Mundaneum – et internett fra fortiden

Med hjelp av arkitekter og skulptører som Hendrik Andersen og Le Corbusier ønsket Paul Otlet, «dokumentasjonsvitenskapens far», å lage en verdensby for kunnskap. Det ble ingen suksess på grunn av trettiårene og de nye autoritære ideene som spredde seg i Europa.

Av Aud Gjersdal, bibliotekar UB Bergen

Med hjelp av arkitekter og skulptører som Hendrik Andersen og Le Corbusier ønsket Paul Otlet, «dokumentasjonsvitenskapens far», å lage en verdensby for kunnskap. Det ble ingen suksess på grunn av trettiårene og de nye autoritære ideene som spredde seg i Europa.

Av Aud Gjersdal, bibliotekar UB Bergen

Ikke langt fra Grand Place i den belgiske byen Mons ligger museet Mundaneum. Den milde septembervinden bringer med seg en svak duft fra ferskvareforretningen ved siden av. Svalene flyr kvitrende og lekende over gaten Rue de Nimy. Jeg ringer på dørklokken og døren låses opp av en ansatt med et stort klirrende nøkkelknippe. Døren smeller igjen, vi forlater 2010, og rusler inn i fortiden. Noen innenfor nyser. Senere kommer arkivetsleder, Stéphanie Manfroid, for å vise en av internetts kimer, som skal befinne seg her.

Vi går inn i en sal omgitt av to etasjer med gallerier. Langs veggene står meter på meter med urgamle kortkataloger, og dette er bare en liten rest av den opprinnelige bibliografien som lå i Brüssel. Universalbibliografien ”Universal Bibliographic Repertory” ble påbegynt i 1895 av Paul Otlet, som regnes som dokumentasjonsvitenskapens far, og nobelprisvinneren Henri La Fontaine. Alt som var skrevet til alle tider og alle steder skulle beskrives her. Imidlertid ble arbeidet stoppet av manglende bevilgninger i 1934. Da hadde bibliografien nærmere 16 millioner kort. Rundt 1998 ble de nesten forglemte levningene flyttet til Mons.

Bedre verdens tilstand

Manfroid ser på den store globusen sentralt plassert i rommet. Over denne igjen hvelver taket, malt som en blå stjernehimmel.

– Paul Otlet og Henri La Fontaine ønsket å arbeide for fred, og ideen var at dette kunne fremmes gjennom kultur. Slutten av 1800-tallet var en periode med imperialisme og kolonialisme, og de ville virkeliggjøre et mer fremskrittsvennlig samfunn. De var inspirert av positivismen til Auguste Comte, sier hun. Jeg betrakter tøyblomsten på genseren hennes, og hun fortsetter engasjert.

– De ønsket å bedre verdens tilstand, og en økning i kunnskapsmengden.

Hun forteller at begge arbeidet for et demokrati basert på internasjonale regler. La Fontaine var politiker og et av de første medlemmer i parlamentet fra Arbeiderpartiet, som ble dannet i 1885. Riktignok tilhørte han selv borgerskapet, og representerte bare deler av sosialismens ideer. Men han kjempet for likhet og alminnelig stemmerett, og ville bidra til at arbeideren kunne få et bedre liv. Paul Otlet var tiltenkt en plass i farens firma. Hun fikler med nøkkelknippet.

– Men han var mer interessert i litteratur, refleksjon og teorier. Faren hadde innprentet ham at alt er mulig: Jeg har en idé, og når jeg har en idé, så er det mulig, sier hun på en nesten syngende måte.

— Det er en god idé.

Hun ler.

– Det er ganske ambisiøst. Det er en utopi. Denne mannen levde ikke i sin egen tid, men i fremtiden, sier hun.

Universalbibliografi

Selv om utopiene ikke ble fullstendig realisert, så resulterte de i hvert fall i disse kortkatalogene, som nå er slitte og falmede.

— Kan vi åpne en skuff?

Manfroid drar ut en skuff, og viser et katalogkort hvor en referanse er klippet ut fra et dokument og limt på et katalogkort i amerikansk standard størrelse. De er så blant annet ordnet etter et klassifikasjonssystem. Hun forteller at de to pionerene kontaktet Melvil Dewey og spurte om tillatelse til å utvide hans klassifikasjonssystem, og det fikk de. Dette ble til Universal Decimal Classification, som ble brukt til å ordne universalbibliografien.  Personer fra hele verden bidro med å sende utklippede referanser, og dette ble en sentral katalog fra slutten av det 19. århundre, selv om de ikke hadde penger til å lage en fullstendig oversikt over alle tekstene i verden. Blikket hennes blir mørkt og glødende.

– En virtuell katalog over hva som var trykket i verden siden oppfinnelsen av trykkekunsten. Det var en ganske ny ide på slutten av 1800-tallet, tror du ikke?, spør hun retorisk. Deler av rommet blir opplyst av vinduene ved trappen oppover til galleriene. Et av vinduene er en fargerik glassmosaikk av en stigende sol. Hun ser på kortkatalogene.

