Litteraturformidling og dannelse – eller «Stieg Larsson for alle penga»
• Har nøytralitetsidealet ogetterspørselsorienteringen blitt en hemsko for en levende litteraturformidlingi folkebibliotekene? Kan det være på tide å ta opp spørsmålet om verdier,kvalitet og smak til ny diskusjon?
• Vi kanikke sette oss på vår høye hest og si at en bok er bedre enn en annen, kvalitetsvurderinger ikke bibliotekarens oppgave, smaken er så forskjellig. Etterspørselen måbestemme hva vi satser på, vil mange bibliotekarer hevde.
• Er det da slik at manvurderer hele tiden, men ikke riktig vil vedkjenne seg det, eller syns at deter så vanskelig et spørsmål at man ikke riktig vil ta i det?
Av førsteamanuensis Jofrid KarnerSmidt,
Høgskolen i Oslo, avd. JBI
• Har nøytralitetsidealet ogetterspørselsorienteringen blitt en hemsko for en levende litteraturformidlingi folkebibliotekene? Kan det være på tide å ta opp spørsmålet om verdier,kvalitet og smak til ny diskusjon?
• Vi kanikke sette oss på vår høye hest og si at en bok er bedre enn en annen, kvalitetsvurderinger ikke bibliotekarens oppgave, smaken er så forskjellig. Etterspørselen måbestemme hva vi satser på, vil mange bibliotekarer hevde.
• Er det da slik at manvurderer hele tiden, men ikke riktig vil vedkjenne seg det, eller syns at deter så vanskelig et spørsmål at man ikke riktig vil ta i det?
Av førsteamanuensis Jofrid KarnerSmidt,
Høgskolen i Oslo,
avd. JBI
Det er lørdag 28. februar 2009.Vårsola skinner i Oslo og Karl Johan syder av liv. Men inne – i Litteraturhuset- skal viserektor ved Universitetet i Oslo, Inga Bostad, forelese over emnet"Hva er dannelse". Klokka blir tre, og dørene lukkes. Da er lokalet ikke barefullt. Folk sitter på gulvet, i vinduskarmen, og står langs veggene. 50-60personer blir stående utenfor og slipper ikke inn. Det er da det gamlerefrenget til Bob Dylan renner meg i hu: "For the times they are a’changing".
For en del år tilbake vardannelse var et ord man nødig tok i sin munn. Det smakte av konversasjon,krystall-lysekroner og kalvestek. Det handlet om å beherske sine klassikere, ogtrekke skarpe grenser mellom de som kunne og de som ikke kunne. Harry Martinsonkom ganske nær da han i Nässlorna blomma konstaterte at det fantes fire sortermiddelklasse: de med dannelse og piano, de med dannelse uten piano, de medpiano, men uten dannelse, og de uten både dannelse og piano.
Det fantes også et annetdannelsesbegrep; filosofen Hans Skjervheim var vel dets fremste tolk. Hansstemme nådde ikke langt utenfor Akademia i første omgang, men det er detteandre dannelsesbegrepet som nå fyller salen på Litteraturhuset og som jeg vilsnakke om. Med det tar jeg farvel med dannelse forstått som en klasseshøflighetskultur og statiske litterære kanon med og uten piano.
Jeg har lyst til å gå påspasertur med tanken, så å si, mellom noen spørsmål som angårlitteraturformidling og dannelse og kanskje til syvende og sist bibliotekenesidentitet. La meg begynne med å si at dannelse, slik jeg vil snakke om det,verken er omgangsformer eller bestemte kunnskapskrav. Dannelse, slik jeg vilbestemme det nå, er snarere en holdning og et menneskesyn. For ser vi på ordetdannelse, betegner det jo ikke bare en tilstand – det handler om noe somdannes, skapes. Noe er i utvikling. Vi kommer til verden med en massemuligheter, vi vokser og modnes og forandres i samspill med omgivelsene. Ogdenne prosessen slutter ikke når barndommen er over. Vi møter gjennom hele livetnye utfordringer og får erfaringer som gjør oss i stand til å begripe noe somfør var ubegripelig. Dannelse forstått i et slikt perspektiv er en måte åforholde seg til kunnskap på. Å kjenne sin begrensning og ha lyst til å tre utav den. Det er noe som involverer hele mennesket, ikke bare intellektet.
