Møt din nye storebror

Med den oppsiktsvekkende loven om masseovervåkning har Sverige oppnådd
noe utilsiktet: En grunnleggende debatt om personvern og demokrati i nettets
epoke.

Av Olav Anders Øvrebø,
frilansjournalist og redaktør

Med den oppsiktsvekkende loven om masseovervåkning har Sverige oppnådd
noe utilsiktet: En grunnleggende debatt om personvern og demokrati i nettets
epoke.

Av Olav Anders Øvrebø,
frilansjournalist og redaktør

1. desember i år får staben i
Försvarets radioanstalt (FRA) endelig prøve sitt nye, kraftfulle verktøy. Fra
da av må eierne av kommunikasjonskabler som krysser Sveriges grense gi
forsvarets overvåkningseksperter tilgang til data- og telefonitrafikken som
passerer gjennom kablene deres. Ved såkalte samvirkepunkter skal FRA tappe
trafikken, for så å tråle de enorme mengdene data med søkebegreper. På
fagspråket: signalspaning.

     Sjelden
har en svensk lov så åpenbare ringvirkninger i Norge. Nesten all data- og
telefonitrafikk ut av og inn til Norge, altså inkludert internett-trafikk, går
gjennom Sverige.

     Overvåkningen
skal tjene flere formål, blant dem å kartlegge ytre militære trusler mot
Sverige, strategiske sider ved internasjonal terrorisme, utvikling og spredning
av masseødeleggelsesvåpen, alvorlige ytre trusler mot samfunnets infrastruktur,
og spionasje fra andre land mot svenske interesser.

Personvernkvaler

Formålene er listet opp i en
proposisjon sendt til Riksdagen i slutten av april. Dette er den såkalte
"FRA 2.0"-loven, regjeringens oppfølging etter kritikkstormen mot den
opprinnelige FRA-loven som ble vedtatt med knapt flertall i juni i fjor.
Endringene har til hensikt å redusere faren for personvernkrenkelser.

     I
kritikken av FRA-loven spilte bloggere og andre uavhengige nettaktører for
første gang i Skandinavia en selvstendig rolle i opinionsdanningen, i det som
er blitt kalt "bloggskjelvet". Kritikerne kom imidlertid sent i gang,
bare noen uker før avstemningen i Riksdagen, og klarte altså ikke å påvirke utfallet.
Blant de mest aktive var Mikael Nilsson og de andre i gruppen bak nettstedet
Stoppafralagen.nu, som har vunnet en mediepris for sin innsats.

     "FRA
2.0" inneholder bestemmelser som ifølge regjeringen vil begrense mengden
av trafikk som kan overvåkes. Men omtalen av de tekniske løsningene for dette
viser at det i praksis ikke blir noen begrensning å snakke om, mener Mikael
Nilsson. Også i sin modifiserte form innebærer FRA-loven "den største
nedmontering av grunnleggende friheter og rettigheter som Sverige har sett i
moderne tid", skrev Nilsson og de andre i Stoppafralagen.nu tidligere i
år.

     Vil
vissheten om at alt kan overvåkes føre til at folk begynner å passe på hva de
sier til hverandre på nettet, til selvsensur? Dette opptar mange kritikere, som
stipendiat i vitenskapsteori Christopher Kullenberg.

     –
Den største faren ligger i at når vi som borgere er bevisste om at vi
overvåkes, så begynner vi å overvåke oss selv. Vi blir mindre tilbøyelige til å
diskutere politikk eller private forhold, ettersom vi vet om at alt vi gjør kan
være overvåket. Det er trolig ikke det, men muligheten er der. Det er et tap
for demokratiet om vi ikke lenger våger å si vår mening på internett, som er
blitt en viktig offentlig arena, sier han.

Demokratisk umulig?

Men hvis denne grunnleggende
kritikken ble tatt til følge, hvordan skulle myndighetene da kunne drive
legitim og nødvendig etterforskning i dag? Nilsson og Kullenberg mener at FRAs
omfattende signalspaning rett og slett ikke lar seg kombinere med demokratiet.

