Fra mangfold til enfold – norsk litteraturpolitikk og norske lesevaner i forandring
Bibliotek-lånerne vender "katedralen"
ryggen og satser alt på "børsen". Dagens mest utlånte bøker er først og
fremst
krim- og spenningslitteratur.
Av førsteamanuensis Cecilie Naper,
Høgskolen i Oslo, avd. JBI
Bibliotek-lånerne vender "katedralen"
ryggen og satser alt på "børsen". Dagens mest utlånte bøker er først og fremst
krim- og spenningslitteratur.
Av førsteamanuensis Cecilie Naper,
Høgskolen i Oslo, avd. JBI
I begynnelsen av 1990-årene besto den mest
solgte og utlånte litteraturen i Norge av et mangfold av kanonisert litteratur, norske klassikere,
kritikerbelønt litteratur og lettere litteratur innen kjærlighets- og spenningssjangeren.
I dag er dette bildet radikalt forandret. Mens den mest populære litteraturen
for femten år siden besto av både norsk og oversatt litteratur innen et utall
sjangrer, opererer de mest populære forfatterne i dag i all hovedsak innen
krim- og spenningssjangeren.
Denne
bevegelsen fra mangfold til enfold kan skyldes at vi lever i en tid som blir
stadig mer underholdningsrettet. Men den kan også ha å gjøre med den
fristillingen av bokmarkedet som har foregått de siste ti årene. For å
undersøke dette spørsmålet nærmere har jeg gjort tre historiske nedslag i
norske og svenske lesevaner i perioder preget av ulik litteraturpolitikk:
• For
det første har jeg sett på lesevanene i Norge tidlig i 1990-årene. På dette
tidspunktet var det norske bokmarkedet helt gjennomregulert.
• For det andre har
jeg sett pålesevanene i dagens liberaliserte
bokmarked.
• For det tredje har jeg sett pålesevanene i Sverige omkring 1990.
Nabolandene Norge og Sverige er like bådei allmennkultur og på andre måter. Men i
motsetning til det gjennomregulertenorske bokmarkedet omkring 1990, hadde
svenskene i samme periode det friestebokmarkedet i Norden.
Litteraturpolitikk nytter
Det var for å verne om skriftkulturen i
det norske språksamfunnet at en ny litteraturpolitikk ble utformet i
1960-årene. Sentralt i denne litteraturpolitikken sto forskjellige former for
forfatterstøtte, innkjøpsordningene og ikke minst momsfritaket på bøker.
Tankene bak var mange: å skape en livskraftig underskog av norske
«forfatterspirer», å gjøre det økonomisk forsvarlig å gi ut et bredt og variert
utvalg av litteratur, og å sørge for at det var mulig å drive en velassortert
bokhandel både i bygd og by.
Forleggere
og bokhandleres rolle var å forplikte seg til en bransjeavtale som – i
Gyldendal-forlegger Harald Griegs retorikk – sikret «ikke bare børsen, men også
katedralen» . Gjennom avtalen forpliktet forleggerne seg til å føre en allsidig
utgivelsespolitikk med så vel smale titler som bestselgerlitteratur, og til å
selge bøker til bokhandelen med rause, faste og like rabatter. Bokhandelen
forpliktet seg til å lagerføre et bredt utvalg av de bøkene som hadde kommet ut
de siste tre årene. Men ikke minst sto prinsippet om faste bokpriser sentralt.
Fastprisen sikret en langsiktig lønnsomhet, forutsigbarhet og stabilitet, blant
annet fordi det offentlige gjennom innkjøpsordningene sto som kjøper av tusen
eksemplarer av hver nye norske skjønnlitterære bok som kom ut.
Året
før innkjøpsordningen ble vedtatt i 1965, kom det ut 82 nye norske titler og 83
oversatte. Allerede året etter steg tallet på nye norske utgivelser til 96.
Etter at innkjøpsordningen hadde virket i 35 år, var tallet på nye norske
innkjøpte utgivelser blitt så høyt at Kulturrådet i 2002 så seg nødt til å
innføre et øvre tak på 190 titler. Også dette tallet er i overkant høyt, mener
mange. Ikke desto mindre har innkjøpsordningen fungert slik den var ment å
fungere, nemlig til å øke bredden og mangfoldet både i utgivelsen og lesningen
av norsk litteratur.
