Samfunnets lim og hukommelse

Publisert Sist oppdatert

"NFF, UIO OG FORLAGA, den norske
sakprosaens jerntriangel, har tilsynelatande etablert ein felles front: Den
statlege støtta til norsk sakprosa må mangedoblast."

Kulturforsker Georg Arnestad setter i BergensTidende 31.8. flere spørsmålstegn ved om det er riktig å utvide gjeldende ordning for innkjøp av nyere sakprosa:

 

Les innlegget i Bergens Tidende

 

Den viktige litteraturen: Professor Johan L. Tønnesson er blant dem som mener at ordningen bør utvides. "Folket vil ha
mye og mange slags sakprosa," sier han til slutt i en artikkel i Bok og Bibliotek om den "livsviktige, forsømte og etterspurte" sakprosaen.

Hvor mange bibliotekarer ser på seg selv
som veivisere i en verden av livsviktig sakprosa?

 

– Av Johan L.
Tønnesson, professor ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier,
Universitetet i Oslo

 

I norsk
offentlighet har våren 2008 vært en sakprosavår – hør bare: NRK P2 har startet
ukentlig sakprosamagasin. Store forlag lanserer dokumentarserier og åpner
sakprosaskole. Den 20. mai erklæres det at "Sakprosaen kommer" på Litteraturfestivalen
på Lillehammer. Og som dette ikke var nok: Oppmerksomheten rundt min lille bok
Hva er sakprosa, nr. 25 i Universitetsforlagets Hva er-serie, som kom i mars, har
overgått alle forventninger.

     Hva gjelder saken? La meg svare gjennom tre
påstander, eller satser, som alle har mye med bibliotekene å gjøre.

 

Sakprosaen er livsviktig

Bare for
kynikere er virkeligheten uviktig. Sakprosa er tekster som adressatene har
grunn til å oppfatte som direkte ytringer om den ofte livsviktige virkeligheten.1 Her er allerede
skillet til skjønnlitteraturen etablert: I den grad den skjønnlitterære teksten
handler om virkeligheten, er forholdet indirekte. Den skjønnlitterære teksten
utstyres med et "jugekors", som Espen Haavardsholm nylig uttrykte det.2]

     Men, vil kanskje den boklærde leser si, er
nå dette med virkelighetstilknytningen et så viktig kriterium for sakprosa? I
alle fall i tilspissede situasjoner vil dette men’et stilne hen og forholdet
til virkeligheten bli til dødsens alvor: En sikkerhetsinstruks eller et hefte
om førstehjelp kan bety liv eller død og forlanger å bli tatt bokstavelig – det
røde må aldri få bli et jugekors. Men også det politiske innlegget,
aviskronikken eller dokumentarboka står og faller på virkelighetsforpliktelsen.
For ikke å snakke om leksikonet, historieverket og læreboka. Leseren fortjener
å få klar beskjed om hvorvidt disse tekstene er ment som direkte ytringer om
virkeligheten eller ikke.

     Når jeg i min bok har skrevet at sakprosaen
er "samfunnets lim og hukommelse", er det fordi både styringen og den daglige
driften av samfunnet – fra idrettslaget via domstolene til Stortinget – er
utenkelig uten sakprosa. Og fordi samfunn husker på en kvalitativt annen måte
når de har skaffet seg skriftlige lagringsmedier. Dette vet kulturhistorikerne
mye om. Og tenk bare på overgangen fra den muntlige samtalen – hvor vi uten
egentlig å lyve kan si dagen etter at "det har jeg aldri sagt" – til den
allment tilgjengelige e-posten hvor det plutselig er blitt umulig å retusjere
bildet av replikken fra i går.

     At sakprosa er livsviktig, betyr selvsagt
ikke at all sakprosa er tung og alvorlig. Den gang begrepet ble funnet opp – i
1938 – var planen å la det omfatte en særlig saklig stil.3]
Men for lengst er vi blitt vant til å inkludere både vittige essays,
humoristiske avisinnlegg og reklame i sakprosabegrepet.

