Bibliotekets rolle i en digital overflodsverden

Bibliotekene bør ikke kaste seg over de første og verste
e-boktilbudene,
men ha is i magen og vente til forlagene og produsentene blir tvunget
til å
forholde seg til det som markedet av stadig mer sofistikerte og innfødte
nettbrukere vil ha og krever, mener Thomas Gramstad i dette debattinnlegget.

Bibliotekene bør ikke kaste seg over de første og verste
e-boktilbudene,
men ha is i magen og vente til forlagene og produsentene blir tvunget
til å
forholde seg til det som markedet av stadig mer sofistikerte og innfødte
nettbrukere vil ha og krever.

Av Thomas Gramstad, leder for EFN og medlem av arbeidsgruppen for Creative
Commons Norge.

Hva skjer i verden, eller hvilken verden
er det bibliotekene eksisterer og må kunne fungere i? Det finnes noen grunnleggende
premisser som legger rammebetingelser for "hvordan ting er".

Åtte grunnleggende premisser
1. Akselererende informasjonsmengde
2. Stadig større og billigere bredbånd
3. Stadig større og billigere diskplass
4. Stadig fysisk mindre lagringsenheter
5. Stadig nye teknologier som medfører store endringer
6. Det vil ikke bli vanskeligere å kopiere (DRM virker ikke – kan ikke virke –
og bør ikke virke heller!)
7. Privatpersoners digitale kompetanse øker. Holdninger til og forventninger om
digitale rettigheter og muligheter forhøyes i takt med økende digital kompetanse.
8. Dagens voksne beslutningstakere er digitale innvandrere. Barna deres er
digitale innfødte. De voksne har ikke, og kan ikke skaffe seg, mer digital
kompetanse enn barna sine.

Dersom biblioteker og bibliotektjenester skal overleve, være relevante og
videreutvikles, må de ta inn over seg og fungere i den virkeligheten som folk
flest, nye generasjoner og digitale innfødte eksisterer i: en digital
overflodsverden.

Noen konsekvenser
Digital overflod skaper nye "mentale" knappheter – som innebærer mye
mer konkurranse om folks tid, oppmerksomhet og evt. penger.

     Konkurransen
skyldes hovedsakelig lovlig innhold – ikke ulovlig (enhver blogger konkurrerer
med forlag). Den store utfordringen for enhver skaper blir å ikke være usynlig
– dvs. å nå frem til/bli oppdaget av sine interessenter – og det krever fri
flyt av egne verk, data og informasjon.

     Folk
vil dele pga. godvilje, bygge relasjoner og nettverk, bygge egen identitet:
"Det jeg deler med deg, forteller deg hvem jeg er". Åndsverk går mot
å bli rådata og visittkort, og delingsobjekter. Folk vil ikke nødvendigvis ha
gratis, de vil ha øyeblikkelig og enkelt.

     Overgang
fra å tjene penger på å lage/selge produkter til å tjene penger på å lage/selge
tjenester.

     Bibliotektjenester
kan bygges opp rundt disse behovene: synlighet, øyeblikkelig, enkelhet. Eller
med bibliotektermer: søking, katalogisering, sortering, nettverk av metadata.
Men for å oppleves som virkelig relevante, må bibliotektjenestene også bidra til
den sosiale relasjonsbyggingen og formuleringen av personlig identitet som nye
generasjoner bruker nettmedier og nettsamfunn til. Det betyr at
bibliotektjenestene må støtte og være del av delingskulturen på nettet.

     Et
sentralt spørsmål er: "Hvordan kan biblioteket mitt få laget en tjeneste
rundt dette produktet/verket/kanalen/forumet, som både er lovlig og harmonerer
med brukernes delingskultur?"

     Avskaffelsen
eller overvinnelsen av knapphet på kulturelle verk og kunnskap er et gigantisk
fremskritt som åpner for utvikling av sivile rettigheter og demokratisk
deltakelse, frihet, sosial og kulturell utvikling.

Frie lisenser
Den som har opphavsretten kan velge å utstyre verket med en fri lisens, som
innebærer å dele sine rettigheter med sine brukere eller med alle og enhver.

     En
fri lisens gir en høy grad av frihet til å dele, spre og evt. gjenbruke/remixe
osv. verket. Creative Commons-lisenser, som også finnes i norsk utgave, er de
mest kjente frie lisensene, men det finnes mange andre. Jo friere lisensen er,
jo mer nærmer det seg de nesten ubegrensede fribruksmulighetene som et verk i
det fri eller i public domain har (verk der opphavsrettens vernetid er utløpt,
eller som aldri har hatt opphavsrettslig vern). Det finnes også lisenser som
kan brukes til å dedikere et verk til det fri eller til public domain.

     Frie
lisenser brukes ikke nødvendigvis eller bare av idealistiske grunner for å
bidra til allmenninger av "frie kulturelle verk", men som en bevisst
strategi for å nå frem til sitt marked, og tjene mer penger på sitt arbeid. Det
er dokumentert at parallellpublisering av bøker på papir og elektronisk, med
fri lisens på den digitale og DRM-frie utgaven, fremmer salget av papirutgaven.
Skaperen eller opphavsrettsinnehaveren kan med en fri lisens rekruttere fans og
støttespillere til å bidra med gratis markedsføring av seg selv og sine verk.

