Ja, det må de!

I Bok og Bibliotek 2/2009 har Gunnar Sivertsen festet noen tanker om
fri tilgang til vitenskapelig litteratur, på papiret. Noe kan jeg si meg enig
i, men noen ganger virker det som om premisser og konklusjoner ikke henger på
greip. Som en av dem som arbeider for utbredelse av Open Access, føler jeg meg derfor
kallet til å ta til motmæle mot noen av Sivertsens tanker, og til å forsøke å
bidra til sakens opplysning.

Av Jan Erik Frantsvåg, Universitetsbiblioteket i Tromsø

I Bok og Bibliotek 2/2009 har Gunnar Sivertsen festet noen tanker om
fri tilgang til vitenskapelig litteratur, på papiret. Noe kan jeg si meg enig
i, men noen ganger virker det som om premisser og konklusjoner ikke henger på
greip. Som en av dem som arbeider for utbredelse av Open Access, føler jeg meg derfor
kallet til å ta til motmæle mot noen av Sivertsens tanker, og til å forsøke å
bidra til sakens opplysning.

Av Jan Erik Frantsvåg, Universitetsbiblioteket i Tromsø

I arbeidet med Open Access er det i
Norge lite fokus på å "knekke" forleggerne, vi erkjenner at forleggerne utfører
viktige oppgaver for forfatterne og de vitenskapelige tidsskriftene. Og, som
Sivertsen også er inne på, de norske forleggerne kan ikke på noen måte sies å
operere med fortjenestemarginer som det er noen grunn til å reagere negativt
på; slik vi oppfatter det er tidsskriftutgivelse nærmest et idealistisk
foretagende for de kommersielle, norske forleggerne. Og i det før-elektroniske
samfunnet var abonnementsmodellen den eneste levedyktige – som Sivertsen selv
sier det, var byttemodellen særdeles ineffektiv.

Det vi arbeider mot, er abonnementsmodellen. Hvorfor det? kan man,
med Sivertsen, spørre. Jo, fordi det nettopp er modellen som gjør det mulig for de store, internasjonale
forleggerne å ta ut superprofitt (profitt som er større enn et normalt
forretningsmessig avkastningskrav) fra sitt forleggeri. Abonnementsmodellen
sørger for at markedet for vitenskapelige tidsskrifter er et oligopolmarked med
monopolistisk konkurranse. Oligopol, fordi det er noen få svært store og
dominerende tilbydere. Monopolistisk konkurranse fordi de enkelte tidsskrifter
ikke kan erstatte hverandre – om man har tilgang til det ene, reduserer ikke
dét behovet for tilgang til det andre.

     I
et velfungerende marked vil godene være substitutter, dvs. at det er flere
produkter som kan tilfredsstille det samme behovet, og kjøp av ett produkt vil
redusere behovet for kjøp av konkurrerende produkter. Slik er ikke
tidsskriftmarkedet. Forleggerne benytter seg også aktivt av prisdiskriminering
for å øke profitten. Det vil si at de ikke har listepriser, men forhandler frem
individuelle priser fra kjøperne, slik at hver kjøper betaler så mye som mulig.
Produktene har jo ingen kostnader for eksemplarfremstilling eller distribusjon,
slik at det ikke finnes noen fornuftig produksjonskostnad å prise etter. Og det
å hente ut maksimalt av institusjonenes betalingsvilje, viser seg å gi gode
økonomiske resultater – for de store forleggerne, ikke for
forskningsinstitusjonene. Og slik prisdiskriminering gjør det også mulig å
tilby tidsskriftbasene svært billig til fattige institusjoner, og fortsatt
tjene penger på handelen så lenge merinntekten er større enn kostnadsøkningen
ved handelen.

Et vesentlig poeng er også at abonnementsmodellen bygger på at forleggeren
skaffer seg sine inntekter – som egentlig dekker en forsvinnende liten del av
de kostnadene som er involvert i å skape en artikkel – ved å motarbeide
vitenskapens interesser. Inntektene kommer ved at forleggeren stenger lesere
ute, mens vitenskapen er (bør være) interessert i å være tilgjengelig for flest
mulig.

     Blir
så dette bedre med Open Access?

     Ja,
det kan det bli, om vi organiserer
oss rett og vet hva vi gjør. Kommersielle OA-forleggere vil måtte basere seg på
forfatterbetaling, dvs. at kostnadene dekkes av forfatternes institusjoner og
finansieringskilder ved at tidsskriftet tar seg betalt per akseptert artikkel.
(Det vil fortsatt finnes en lang rekke forenings- og institusjonsbaserte
OA-tidsskrifter som ikke vil ta seg betalt, men disse er ikke temaet her.) Når
forfatteren må betale publiseringskostnadene blir markedet med ett mer likt et
frikonkurransemarked: Tidsskriftene blir i større grad substitutter – mange
tidsskrifter innen samme fag vil kunne være likeverdige for forfatteren – og
forfatteren kan kun velge ett tidsskrift å publisere i. Prisen på
publiseringen, sammenholdt med prestisje, faglig innretning, leserkrets og
service overfor forfatteren vil være parametre tidsskriftene må konkurrere på.
Så lenge vi ikke isolerer forfatterens forskningsøkonomi fra
beslutningsprosessen ved at vi fullfinansierer slik publisering uansett
kostnad, vil vi få priskonkurranse på en helt annen måte enn innenfor
abonnementsmodellen. En modell som vil kunne fungere, er at Open
Access-publisering utløser – automatisk – en tilførsel til forfatterens
budsjett som godt og vel dekker publisering med en normal publiseringskostnad.
Da vil forfatteren ha økonomisk fordel av å velge rimelige tidsskrifter å
publisere i, men kan velge dyrere tidsskrifter om de tilfører nok merverdi til
å forsvare kostnadsøkningen.

