Hva skal biblioteket være?

Dette enkle spørsmålet i en kronikk i Aftenposten 29. april fikk bibliotekfolk til å forskanse seg i skyttergravene – i stedet for å ta i mot invitasjonen til en åpen og saklig debatt. 

– Mads Liland og jeg er
på ingen måte noen fiender av bibliotekene. Det er motsatt – vi ser på
bibliotekene som viktige institusjoner innenfor kultur- og kunnskaps-Norge. Vi
mener derfor at det er nødvendig med en bred bibliotekdebatt i Norge nå, sier Trond Andreassen til Bok og Bibliotek. 

– Av Odd Letnes 

Dette enkle spørsmålet i en kronikk i Aftenposten 29. april fikk
bibliotekfolk til å forskanse seg i skyttergravene – i stedet for å ta i mot
invitasjonen til en åpen og saklig debatt.

– Av Odd Letnes

Når vi spør Trond Andreassen, generalsekretær
i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), om hvordan han ser
på den digitale utfordringen, kaster han først et blikk i bakspeilet og ser tilbake
til 1986 da Aftenposten tente en brannfakkel med navn Atekst.

     Som
første avis i landet ønsket Aftenposten å lage et elektronisk klipparkiv til
erstatning for det gamle papirarkivet. Den store forskjellen var at Aftenposten
også påberopte seg rett til fri gjenbruk av de elektroniske dokumentene, enten
det gjaldt journalistenes eget stoff eller innkjøpt materiale. Det betydde at
dersom Aftenposten kjøpte en kronikk av Hans Hansen, måtte han samtidig gi Aftenposten
rett til å bruke den fritt senere. Det brøt radikalt med norsk praksis på
området og NFF gikk tungt inn på banen.

     –
Å publisere et digitalt dokument om igjen, betyr ny eksemplarframstilling. Det
kan man ikke gjøre uten avtale med opphavspersonen. NFF gikk inn i
forhandlinger på vegne av sine medlemmer, og fikk etter hvert inngått avtaler
som sikret rettighetshavernes interesser, forteller Andreassen og viser fram
dokumenter fra debatten – blant annet en publikasjon om forfattere og
opphavsrett og et "A-moralmagasin", som et ironisk apropos til daværende
A-magasinet.

     –
Det prinsipielt spennende ved Atekst-saken var at den reiste en del nye
problemstillinger rundt eksemplarframstilling, rettigheter, honorar og så
videre. Problemstillinger som i dag fortsatt møter oss med full tyngde.

     Dessuten
viste diskusjonen på 80-tallet at det først og fremst var deler av
faglitteraturen som var mest egnet for digitalisering og gjenfinning i digitale
arkiver og databaser. – Vi leste oss derfor opp på temaet og kan i dag møte
utfordringene med et våkent blikk.

Statens rolle

Senere fikk problemstillingen ny
aktualitet gjennom Jan Kokkin-saken. Kokkin var frilansjournalist som blant
annet publiserte artikler – på papir – i Dagens Næringsliv. En dag oppdaget han
at over 500 av artiklene hans var lagt ut i avisens digitale arkiv og kunne
hentes fram på nettet.

     Med
NFF og rettighetsorganisasjonen LINO i ryggen gitt Kokkin til rettssak, og fikk
fullt medhold i sitt krav om tilleggshonorar for gjenbruk av hans artikler i
digital form. Lagmannsretten fastslo at publisering på papir og utlegging av
artikler på internett ikke er to sider av samme sak. Dommen ble en viktig
prinsippavgjørelse, hvor det blant annet heter at det er et vilkår for
elektronisk publisering at opphavsmannen samtykker i dette. En ensidig
erklæring fra avisens side om rett til elektronisk publisering er ikke
tilstrekkelig som avtale.