     Like selvsagt er det at ikke all sakprosa
er like viktig – og den er langt fra viktig på den samme måten. Når reklamen
først er nevnt, er det neppe vanskelig å gå med på at det lenge har blitt
produsert for mye av visse typer sakprosa. Men som helhet er sakprosaen uunnværlig,
og bibliotekene har hatt og har et tungt ansvar for å forvalte og formidle den,
gjennom en jordisk hærskare av ulike sjangere. Jeg har av praktiske grunner
foreslått et skille mellom den litterære sakprosaen, den som utgis av navngitte
forfattere på forlag, og den funksjonelle sakprosaen, som er alt det andre.
Både fag-, folke-, fengsels- og skolebibliotekarene har ansvar for begge
kategorier.

     Alle biblioteker med respekt for seg selv
forsyner de besøkende med aviser og tidsskrifter. Informasjonsbrosjyren er, og
må være, en viktig sjanger på bibliotekene – også om den kun foreligger på internett.
Og nettopp internett har utvilsomt bidratt til både å løse gamle problemer og
skape nye utfordringer: Det er plassbesparende og ofte uavlatelig up to date,
men til gjengjeld er det lett for den alminnelige leser å gå seg vill. Som
relativt ivrig bibliotekgjest fryder jeg meg over at bibliotekarer flest for
lengst har plassert seg i internetts avantgarde. Men hvor mange bibliotekarer
ser på seg selv som veivisere i en verden av livsviktig sakprosa?

     Denne verdenen møter publikum på PC-en
hjemme, til dels allerede på mobiltelefonen. Men i bibliotekene er det fremdeles
i bokhyllene at mye av kampen om sakprosaen står. Og her finnes nok også de
fleste unnlatelelsessyndene.

 

Sakprosaen er forsømt

Helt siden
innføringen av innkjøpsordningen for ny, norsk skjønnlitteratur ble innført på
1960-tallet – for øvrig etter en genial idé av Deichmann-sjef og tidligere
biblioteksjef på Rjukan, Henrik Johnsen Hjartøy – har bestanden av
fiksjonsprosa og lyrikk vært solid i folkebibliotekene. Og det er svært bra,
for også skjønnlitteraturen er livsviktig for en moderne kultur.

     Men det har oppstått et beklagelig
misforhold i bokstammene, og det har utviklet seg en tradisjon blant mange for
å oppfatte bibliotekene først og fremst som romansamlinger. Derfor var det så
gledelig at Kulturrådet etter mange års hardt press ble gitt anledning til å
kjøpe inn et antall sakprosabøker til bibliotekene i 2005. Pålitelige meldinger
tyder på at de 50 årlige titlene har vært svært kjærkomne tilskudd til mange
biblioteker, særlig mindre folkebiblioteker og filialer med budsjett på
sparebluss.

     Derfor er det også så viktig at politikerne
nå bestemmer seg for å gå videre med en utvidet innkjøpsordning. For til nå har
det etter min oppfatning gjennom kriteriene vært lagt altfor ensidig vekt på
den "litterære kvaliteten" til bøkene når det skal avgjøres hvilke som skal
slippe gjennom innkjøpsnåløyet. Som om "litterær kvalitet" er det samme i en
bok om brunsnegleinvasjonen som i en politisk debattbok eller en samling
litterære essays! Selvsagt må bøkene være skikkelig bearbeidet av forfatter og
forlag hvis de skal kjøpes inn til landets lånere. Men like viktig er det at
det saklige innholdet er på plass.

     Det er flere nasjonale bibliotekpolitiske
vårtegn i lufta: Kulturrådet har nylig vedtatt å kjøpe inn et pent antall
kulturtidsskrifter til folkebibliotekene, og en innkjøpsordning for
faglitteratur for barn er for lengst i sving. All denne vårstemningen må likevel
ikke gjøre oss blinde og døve for det grunnleggende forhold at sakprosaen fremdeles
er forsømt i den nasjonale innkjøpspolitikken.