Det er ikke tilfeldig at man gårtilbake til det tidlige greske bysamfunnet når man skal diskutere dannelse idenne betydningen. Det er ikke, slik mange har forestilt seg, for å opprette engullstandard som vår samtid skal måles med. Det er fordi dette bysamfunnetstilte individet overfor noen utfordringer som ikke kommer til syne underautoritære regimer. Borgeren skulle kunne delta i samfunnsutviklingen, foretareflekterte og fornuftige valg og kunne tale sin sak.
Dermed stimulerte dette samfunnettil refleksjoner som er sentrale for den styreformen vi her og nå verdsetter.Demokratiet forutsetter samfunnsmedlemmer som kan tenke selvstendig, skaffe segkunnskap og se konsekvensen av valg. Dannelse, kan man si, er demokratietstvilling. Slik sett er dannelse deltagelse, en frigjøring fra avmakt ogskjebnetenkning. Det motvirker opplevelsen av at verden er uforståelig, at detforegår et maktspill et sted der oppe, som jeg verken kan delta i ellerbegripe.
Jon Hellesnes, som står påSkjervheims skuldre, skiller mellom sosialisering som tilpasning og dannelse.Tilpasning betyr å finne sin plass, og godta de rammene en lever innenfor utenspørsmål. Dannelse, derimot, er en sosialisering som utvikler evnen til åreflektere rundt disse rammene. Den veltilpassede fungerer effektivt innenforkjente rammer, men blir hjelpeløs når kriser oppstår. Den som er sosialisertinnenfor en dannelsesforståelse kan reflektere over sin egen livsform og sealternativer. En slik innstilling fremmes ved kjennskap til andre livsformer,både historiske og samtidige. Den spør hvor vi er, hvor vi har vært og hvor viskal hen.
Så blir det vel også tydelig atdannelse ikke er en verdinøytral innstilling. Man spør hva som er mer ellermindre rettferdig og fornuftig. Verdier som frigjøring, selvstendighet, kritiskfornuft og menneskeverd tilhører samme verdisfære, sier Hellesnes. Dannelse,slik vi snakker om det nå, er et verdistandpunkt. Dermed er vi over på etområde som jeg tror er en akilleshæl i folkebibliotekenes selvforståelse.
Verdi og vurdering
Folkebibliotekene har endemokratisk begrunnelse og forpliktelse: alles like rett til kunnskap ogestetisk opplevelse, stimulans for tenkning og følelsesliv. Dette lyder for megsom – dannelse. Likevel trives tanker om verdinøytralitet, ikke minst nårspørsmål om formidling står på dagsorden. Da er det min erfaring at mangebibliotekarer abdiserer som vurderende personer.
Nå vurderer vi hele tiden.Forlagene, kritikerne, leserne vurderer litteratur. Bibliotekarene vurdererlitteratur når de kjøper inn, stiller ut og kasserer. Likevel hører vi: Vi kanikke sette oss på vår høye hest og si at en bok er bedre enn en annen, kvalitetsvurderinger ikke bibliotekarens oppgave, smaken er så forskjellig. Etterspørselen måbestemme hva vi satser på, vil mange bibliotekarer hevde. Er det da slik at manvurderer hele tiden, men ikke riktig vil vedkjenne seg det, eller syns at deter så vanskelig et spørsmål at man ikke riktig vil ta i det? La oss undersøkedette litt nærmere.
Hva er verdi? Hva slags eksistenshar verdier? Hvis verdier eksisterer, må man vel kunne beskrive dem? Vi snakkerjo om materielle, estetiske, og ikke minst etiske og politiske verdier: Frihet,Rettferdighet, Ærlighet, Mot, Toleranse. Eksisterer frihet? Det viser segkanskje klarest når den mangler.