     – I dag, 22 år etter Atekst-saken og tre år
etter Kokkin-saken, er problemstillingen mer aktuell enn noen gang, også for
biblioteksektoren. Biblioteksentralen, for eksempel, sliter med å få sin pilot,
BS Weblån på skinner. Prosjektet strander på økonomiens bredder – det blir for
dyrt og det er uklart hvordan og hvem som skal betale. Ønsker NFF utlån av
digitale dokumenter, for eksempel faglitteratur, fra bibliotekene?

     –
Selvfølgelig. For oss er det i så måte ingen forskjell på papirbøker og digitale
dokumenter. Vi må få en diskusjon om statens rolle i dette. Slik NFF ser det,
må staten ta et solid grep for å sikre at norskprodusert kunnskap og kultur får
levedyktige vilkår i tiden framover. Det handler om kulturpolitikk og
verdivalg. Blir vi sittende med hendene i fanget, er sjansen stor for at vi
blir oversvømt av produkter og tjenster produsert av kommersielle aktører i
utlandet, som ikke har noen forpliktelser overfor norsk kultur.

Den provoserende kronikken

Her penser Andreassen over på kronikken
i Aftenposten (29.4.08) hvor han og Mads Liland, daglig leder i forvaltningsorganisasjonen LINO,
stilte noen enkle spørsmål til biblioteksektoren. Andreassen resonnerer høyt:

     Alt som produseres av sakprosa,
annen informasjon og skjønnlitteratur, foreligger i dag elektronisk. NB Digital
ruller med stor fart. Jo mer som foreligger digitalt, jo større vil trykket bli
på at dette skal kunne formidles og brukes.

     –
Vi arbeider i dag med flere modeller for vederlag til rettighetspersonene, og
når det arbeidet er i havn, vil brukerne av biblioteker i prinsippet kunne
sitte hjemme og hente fram de digitale dokumentene via sine private
datamaskiner.

     Her
kommer Andreassens utfordring: Innenfor slike rammer, må folkebibliotekene
definere sin rolle på nytt. Han gjentar et av spørsmålene fra kronikken:

     –
La oss tenke oss at Nasjonalbiblioteket om en 10 års tid har fått digitalisert
alle sine samlinger, og at det er inngått avtaler med rettighetshaverne om alt
før år 2000 vil være fritt tilgjengelig, hvordan vil folkebibliotekenes rolle
da bli? Når tersklene for å hente fram informasjon blir så lav, hva skal da
bibliotekene gjøre, hva skal de tilby brukerne – hvilke merverdier skal et
fysisk bibliotekbesøk gi i forhold til å bruke det virtuelle biblioteket på
nettet?

Viktig diskusjon

Andreassen sitter ikke på svaret,
men han er overbevist om at denne diskusjonen er biblioteksektoren nødt til å
ta, ellers er han redd for at bibliotekenes grunnmur kan slå sprekker som på
sikt kan svekke hele legitimiteten og troverdigheten.

     – Men diskusjonen lar vente på seg, eller
den holdes på et veldig internt nivå og innenfor interne fora. Her blir dere oppfattet som en
slags bibliotekfiender. På nettsidene til Norsk bibliotekforening omtales dere
både som svært pessimistiske og hevdes å ha "liten tiltro
til norske folkebibliotek". Kjenner du deg igjen i det?

     –
Det er noe av det som har forundret meg meste den siste tiden. Liland og jeg er
på ingen måte noen fiender av bibliotekene. Det er motsatt – vi ser på
bibliotekene som viktige institusjoner innenfor kultur- og kunnskaps-Norge. Vi
mener derfor at det er nødvendig med en bred bibliotekdebatt i Norge nå.

     –
Debatten er ikke bare viktig. Den er kanskje helt avgjørende for at vi i
framtiden skal ha et like godt bibliotektilbud som i dag. Vi må nå snakke høyt
om hva dette tilbudet skal inneholde, og bli mer konkrete enn det diskusjonen
dessverre har lett for å bli når temaet tas opp til diskusjon internt i
bibliotekkretser.