Fra regulering til fristilling
I begynnelsen av 1990-årene hardnet kampen
om bokkronene til. I løpet av første halvdel av tiåret ble brorparten av de
mellomstore forlagene kjøpt opp av Aschehoug, Gyldendal og Cappelen. Blant
forlagene som fikk nye eiere var arbeiderbevegelsens forlag Tiden og det nyere
og rødere Oktober forlag. Utviklingen kulminerte med at Aschehoug og Gyldendal
kjøpte opp og slaktet det viktigste forlaget for akademiske utgivelser i Norge,
nemlig Universitetsforlaget. Det tredje store forlaget, Cappelen, hadde lenge
vært eid av den svenske forlagsgiganten Bonnier.
For
å få kontroll over omsetningskjeden, kjøpte de store forlagene i siste halvdel
av 1990-årene og utover på 2000-tallet opp deler av norsk bokhandel. Per dags
dato står Aschehoug og Gyldendal som del- eller heleiere av to solide norske
bokhandelkjeder, Norli og Ark, mens Cappelen Damm, som i mellomtida HAR fusjonert,
står som eier av Tanum-kjeden.
Det
var imidlertid ikke før i 1997 det kom et forvarsel om det som skulle bli
slutten på den norske sosialdemokratiske litteraturpolitikken. Dette året førte
kampen om det tidvis spinkle overskuddet i bransjen til at Den norske
Forleggerforening valgte å si opp den tradisjonelle og kulturforpliktende bransjeavtalen.
Bokhandlerforeningens
årsberetning for 1996 viser at dette året hadde 66 av de i alt 434 bokhandlerne
forpliktet seg til å føre samtlige 3000 titler som den gangen kom ut. Alt i alt
hadde 305 eller 70 prosent av bokhandlerne forpliktet seg til å føre alt som
kom ut av ny norsk skjønnlitteratur for barn og voksne. Årsberetningen for 2007
viser at situasjonen er snudd på hodet. Samtidig som det totale antallet
bokhandler har vokst fra 434 til 647, er tallet på de litterært sett
velassorterte bokhandlene redusert fra 305 til 149. I dag er situasjonen en
liten smule bedre, takk til Kulturminister Giske som i 2007 "raslet" med momsvåpenet (bare momsfritaket på
bøker aleine er verd 1.4 mrd. Kr.). Men dette skal det handle mer om i slutten
av artikkelen.
I
2005 fikk fristillingen av bokmarkedet drahjelp av moderniseringsminister
Morten Meyer, som da rokket ved en av bærebjelkene i norsk litteraturpolitikk,
nemlig fastprisen på bøker. Meyer la til rette for at bokhandlerne innenfor en
ramme på 12,5 prosent kunne konkurrere om prisen på en og samme bok.
Denne
liberaliseringen fikk to viktige følger: For det første ble hovedleverandøren
av skjønnlitteratur til det norske folk, De norske Bokklubbene, kraftig
vingeklippet. Tilbudet av hovedbøker ble mer kommersielt og
bestselgerorientert, og det ble satset mer ensidig på den mest lettselgelige
litteraturen For det andre begynte bokhandlerne, som tradisjonelt hadde livnært
seg på billigbøker, å drive priskonkurranse med tilhørende stabelsalg av
bestselgerlitteratur. I dag møter den kulturåpne og optimistiske bokhandelkunde
10 til 15 eksemplarer hver seg av sesongens 3 – 4 mestselgende titler allerede
i butikkens utstillingsvindu. I neste omgang ser det ut som om denne
forandringen på tilbudssiden har påvirket den gjengse oppfatning av hva som er
verd å lese. Parallelt med denne bestselgersatsingen forandret etterspørselen i
bok-Norge seg fra et mangfold av nyere og eldre litteratur, i retning nyere
norsk og svensk litteratur med en kriminal- eller spenningsintrige. Dette
gjaldt både i bokklubb, bokhandel og bibliotek.
Mer krim, mindre kanonisert litteratur
Den mest solgte og utlånte
skjønnlitteraturen besto tidlig i 1990-årene av en god blanding av norsk og
oversatt litteratur, verdenslitteratur, klassikere, og mer reindyrket
underholdningslitteratur.