De norske tidsskriftene vil trenge en høyere inntekt per artikkel
enn de internasjonale for å kunne klare seg. Det er utvilsomt
stordriftsfordeler også ved drift av Open Access-tidsskrifter, og Norge er for
lite til at man kan utnytte dette. Språk gjør det også vanskelig å sette ut
arbeidsoppgaver til lavkostland, slik de internasjonale tidsskriftene gjør.
Dette kan løses enten ved at man aksepterer andre stykkpriser, eller ved at
Forskningsrådet/KD tilfører et tilleggsbeløp per artikkel til de støtteverdige
norske/skandinaviske tidsskriftene.

     En
viktig konsekvens av en overgang til Open Access-modellen for publisering er at
leserkretsen utvides – både geografisk og sosialt. Tidsskriftene inkluderes i åpne
tidsskriftdatabaser og finnes frem til av lesere langt utenfor det «naturlige»
nedslagsfeltet. Allmennheten finner fagstoff i Open Access-tidsskrifter ved søk
i generelle søketjenester. Disse effektene bør være av interesse, både for
forfatterne og for dem som finansierer forskningen. Dette vil øke kvaliteten på
innholdet som er allment tilgjengelig på internett, og øke utbredelsen av norsk
som fagspråk. Og det vil gi bedre muligheter til tilgang til norsk sakprosa for
de mange som studerer norsk/nordisk språk og litteratur langt utenfor landets
grenser.

Jeg er overhodet ikke enig med Sivertsen i at Open Access-modellen
passer bedre for utstyrskrevende fag enn for for eksempel humaniora. Spørsmålet
er i større grad om de faglige artikler har et marked utenfor det som
finansieres over offentlige budsjetter. Selv om mange vitenskapelige
tidsskrifter nok har en del abonnenter, skulle jeg likt å se at mange
tidsskrifter har et større antall abonnementer som er betalt av private eller
av næringsliv – det meste betales nok av offentlige budsjetter. Dersom
inntektene som kommer fra ikke-offentlige kilder er mindre enn kostnadene til
trykking, distribusjon, markedsføring og administrasjon av abonnementer og
tilganger, er det lønnsomt for det norske samfunnet å finne andre modeller for
kostnadsdekning enn ved å administrere en abonnementsmodell. Og tar man i
tillegg hensyn til de samfunnsmessige kostnader/ineffektivitet som følge av
manglende allmenn tilgang, og at målet for vitenskapelig aktivitet jo nettopp
er å skape og gjøre tilgjengelig mer kunnskap i det norske samfunnet, vil det
være vanskelig å si at ikke en offentlig finansiering av svært mange
vitenskapelige tidsskrifter vil være det rette. Den beste måten å gjøre dette
på, er å konkurranseutsette støtten gjennom forfatterbetaling. Da vil de
tidsskrifter som har kvalitet, service og lesere tiltrekke seg forfattere og få
dekket sine kostnader, de andre vil visne hen og dø.

     Dette
er, etter min mening, et bedre alternativ enn kostnadskrevende søknads- og evalueringsprosesser
hvor man ad administrativ vei forventes å finne ut hvilke tidsskrifter som
fortjener støtte.

Hva så med de forfattere som ikke har en institusjon i ryggen? Hvor
stort dette problemet er, har nok Sivertsen større oversikt over enn jeg har.
Jeg vil betvile at prosentandelen er stor, men løsningen ligger uansett i å
overføre de kommersielle forleggernes mekanismer for å finansiere artikler fra
fattige land til en lokal modell: At de rike landenes (her: de
institusjonsbaserte) forfattere betaler et høyere beløp, hvor det er innbakt
finansiering av de fattige landenes (her: de frittstående) forfatteres bidrag,
slik at disse forfatterne kan publisere gratis.

     Er
så dette mulig å få til? Ja, om man innser at Open Access-modellen har
vesentlige fordeler fremfor dagens modell, og er villig til å ta grep for å få
til en overgang. En lengre periode hvor man i realiteten må dobbeltfinansiere,
med utgivelse både i ny og i gammel modell, vil være kostnadskrevende og
tungvint. Det er som å bade i Nord-Norge om sommeren: Langsom vassing utover
gir høy brystkasse og pusteproblemer – det eneste som duger, er å kaste seg uti
for full kraft!

– – – –

Om forfatteren:

Denne leserbrevsskribenten har
bakgrunn innen økonomi og IT og har i en årrekke arbeidet administrativt ved
Universitetet i Tromsø. For tiden arbeider han med Open Access-relaterte
oppgaver ved Universitetsbiblioteket i Tromsø og er leder av NORA – Norwegian
Open Research Archives, et nasjonalt samarbeid mellom institusjoner som har
vitenarkiv, finansiert av Kunnskapsdepartementet. Han er i tillegg engasjert i Nordbib-prosjektet
"Aiding Scientific Journals Towards Open Access Publishing" (NOAP)
hvor han spesielt ser på forretningsmodeller for Open Access-publisering.