Vi kan kanskje si at verdier ernoe vi veier med. Verdier kommer til anvendelse i konkrete situasjoner når viskal avgjøre et fenomens eller en handlings betydning. Så er det jo ogsåopplagt at verdier kan komme i konflikt med hverandre. Det fins frihet oggrenser for frihet. Det fins toleranse og grenser for toleranse. Ibsen skrev omhvordan frihet og ansvar kunne komme i konflikt med hverandre. Frihet temperertav ansvar var hans ideal. Ærlighet og barmhjertighet kan komme i konflikt medhverandre. Ærlighet temperert av barmhjertighet er idealet i Vildanden. Detbetyr ikke at frihet og ærlighet ikke er vesentlige verdier.
Slik også med dilemma ipolitikken: Man vil rekruttere kvinner fra muslimske miljø til politiet.Middelet kan være å tillate hijab. Det må veies mot behovet for nøytraluniformering. Hva er viktigst: rekrutteringen eller nøytraliteten? Det er velikke opplagt. Men valget må kunne begrunnes og forsvares. Det er verdier ispill. Dannelse som holdning vil si at diskusjonen er positiv. Det kommer bedretenkning ut av å bringe momentene ut i det offentlige rom.
Et samfunn kan ikke eksistereuten verdier. Verdier er noe felles, knyttet til et kollektiv, de eksistererfør jeg ble født og etter at jeg er borte. Det er altså ikke noe rentsubjektivt. Vi kan si det slik: verdier er ikke absolutte, men høyst reelle.Skal vi legge mest vekt på den individuelle friheten eller forpliktelsen motfellesskapet? Det er en sentral problemstilling i den politiske debatten.Grunnlaget er noen verdier som vi har blitt enige om, men som må drøftes ogavveies i forhold til den konkrete saken.
Verdiene er der, må vi kunne slåfast, og aktualiseres i ulike situasjoner. Da er det ikke slik at vurderingerikke kan diskuteres. De må uopphørlig diskuteres for å holdes levende.Demokrati og ytringsfrihet bygger på at noen satser på verdier og hevder dem oger villig til å diskutere dem. Det er det verdisynet som ligger i dannelsesbegrepet.
Hva har så dette medlitteraturformidling å gjøre?
Hva er litteraturformidling? Ja,det er jo for det første å gjøre noe fysisk tilgjengelig for andre: etbibliotek åpent for allmennheten er i seg selv formidling, slik ogsåbeliggenhet, åpningstider, arkitektur og skilting er det. Men det er jo også ågjøre noe mentalt tilgjengelig gjennom utstillinger og nettsider, foredrag ogkåseri, forfatterbesøk og høytlesning, besøk på skoler og bedrifter og anbefalingertil lånere ansikt til ansikt. Og i alle disse tilfellene handler det om å skapeinteresse for kulturytringer av forskjellig slag, finne innfallsvinkler som vekkernysgjerrighet og kanskje til og med begjær etter selv å undersøke det det ersnakk om.
Dessuten har formidling en håndverksmessigside. Man kan lære seg noen teknikker for nettformidling og muntlig formidling.Man må lære seg å bruke verktøyene og vite hva som virker. Design, kunnskap omhvordan folk leser på nettet, retorikk – her er det gode verktøykasser.
Men, tror jeg, litteraturformidlinger framfor alt en holdning: Å være formidler er å være interessert i en annenerfaring, enten den er uttrykt i litteraturen, eller hos de personene somkommer til biblioteket. – Jeg vet ikke selv det hele! Du kan kalle det en formfor trygg ydmykhet. – Jeg har noe å komme med, og jeg venter spent oginteressert på å høre hva du mener. En slik holdning er ikke noe du kan spilleeller gjøgle deg til. Det kommer med ditt eget vitebegjær. Jeg kaller detdannelse.