     Når
slik parallellpublisering fører til økt salg av papirutgaven, tenk da på hva
man kan oppnå ved å gi bibliotekene en ledende rolle i å distribuere digitale bokfiler!
Gjennom biblioteket kan den enkelte lett finne frem til en autentisk versjon av
nettopp det verket man er ute etter. Bibliotekarenes kunnskap, entusiasme og
formidlingsvilje er det nærmeste en skaper kan komme en garanti for økt
synlighet og salg i den daglige kampen om folks oppmerksomhet i
informasjonsoverfloden.

Bibliotektjenester kan og bør bygges
rundt fri kultur
Fri kultur er i sterk vekst, og kommersiell fri kultur tar helt av, etter hvert
som de kommersielle modellene for fri kultur vokser frem. Det offentlige kan
bidra med digitale innkjøpsordninger – helst i form av frikjøp, slik at verkene
utstyres med fri lisens, og ved å legge til rette for ordninger som Artistic
Freedom Voucher. Bibliotekene bør bidra til Genero-prosjektet, og det bør opprettes
et nasjonalt register over verk i det fri, som vedlikeholdes og oppdateres av
Nasjonalbiblioteket.

     På
europeisk nivå er det på vei tiltak som vil gi bedre vern for kunnskaps- og
kulturallmenninger/verk i det fri, og som vil pålegge biblioteker, arkiver,
museer osv. en felles praksis for behandling av slike ressurser. Europeana
Public Domain Charter har formulert et sett med regler og retningslinjer, og
EU-prosjektet Communia har lagt frem The Public Domain Manifesto.

     Jo
friere verk, jo større handlingsrom for å lage nye tjenester. Biblioteket eller
bibliotektjenesteleverandøren kan bygge seg opp som merkevare/kvalitetsstempel
for nye tjenester og verktøy. Kan de institusjonene og bedriftene som utvikler
bibliotektjenester klare å unngå å la seg fange i forlagenes angstbitende og kontrollmaniske
forhold til e-bøker og digital distribusjon?

"Digitalt utlån": en
kapitulasjon
Digitale UtlånsMekanismer (heretter forkortet DUM) reproduserer alle de
begrensningene som papirbøker har – som at boka bare kan være ett sted, kun kan
leses av en person osv. På denne måten fjerner man alle fordelene som det
digitale formatet innebærer!

     Dumt:
DUM er i utakt med den digitale overflodsverden og innebærer brudd med
prinsippene for delingskultur, brukernes bygging av sosiale relasjoner,
identitet osv., og bryter selvfølgelig også med målet om lik tilgang for alle –
et mål som er fullt ut gjennomførbart, til og med i global målestokk, med
digital teknologi.

     DUMmere:
Biblioteket gjør seg til håndlanger og håndhever ("enforcer") for
copyright-industrien. Det kan føre til at misnøye, klager og motvilje fra
brukerne mot DRM og restriksjoner rettes mot bibliotekene istedenfor mot
restriktive rettighetshavere.

     DUMmest:
Bibliotekene har allerede funnet seg i at de ikke får lov å kjøpe og eie
digitalt innhold, men kun leie tilgang til det (og til alt overmål godtar at
denne leieformen kalles for kjøp!), slik at de er helt i lomma på
innholdsleverandørene når det gjelder tilgang.

     En
slik full kapitulasjon i forhold til eierskap, kontroll, bevaring og tilgang
til det som burde være BIBLIOTEKETS samling av kultur og kunnskap er veldig,
veldig DUMt.

Nei til DUM, ja til overflod og deling
Alternativ: Si NEI til DUM. Krev bedre betingelser, i tråd med bibliotekenes
mål og kjerneverdier om tilgang for alle. Begynn med å satse på fri kultur og
det store økosystemet som bygges opp rundt den – der er det nok å ta av og
massevis av årsverk så vel som inntektsmuligheter i nye tjenester.

     Konkurransen
til tradisjonell copyright og eksemplarkontrollmodeller er høyst reell og
sterkt økende, og dette vil føre til at tradisjonelle innholdsleverandører må
jenke seg og tilby bedre betingelser, dersom de ønsker å fortsette å være
aktuelle på markedet i en digital overflodsverden. Veldig mye kan endres i
løpet av et år eller to, akkurat som platebransjen måtte gi opp DRM.
Bibliotekene bør derfor ikke kaste seg over de første og verste e-boktilbudene,
men ha is i magen og vente til forlagene og produsentene blir tvunget til å
forholde seg til det som markedet av stadig mer sofistikerte og innfødte
nettbrukere vil ha og krever.

     Og
da vet man også at man er på rett side i det 21. århundres viktigste
kulturkamp, den om betingelsene for tilgang til digital kultur og kunnskap.

– – – –

Hva mener du?

Er du enig i Gramstads appell: "Bibliotekene
bør ikke kaste seg over de første og verste e-boktilbudene, men ha is i magen
og vente til forlagene og produsentene blir tvunget til å forholde seg til det
som markedet av stadig mer sofistikerte og innfødte nettbrukere vil ha og
krever."

Eller kan en slik venting tvert i
mot føre til at bibliotekene blir tatt i bakhold av kommersielle aktører som
ser distribusjon av e-materiale som en god forretningsmodell? Det er
interessant å merke seg at det danske mobilselskapet TDC nå tilbyr fem
millioner gratis låter som bonus til kunder som tar opp abonnement. Dette er i
direkte konkurranse til bibliotekenes netmusik.dk.