     Hva så med bibliotekene lokalt? På
frokostmøtet om sakprosa som ble arrangert i Litteraturhuset i Oslo rett over
påske i år, kunne Deichmann-sjef Liv Sæteren fortelle om et klart misforhold
mellom den alminnelige bibliotekars kompetanse og litterære preferanser på den
ene siden og den faktiske etterspørselen blant lånerne på den andre. Selv om det
trolig finnes variasjon her, tillater jeg meg å benytte denne artikkelen til å
sende en klar oppfordring til landets biblioteksjefer om å utrede dette
forholdet lokalt: Hvilken plass har sakprosaen i det daglige og mer langsiktige
litteraturformidlingsarbeidet?

     Forsømmelsen av sakprosaen omfatter langt
mer enn bibliotekene. I skolen viser en stor undersøkelse at elevenes
ferdigheter i skriving av sakprosa er langt dårligere enn i fiksjonssjangrene.4] Dette får
igjen konsekvenser for et stadig mer tekstpreget arbeidsliv. Og det er mitt
klare inntrykk at både læremiddelskaperne og skolens norsklærere oftest legger
langt mindre sjel i formidlingen av sakprosa enn i skjønnlitteratur når de skal
utdanne elevene til gode lesere. Igjen og igjen brukes "antall leste romaner"
ukritisk som et mål på ungdommers leseevne og -iver. Kunnskapsløftet peker
videre og bredere her, både gjennom et vidt tekstbegrep og ved å se lesing og
skriving som grunnleggende ferdigheter på tvers av faggrensene.

     Men det er som kjent forskjell på læreplan
og klasseromsvirkelighet. Kan skole- og folkebibliotekarer bidra her? Ja, de
kan faktisk spille en hovedrolle. Jeg kjenner til ungdommer i mitt lokalmiljø
som fikk sin leselyst vakt nettopp av en allsidig orientert, nysgjerrig og klok
skolebibliotekar. Hva som stilles fram og tilbys barn og ungdom, kan komme til
å prege deres litterære valg – eller manglende valg – for resten av livet.

     Bok og Bibliotek er kanskje ikke det rette
stedet å rette skytset mot bokhandlerne, men her utøves daglig de samme
unnlatelsessyndene som i bibliotekene – ja, de er ofte langt verre her fordi pressede
bokhandlere fanges i en markedsstyrt bestselgertankegang som ikke tjener
sakprosaens sak, hvis vi ser bort fra pengemaskinene fra kokekunst og reiseliv.
Bibliotekarene skal heller ikke stilles til ansvar for at de store
universitets- og høgskolereformene har gjort det vanskeligere å gi ut
norskspråklige lærebøker for høyere utdanning, til nå uten at myndighetene har
gjort noe for å kompensere for dette. Men alle sakprosaens venner kan være med
på å fordømme forsømmelsene.

 

Sakprosaen er etterspurt

Bok- og bibliotekstatistikken
i Norge er ikke all verden, så da jeg i arbeidet med min bok skulle søke
dokumentasjon for påstanden om at folket faktisk etterspør mange slags litterær
sakprosa, gikk jeg til et lokalt bibliotek. Jeg valgte Sandefjord, mest fordi
jeg visste at biblioteksjefen her, Hans Gjerløw, var en entusiast og ekspert på
utlånsstatistikkens område.

ABM-utviklings
oversikt forteller dette om Sandefjords bokutlån: Det ble i 2006 lånt ut vel
19.000 sakprosabøker for barn og 71.000 for voksne, altså til sammen 90.000.
For skjønnlitteraturen er forholdet annerledes, her er tallet for
barnelitteraturen 77.500 og for voksenlitteraturen 62.000, til sammen nesten
140.000 utlån.

