De harde spørsmålene
E-boka vil forandre bokverdenen som vi
kjenner den; i forlag og bibliotek, i bokhandel og for forfatterne. De
springende punktene er tidsperspektivet og spørsmålet om hvordan
endringene
skal skje – kontrollert eller ukontrollert.
Av
Morten Harry Olsen
forfatter
E-boka vil forandre bokverdenen som vi
kjenner den; i forlag og bibliotek, i bokhandel og for forfatterne. De
springende punktene er tidsperspektivet og spørsmålet om hvordan
endringene
skal skje – kontrollert eller ukontrollert.
Av
Morten Harry Olsen
forfatter
Det
første slaget i kampen for en kontrollert utvikling (og tilgi meg all
krigsmetaforikken), nemlig slaget om e-bok-momsen, er over, og vinneren er … Finansdepartementet? Ja, sånn kan det
gå: I denne omgang ble kulturen ofret for skattegrunnlagets skyld. Ikke dagens
skattegrunnlag, riktignok, men drømmen om fremtidig gull og lykke, som om
bokmarkedet var et nyoppdaget oljefelt. Jeg er likevel ikke så sikker på slaget er tapt, det kan komme nye offensiver
og retretter.
Men
la det fare. Det neste store slaget står om bibliotekenes sjel og rolle i
bokverdenen. E-boka kommer til å forandre på det også, av noen få og enkle
årsaker. For det første kan den «lånes ut» i fleng; det er ikke noe problem å
hente et nytt «eksemplar» fra «lageret» når en bruker ber om en tittel. For det
andre kan disse «eksemplarene» viderekopieres parallelt med det opprinnelige,
til en viss grad. For det tredje trengs det helt nye formidlingsformer – og da
snakker jeg ikke om teknologisk formidling, men menneskelig: Kunnskapen bak
teknologien, kunnskapen om innholdet, om produktet.
Alt dette medfører at bibliotekenes rolle
beveger seg inn mot markedets: Bibliotekene kan, om de får anledning til det,
tilby all litteratur helt gratis, uten begrensninger, til hele landets
befolkning samtidig.
Spørsmålet
det reiser er selvfølgelig: Hvor skal pengene til det komme fra? For penger må
til. Jeg skriver ikke gratis lenger. Det er i orden å være idealist på det
viset når man skriver sin første og andre bok; en del av det å være kunstner.
Men etter 14 (snart 15) bøker og 25 år vil jeg ha et utkomme av å være
forfatter. Det er en lusen og usikker tilværelse nok som det er: Jeg skulle
like å se den bibliotekar som ville si seg fornøyd med en årslønn på 80-100.000
og måtte sitte i mars-april og bite negler og håpe på et stipend (maks 180.000,
og her snakker vi om ren bingogevinst; om man får noe som helst er høyst
usikkert) på toppen av det, mens man bruker ettermiddager og helger på
strøjobber for å få endene til å møtes. Og lesningen gjør man på fritiden,
ubetalt. Dette er nemlig virkeligheten for den gjennomsnittlig vellykkede,
profesjonelle norske forfatter. Jeg snakker ikke om de som har fast jobb,
og heller ikke om bestselgerne. Jeg snakker om B- og C-laget, de virkelige
forfatterne som gjør det rimelig bra.
Eller
for å si det enkelt: Om jeg skulle bli tilbudt vesentlig dårligere kår enn det
jeg har nå, slutter jeg rett og slett å skrive skjønnlitteratur. Det går fint
an. Ikke et ord til. Med all min kunnskap og kompetanse tror jeg NAV sitter med
åpne armer og venter på meg for omskolering til en mer regulert tilværelse.
Dette er realiteter, et av de harde
spørsmålene som må stilles: Hvis bibliotekenes utlån skal øke vesentlig, hvor
skal da mine penger komme fra?
Jeg
tror nemlig ikke boklesningen er et
av de mange trærne som noen påstår skal vokse seg inn i himmelen, bare alle
blir utstyrt med lesebrett og et lavt priset (eller gratis) tilbud. Jeg tror ikke at folk først vil låne boka på
biblioteket og lese den gratis, og deretter kjøpe den for å «eie» den på
lesebrett (et eierskap som allerede i utgangspunktet er nokså tvilsomt), og i
hvert fall ikke kjøpe den enda en gang på papir for å ha den i hylla. Jeg tror
ikke en gang på at folk i noen særlig utstrekning vil skaffe seg
dobbelteksemplarer – f.eks. billig e-bok pluss papirbok – overhodet. De som
elsker sin enorme boksamling som et møbel vil nok konsumere noe mer; de andre
tror jeg vil gå motsatt vei. Les og slett. En sjelden gang vil flertallet lese
en bok de føler de virkelig vil eie, som regel ikke.
Kanskje
tar jeg feil. Ja, jeg håper det. Men jeg tror det ikke. Og mangelen på egentlig
kunnskap er hva som plaget meg i regjeringens (les: Finansdepartementets, for
jeg tror ikke det egentlig er konsensus i regjeringen) håndtering av
momsspørsmålet, og mangelen på egentlig kunnskap om hva som skjer med mine inntekter (jada, det er det det
handler om, når alt kommer til alt) hvis e-boka slippes fuglefri i bibliotekene
plager meg på samme måte. Da kan ting skje uten kontroll, og fort utvikle seg
dithen at jeg ikke gidder å skrive bøker lenger.
Det vi trenger å gjøre nå, i den norske
bokverdenen, er å begynne og snakke sammen på en helt nye måte. Vi må erkjenne
at bibliotekene kan, og mest sannsynlig vil, bli en faktor i markedet, en aktør
på sitt vis, på en helt annen måte enn i de gode, gamle analoge systemet der et
eksemplar var et eksemplar, og lageret var tomt da det var det. Vi må erkjenne
at både bredde – de smalere, mindre etterspurte titlene – kan bli skadelidende
dersom publikums bestselgerhunger kan tilfredsstilles betingelsesløst. Vi må
erkjenne at alle – både forleggere, bokhandlere og bibliotekarer – må ta økt
ansvar for denne bredden, og at det er på grunn av denne bredden, og ikke bestselgerne, litteraturen er
omgitt av et bredt system av offentlige støtteordninger. Forlag og bokhandel og
forfattere må begynne å snakke forretning
med bibliotekene, og vice versa.
Og
bibliotekene må gå i seg selv og spørre: Hva er vår egentlige funksjon under
sånne skiftende forutsetninger? Har vi et ansvar utover det å låne ut en gitt
tittel på etterspørsel?
For
én ting kan jeg garantere: Om det skulle bli fullt frislipp i bibliotekene, er
det de mest populære titlene som først forsvinner både fra innkjøpsordninger og
lokale mediebudsjetter. Om det ble fullt frislipp, uten kompensasjon, og jeg
var en bestselgerforfatter, ville jeg rett og slett sagt at «beklager» (eller
noe litt mer saftig), «men dette er penger jeg ikke har råd til å tape, så
denne boka skal ikke ut i bibliotekene. Da får heller piratene gå løs på den.
Dem kan vi i hvert fall straffeforfølge.»
Hvis
bibliotekene lar seg forføre av teknologiens vidunderlige nye verden, kan det
lett gå som i alle dystopier: Man skyter ikke bare seg selv i foten, men
sprenger seg helt bort i en ukontrollert detonasjon. Tenk litt over det.
God
sommer!