Før jeg går videre kan det værepå sin plass å skille mellom formidling til et bredt og uensartet publikum ogformidling til enkeltpersoner. Det er to helt forskjelligekommunikasjonssituasjoner, og burde ideelt sett ha forskjellige navn. Stiltoverfor den enkelte, er det låneren som spiller førstefiolin. Han erinformanten, du får vite noe om hvor han er og hvor han vil. Du skal komme medinnspill i hans prosjekt. Men stilt overfor en uensartet forsamling er det dusom bibliotekar som spiller førstefiolin. Du har noe å komme med som du syns erverd å beskjeftige deg med, og du prøver å få litteraturen til å framtre medsine mange muligheter for å se om det kan vekke interesse.
Dette siste er den planlagteformidlingens område, hvor bibliotekets formidlingsstrategi kommer til uttrykk.Formidling er ikke bare spontan veiledning, det er også refleksjon omkring hvorman vil og hvordan man skal komme til målet. Det er denne formen for formidlingjeg vil snakke mer om nå. Og da må vi si: formidling er å prioritere, velge utnoe man vil vise fram, legge vekt på, skape debatt om. Det er å si: dette syns vier viktig! Og da er vi tilbake på verdienes område.
Man må våge å stå for noe,investere noe, komme med innspill i samfunnsdebatten, ha en egen profil.Litteraturformidling er også å profilere seg. Litteraturhuset har lykkes sågodt, tror jeg, fordi de har satt sin egen dagsorden. Det kan være greit åhuske på at aktualitet ikke er en naturkraft. Det er noen som gjør noe aktuelt!Hvorfor ble ikke Deichman litteraturhus for lenge siden? Fins det noenhindringer som gjør at bibliotekene ikke får utnyttet sine ressurser fullt ut?
Forfatteren Herman Broch sier atnår man vil behage for enhver pris og så mange som mulig, havner man ilikegyldigheten. Det alle allerede vet, kan ikke stimulere noen. Ligger det etproblem i tolkningen av bibliotekslovens magiske ord til alle? Er det herhunden ligger begravet? Til alle må bety det alle vil ha? "Alle betaler skatt,og da syns jeg de må få noe når de kommer og spør". Man kan vanskelig væreuenig i det.
Etterspørsel som rettesnor forformidling
Jeg tror etterspørseltenkningenhar en god og en dårlig side.
Den gode er at man lytter tilandre, lytter til publikum, lytter til andre måter å veie og velge på enn demman selv ville valgt. Den gode siden er også at den har gitt et nødvendigoppbrudd fra en autoritær holdning: forestillingen om at tingenes verdi er gitten gang for alle og ikke lar seg diskutere, og at litteraturens kvalitet kanbeskrives som en stor pyramide med noe enestående i toppen og noe uinteressanti bunnen.
Den dårlige siden er for detførste at etterspørseltenkningen kan frita fra refleksjon, og gi bibliotekeneen uklar profil. Men også det menneskesynet som ligger ietterspørseltenkningen: mennesket er allerede dannet. Det er ferdig, statisk,så å si et produkt av arv og miljø, det er seg selv og skal ikke forstyrres. – Jegvil ikke misjonere, jeg vil ikke påvirke, sier mange bibliotekarer. Som ometterspørselen springer ut av naturens dype, opprinnelige stemme i oss. Er detsant? Er det et syn som står seg mot en kritisk betraktning? Er vi ikkepåvirket fra vugge til grav, først av foreldre, familie, venner, skole,lokalmiljø, medier av alle slag, utdannelse, interesser og aktiviteter, yrke ogyrkesmiljø, historiske hendelser. Og når det gjelder litteratur: av kritikereog ikke minst av markedet! Er vi fritt velgende mennesker? Kanskje, til en vissgrad. Men framfor alt er vi påvirket. Heldigvis! Vi lever ikke i et vakuum. Vilever midt i en uopphørlig samtale om hvem vi er, hvor vi har vært og hvor viskal hen.
Ett kritisk punkt til:etterspørseltenkningen åpner for relativisme
Alt er like gyldig. Men er detdet? Når vi skal planlegge formidling innebærer at vi henter fram noe,prioriterer, med andre ord sier: dette syns vi er verd å beskjeftige seg med.Er det mulig å si at noen tekster er viktigere, mer betydningsfulle, bedreskrevet enn andre? Jeg vil argumentere for at det er det. Men først må jeglegge noen premisser.