Blant
de 10 mest utlånte bøkene på folkebiblioteket finner vi i 1992/1993
nobelprisvinner Sigrid Undset, klassikerforfatter Amalie Skram og de to
kritikerbelønte forfatterne Roy Jacobsen og Herbjørg Wassmo. Blant de 40 mest
utlånte dukker også kanonforfatterne Fjodor Dostojevskij, Marcel Proust, Franz
Kafka opp sammen med de norske klassikerforfatterne Knut Hamsun, Johan Borgen og Jens Bjørneboe. Her møter vi
også norske mottakere av kritikerprisen som Lars Saabye Christensen og Bjørg Vik.
I
2007 finner vi, i motsetning til i 1993, ingen kanoniserte forfattere på
bestselgerlista. Av bøker skrevet av kritikerbelønte forfattere finner vi kun
én. Derimot finner vi så mange som seks kriminalromaner blant de ti mest solgte
romanene.
Vi
finner den samme utviklingen i retning av lettere litteratur i bibliotek-Norge.
Hvis vi sammenlikner utlånstoppen for 1993 med 2007-toppen, ser vi at parallelt
med forandringene i bokbransjen er lånernes etterspørsel stadig mer ensrettet.
I motsetning til i 1993, finner vi i 2007 verken kanoniserte forfattere,
klassikerforfattere eller kritikerbelønte forfattere på utlånstoppen. Dette
bildet forandres ikke i nevneverdig grad om vi tar utgangspunkt i de 40 mest
utlånte titlene.
Utlånstoppen for 2007
Forfatter Tittel
1 A.B.
Ragde Eremittkrepsene
2 A.
B. Ragde Ligge i grønne
enger
3 A.
B. Ragde Berlinerpoplene
4 J.
Nesbø Snømannen
5 K.
Hosseini Drageløperen
6 S.
Larsson Jenta som
lekte med ilden
7 A.
K. Elstad Hjem
8 J.
Nesbø Frelseren
9 K.
Hosseini Tusen
strålende soler
10 S.
Larsson Menn som
hater kvinner
Bokhandelsalget før og nå
Tidlig i 1990-årene omfattet den mest
populære litteraturen ny og gammel norsk og oversatt litteratur innenfor et
utall sjangre. Per dags dato kan flertallet av de mest populære bøkene
klassifiseres under sjangeren krim og spenning.
Den norske Bokhandlerforenings/VGs
salgsstatistikk 1993
Forfatter Tittel Antall måneder på lista
1
S. Undset Kristin Lavransdatter 26
2
K. Gibran Profeten 24
3
R. Jacobsen Seierherrene 20
4
A.K. Elstad Hellemyrsfolket 20
5
A. K. Elstad Folket på Innhaug 20
6
J.R.R. Tolkien Ringenes herre 19
7
A. K. Elstad Senere Lena 11
8
H. Wassmo Lykkens sønn 11
9
B. Easton Ellis American
Psycho 11
Den norske Bokhandlerforenings
salgsstatistikk 2007
Forfatter Tittel
1
S. Larsson Menn som hater kvinner
2
D. Brown Da
Vinci-koden
3
A. B. Ragde Ligge i grønne
enger
4
A. B. Ragde Eremittkrepsene
5
J. Nesbø Frelseren
6
K. Hosseini Drageløperen
7
J. Nesbø Snømannen
8
A. K. Elstad Hjem
9
A. B. Ragde Berlinerpoplene
10
S. Larsson Jenta som lekte med
ilden
Utlån i Norge og Sverige før og nå
Parallellene mellom utlånsstatistikken fra
de to liberaliserte bokmarkedene (bok-Sverige anno 1981 og bok-Norge anno 2007)
var slående. I det frieste av disse to markedene, Sverige anno 1981, fyller
formelbasert underholdningslitteratur rundt en kriminal- eller
kjærlighetsintrige samtlige av de ti første plassene. I det noe mindre
deregulerte Norge anno 2007 var andelen sjangerlitteratur i toppen av statistikken
lavere enn i Sverige, men langt høyere enn i det regulerte Norge anno 1993. Det
fantes ikke kanoniserte forfattere eller klassikerlitteratur på de ti første
plassene, verken i det liberaliserte Sverige anno 1981 eller i det deregulerte
Norge anno 2007. I Norge anno 1993 fant vi, i tillegg til en god porsjon
underholdningslitteratur, både en kanonisert forfatter, en norsk
klassikerforfatter og tre bøker skrevet av kritikerbelønte forfattere. Misforstå
meg rett: Det er imidlertid ingenting galt med underholdningslitteratur. Det
som er foruroligende, er ikke at folk koser seg med en god krim, men at
samfunnet blir fattigere på impulser hvis alle leser det samme. I neste instans
kan en også undre seg over berettigelsen av den offentlige litteraturstøtten, hvis
forlag og bokhandlere i stadig større grad satser på litteratur som selger så
godt at den ikke trenger støtte.
