
som peker til en bestemt person – f.eks. forfatteren Ole Olsen, og ikke til
stortingspolitikeren Ole Olsen. Her synes jeg biblioteker og museer sammen med
andre kulturarvinstitusjoner har en rolle å spille. Biblioteker spiller også en
viktig sosial rolle. Kunnskapsformidling er en tredje viktig oppgave for
biblioteker.

    Nei, jeg vrir og vender på det i huet, men kan ikke se at bibliotekene
egentlig har noe å frykte.

 

 

Powered by Labrador CMS