     Vi merker oss altså at det lånes ut nesten
fire ganger så mye skjønnlitteratur for barn sammenliknet med sakprosa i
Sandefjord, mens det lånes ut ca 10.000 flere sakprosabøker for voksne
sammenliknet med voksen skjønnlitteratur.

     Det mest populære emnet er Anvendt
vitenskap med mer enn 17000 utlån. Innenfor denne gruppen står legevitenskap
for nesten tredjeparten. To andre populære felter er landbruk og beslektede
vitenskaper, her låner også barna mye. Det skyldes først og fremst at bøker om
hunder, katter og andre kjæledyr hører hjemme her sammen med bøker om potte- og
hageplanter. Husholdningsfag leses særlig av de mellom 25 og 55 år. Teknologi
og teknikk står for 10 prosent av utlånene i dette hovedemnet.

     Også Geografi og historie og deres
hjelpevitenskaper fenger mange lånere. Her lånes det flest bøker om geografi og
reiser, og her er aldersgruppen mellom 30 og 70 år storlånere. Det leses også
mye om Europas historie. Innenfor dette området står nordisk historie for
nesten halvparten, og lokalhistorie for halvparten av dette igjen. Tenåringene
og folk mellom 60 og 75 år er de klart mest historieinteresserte.

     Kunst er et vinneremne på biblioteket, med
tegne- og malerkunst, men også gruppen fritidsaktiviteter/ underholdning/
idrett og sport som store emner. Nesten like etterspurt er den litteraturen som
plasseres under samfunnsvitenskapene. Sosiologi er den største undergruppen, og
dette faget leses av alle aldersgrupper fram til fylte 60 år. Innenfor
naturvitenskap og matematikk er det suverent størst interesse for zoologi.  Tallene kan gi inntrykk av en enorm folkelig
interesse for filosofi. Denne emnegruppen inkluderer imidlertid psykologi, som
står for nesten tre firedeler av utlånet.

     Et gjennomgående trekk ved 2006-tallene fra
Sandefjord er at tenåringene låner mye bøker i de fleste emnegruppene. Den som
måtte tro at tenåringer kun er opptatt med chatting og PC-spill – i og for seg
utmerkede skriftkulturelle aktiviteter – må tro om igjen. Men også de
middelaldrende låner mye sakprosa.

 

Folket vil ha
mye og mange slags sakprosa!

Quod erat
demonstrandum. [Hvilket skulle bevises.]

 

 

Utlån Dewey-inndelt

En inndeling
etter Deweys klassifikasjonssystem kan gi atskillig mer kunnskap hvis vi vil
vite mer om hvilke sakprosaemner folk oppsøker. Slik var fordelingen av
sakprosautlån ved Sandefjord bibliotek mellom ni faglige hovedområder i 2006
(tallene er rundet av til nærmeste 100 bøker):5]

 

Anvendt
vitenskap

17400

Geografi og
historie m.v.

14800

Kunst

11600

Samfunnsvitenskapene

10100

Naturvitenskap
og matematikk

6900

Filosofi m.v.
(inkl. psykologi)

4800

Litteratur

3100

Religion

2200

Språk og
språkvitenskap

2100

Generelle
skrifter

1900

 


 


[1] Jf.
Johan L. Tønnesson: Hva er sakprosa, Oslo:
Universitetsforlaget 2008, s. 34.

[2] Espen
Haavardsholm: «Jugekors», Klassekampen 19.4.2008.

[3] Rolf
Pipping: «Språk och stil» i Finsk
tidskrift
nr. 10, 1938, s. 272.

[4] Se Kjell
Lars Berge m.fl.: Ungdommers
skrivekompetanse
, Oslo: Universitetsforlaget 2005.

[5] Jeg
takker Sandefjords biblioteksjef Hans Gjerløw for å ha gitt meg tilgang til
bibliotekets utlånsstatistikk. Tallmaterialet, som jeg også delvis har tatt med
i boka Hva er sakprosa, kan inneholde
marginale feil.

 

 

Powered by Labrador CMS