     "Opprinnelig
hadde jeg en ide om at man kunne la operatørene gjøre et utvalg av trafikk
(basert på bestemte adresser eller lignende). Men jeg er blitt overbevist av
argumentet om at slike oppgaver ikke kan overlates til operatørene av hensyn
til taushetsplikt. Det som da gjenstår er å gi staten tilgang til ALL trafikk,
for siden å finne en myndighetsløsning for å filtrere ut det interessante. Og
en slik løsning KAN ikke gjøres akseptabel når det gjelder grunnleggende krav
til posthemmelighet," skriver Nilsson i en e-post.

     Alternativet
til masseovervåkning er rett og slett vanlig, målrettet spaning, mener
Kullenberg – der myndighetene går til en domstol og ber om tillatelse til å
overvåke mistenkte. Det kan fokusere spaningsarbeidet og være mer effektivt,
tror han.

Langsomme nordmenn

FRA-loven kom tilsynelatende
overraskende på norske myndigheter. Først et par måneder etter vedtaket i
Riksdagen i fjor bestilte regjeringen rapporter om vurderinger av konsekvensene
fra Datatilsynet og Post- og teletilsynet.

     Da
var det rimelig sent å skulle påvirke den svenske beslutningsprosessen, men
dette var selvforskyldt. Allerede i januar 2007 lå lovforslaget helt åpent ute
på den svenske regjeringens nettsted. Der beskrives FRAs overvåkningskonsept i
detalj. Lite tyder på at norske myndigheter fanget det opp. I skrivende stund
har den norske regjeringen ennå ikke reagert, men det bør den, mener Mikael
Nilsson.

     "En
formell protest til den svenske regjeringen mot at man tar seg retten til
uhemmet å søke gjennom norske privatpersoners, bedrifters og myndigheters
kommunikasjon, synes jeg er på sin plass," skriver han.

Honnør til svensk åpenhet, tross alt

Rapportene om FRA-loven fra Post-
og teletilsynet og Datatilsynet har en uuttalt forutsetning: Den samme typen
signalspaning foregår ikke i Norge. Dette er imidlertid ikke så lett å få
verifisert. På direkte spørsmål nøyer Forsvarsdepartementets
kommunikasjonsenhet seg med å vise til lovgrunnlaget. Det fastslår at
Etterretningstjenesten ikke skal overvåke norske fysiske eller juridiske personer
på norsk territorium. Øvrige spørsmål besvares med standardformuleringer:
"Av sikkerhetsmessige årsaker ønsker ikke Forsvaret å kommentere hvordan
Etterretningstjenesten opererer."

     EOS-utvalget
er oppnevnt av Stortinget for å føre kontroll med de hemmelige tjenestene.
Utvalgets leder Helga Hernes opplyser at det skal diskutere FRA-loven til
høsten, og har i den anledning invitert FRA-ledelsen til Norge. Før det ønsker
hun ikke å uttale seg om FRA-loven.

     Ett
forhold som peker mot at masseovervåkning av FRA-typen ikke foregår i Norge, er
at kabeloperatører ikke har den samme tilretteleggingsplikten som FRA-loven
pålegger dem i Sverige.

     Paradokset
er dermed at Sverige trolig har den mest vidtgående overvåkningen, samtidig som
de er langt mer spesifikke og åpne om hvordan overvåkningen skal drives. Dette
har muliggjort en intens debatt om personvern og demokrati, noe både Mikael
Nilsson og Christopher Kullenberg er glad for.

            "Ja, jeg tror at Sverige er litt unikt i dette
henseende. Men jeg mener, med unntak for krig eller en krigslignende tilstand,
at det er en avgjørende demokratisk rettighet åpent å gjøre rede for hvordan
overvåkningssystemene ser ut", skriver Nilsson.

Les hele intervjuet med Mikael Nilsson her