For det første: en tings verdi eravhengig av hva vi bruker den til. Vi måler ikke regnfrakkens og ballkjolenskvalitet med samme målestokk. Vi måler heller ikke den samfunnskritiske romanmed samme målestokk som den saftige kjærlighetsromanen. Og biblioteket skal hadet hele. Øyeblikkets munterhet og lek og underholdning har sin selvsagte plassi tilværelsen og på biblioteket. Kvalitet handler ikke om høyt og lavt, lett ogtungt.
For det andre: vi må komme bortfra tanken at kvalitet i kulturuttrykk handler om én stor pyramide. Det dreierseg mer om en fjellkjede med mange topper og mangfoldige sjangrer innenformusikk, film, bilder, litteratur. Og du kan ikke vurdere kvalitet innenfor etområde du ikke kjenner.
For det tredje: smak og verdiikke er det samme. Smak er det vi er blitt fortrolig med gjennom omgivelsenespåvirkning. Smaken endres også gjennom sosial påvirkning og gjennom modning.Noen ganger endrer den seg raskt, som i klesmoten. Dette er smakens sosialeside. Men smaken har også en psykologisk side. Det handler om individuelletoleransegrenser. "Jeg liker ikke katastrofeslutter," sier en leser til meg. Dakan det handle om sårbarhet, knyttet til individuelle erfaringer. Det er noe subjektivtog privat.
Og da vil jeg si: du kan ikkeargumentere for en smak, men du kan argumentere for at noe er viktig. Jeg kanikke diskutere hva du liker, men jeg kan diskutere verdi. Ansikt til ansiktlytter jeg til smaken. Men når du som bibliotekar formidler til et uensartetpublikum, er det du som velger. Det går an å føre en rasjonell samtale om hvasom viktigere, bedre, morsommere og mer inspirerende enn noe annet. Og det gåran å argumentere for at én samfunnskritisk roman er bedre enn en annen eller aten kjærlighetsroman er mer vellykket enn en annen. Det er det den gode kritikergjør. Og det er det bibliotekarer aldri kan slutte å gjøre.
Det fins gode og dårligefortellere. Det fins folk som er gode til å uttrykke seg og folk som ikke kanuttrykke seg i det hele tatt. Det fins folk som har stor bredde i sinerfaringsbakgrunn og folk med et sterkt begrenset erfaringsgrunnlag. Det finsfolk som kan lytte og sanse og folk som går rundt med lukkede øyne og ører.Hvor godt de kan skrive, er avhengig av en rekke slike faktorer.
Litteratur anvender et språk ogmøter et språk. Det betyr at teksten ikke har noen hundre prosent fast ogudiskutabel identitet. Den eksisterer i et historisk, sosialt og kulturelt rom.Dens verdi er ingen evig sannhet. Men jeg kan beskrive dens egenskaper ogargumentere for dens betydning. Det, mener jeg, er det den gode formidler gjør.
Litteraturformidling er å gjørenoe fysisk og mentalt tilgjengelig, å vekke interesse. Det har en teknisk oghåndverksmessig side. Men litteraturformidling er – før alt dette – enholdning, en åpen, spørrende og våkent kritisk holdning, som jeg kaller dannelse,som gjør det mulig å vurdere, prioritere, profilere og legge opp en selvstendigformidlingspolitikk.
Vi ser en tendens til å flokkeseg om bestselgerne i hele bokverdenen. Det etterlater store ledige felt forformidlingen, nettopp på de områdene der biblioteket har sin styrke. Biblioteketkan aldri konkurrere på markedets premisser. Det må markere seg som noe annet.Biblioteket er en unik arena for dannelse, for den lystfylte erobring av stadignye muligheter. Romerne kalte det humanitas. Slik kan biblioteket tjene bådeindividets interesser og det samfunnsmessige oppdraget.
Vi kan ikke danne andre, men vikan danne hverandre.