I
det deregulerte Sverige og Norge anno 1981 og 2007 var tallet på
kritikerbelønte forfattere langt lavere enn i det regulerte Norge i 1993. I det
regulerte Norge anno 1993 fant vi kritikerbelønt litteratur skrevet av
forfatterne Herbjørg Wassmo, Roy Jacobsen, Bjørg Vik og Lars Saabye Christensen
på hele tolv av de førti første plassene.
Den
mest slående forskjellen finner vi i innslaget av formelbasert
underholdningslitteratur. I det liberaliserte Sverige og Norge (1981 og 2007)
finner vi henholdsvis tretti og tjue slike bøker blant de førti mest utlånte
bøkene. I Norge dreier det seg i hovedsak om kriminal- og spenningsforfattere,
som sammen er å finne på tjue av de førti første plassene. Dette står i skarp
kontrast til situasjonen i Norge i 1993. På denne utlånsstatistikken var
formellitteraturen representert på åtte plasser.
«Books are a different item»
Allerede tidlig på 1990-tallet slo
EU-kommisjonen fast at «books are a different item». Med dette mente
kommisjonen at hvis vi skal beholde en viss bredde og et visst mangfold i
bokverdenen, kan ikke bøker underlegges de samme reglene for frikonkurranse som
vin eller fisk. Mange EU-land har fast bokpris, og ved tusenårsskiftet gikk
Frankrike, som da hadde formannskapet i EU, så langt som til å foreslå at alle
EU-land skulle innføre fastpris på bøker. Også blant de ledende norske
forleggerne er det i dag et stort flertall for faste bokpriser.
Samme
året som Frankrike foreslo faste priser på bøker i EU, begynte dereguleringen
av det norske bokmarkedet. I 1999 og deretter i 2005 ble aktørene i bokbransjen
enige om nye og lite kulturforpliktende bokavtaler. I slutten av 1990-årene
kunne bransjen ha sett til svenskene, som i 1999 tok rev i frikonkurranseseilet
gjennom det såkalte «litteraturstödet» i 1999, Og i 2005 kunne
moderniseringsminister Morten Meyer ha valgt å lytte til sine venner i
«frikonkurransens høyborg» og forberedt et lovforslag om fast pris på bøker. I
stedet valgte han å liberalisere bokprisene.
Gulrot og pisk
«Hvis bokbransjen ønsker bare å tenke
butikk, står de fritt til det, men i Norge betaler butikker moms,» kommenterte
(daværende kulturminister) Trond Giske i forbindelse med språkmeldingen Mål og
mening. Denne meldingen slår fast at støtten til innkjøpsordningene både for
norsk og for oversatt litteratur skal økes. Men dette skjer ikke uten
betingelser. Distribusjon av bøker som omfattes av innkjøpsordningene er blitt svekket
med de nye bokavtalene, advarte Giske og raslet med momsvåpenet.
Kampen
om bokkronene er stadig blitt hardere. Det ferskeste eksemplet er
dagligvarekjeden Norgesgruppen, som er i ferd med å øke sine eierandeler i
bransjen. Norgesgruppen Bok og Papir står i dag som eier av en liten håndfull
profilerte Libris-bokhandler. Flere oppkjøp er varslet.
Liberaliseringen
av bokavtalene fra 1999 og framover på 2000-tallet, er, sammen med den øvrige
fristillingen av bransjen, et direkte uttrykk for en skjerpet kampen om bokkronene.
Denne utviklingen går på bekostning av bredden i bransjen. For å hanskes med dette,
må kulturministeren bruke både gulrot og pisk. Dette må gjøres ved å legge de
strukturelle betingelsene til rette slik at bransjen i framtida tvinges til å
prioritere både «børs og katedral». En
lov om fastpris er en mulig og realistisk framgangsmåte. Ikke minst fordi
flertallet av de dominerende norske forleggerne (etter de har sett
konsekvensene av den utviklingen de selv har satt i gang), nå ønsker seg en
slik lov.
(Artikkelen er forkortet. Originalen sto i
Nytt norsk tidsskrift, nr 1, 2009)