– Dette er begynnelsen på hva vi kan kalle et internett av papir. De ønsket å lage  et nettverk basert på papir og post. Dette er et nettverk av mennesker, sier hun gestikulerende. Akkurat som Google har et søkevindu, til å skrive inn søketermer, så kunne personer sende brev til Mundaneum med spørsmål om hva de f. eks kunne finne om et emne, og så fikk de svar pr post. I ettertid viser dette hvordan bibliografien ble brukt, forteller hun.

Verdensby for kunnskap

Vi slentrer videre til en rekonstruksjon av Paul Otlet sitt kontor. Et skrivebord med en sort bordtelefon på, med en tom stol bak. Ingen datamaskin. Stabler med støvete bøker og katalogkort ligger strødd rundt omkring. Nær bokskapet henger et stort portrettmaleri av Otlet sin far, og på stumtjeneren henger en hvit arbeidsfrakk og en sort flosshatt. Kanskje litt rotete, men i Otlet sitt kontor ble det klekt ut visjoner. Før første verdenskrig opprettet Otlet og La Fontaine ”Union of International Associations”, som ennå eksisterer og som gir ut ”Yearbook of International Organizations”. For å huse aktivitetene til disse organisasjonene opprettet de et senter i Brüssel, kalt ”World Palace”, senere ”Mundaneum”, og som dette museet bevarer restene av. Oppå en bunke bøker står et maleri av en utopisk by.  Midt i bildet ruver ”Fremskrittets tårn” 320 meter mot den blå himmelen. Det skulle også bygges et verdensbibliotek. Denne byen er Otlet sitt ”Bibliopolis”.

– Otlet ønsket å lage en verdensby for kunnskap. Det ble ingen suksess, sier Manfroid.

— En virkelig by?

– Ja. Med hjelp av arkitekter og skulptører som Hendrik Andersen og Le Corbusier. Det ble ingen suksess på grunn av trettiårene og de nye autoritære ideene som spredde seg i Europa, sier hun.

Otlet og La Fontaine var utrettelige. Først startet de den universelle bibliografien. Men det var ikke nok.

– De begynte å samle dokumenter. Alle typer: Bilder, plakater, postkort, glassnegativer og bøker for å lage et internasjonalt bibliotek, forteller Manfroid.

— Med alle bøkene i verden?

– Ja, det var målet. Og de begynte å klippe i aviser, for det var et veldig interessant medium. Målet var å gå gjennom bøkene og alle mediene som eksisterte på den tiden, og finne informasjon og gi informasjon.

Universalencyclopedi

I en annen bygning finnes der lager med dokumenter. Vi rusler ut en bakdør, over en gårdsplass. Manfroid åpner en ny dør. Og enda en, til et rom med lysebrune bokser av papp tett i tett på hyllene, møysommelig ordnet.

– Otlet kalte dette ”Universalencyclopedien”, sier hun, og låser klirrende opp en ny dør, som slamrer hardt igjen. Enda et rom med bokser.

— Hva er inni boksene?

– Dokumenter, brosjyrer, fotografier, brev, sier hun, mens hun åpner en boks og tar ut noen gule mapper med ark inni. Øverst ligger et ark hvor artikkelen ”Le port d’armes” fra 1911 er limt inn, og lagt inn i en mappe med andre artikler innenfor samme klassenummer. Et klipp-og-lim leksikon over flere rom for kontinuerlig oppdatering og utvidelse. Det er akkurat som om denne bygningen er en stor encyclopedi, med mange rom fylt med dokumenter i forskjellige medium og genrer. Manfroid viser glassnegativer i et rom. I Mundaneum ble det organisert forelesninger, og her er slides som ble brukt i fremvisning av lysbilder på skjerm. I et annet rom ser vi på noen håndkolorerte postkort fra Norge. Otlet hadde nemlig kontakter også her, og vi blar igjennom en bunke papirdokumenter som de har sendt til Mundaneum. Blant ”Hjemmet”, en gammel avis fra Kristiansand, Nordmanns-forbundets julehefte med sin snedekte forside, og blader om alt fra slektshistorie til filateli finner Manfroid ”Esperantobladet”, fra 1933.

– Det er åpenbart at når målet var å skape fred, så er der en enorm samling på esperanto, sier hun. Hun ler og legger alt tilbake på plass. Så smeller enda en knirkende dør igjen.

Tegninger av fremtiden

Jeg er tilbake i den åpne delen av museet, og står nær Otlet sitt kontor. En gruppe studenter i hvite T-skjorter med ”I love Mons University” på ryggen, får en omvisning. Små blå lysglimt fra kameraenes blitzlys lyser opp rommet. Jeg lurer på om bøkene Otlet har skrevet, ligger her. I en av bøkene har han beskrevet en ny type skrivebord, hvor en ved hjelp av telefon kunne lese tekster fra fjerne bibliotek på en skjerm. Manfroid hadde vist noen av Otlet sine tegninger fra 1930-tallet. Hun hadde bladd knitrende gjennom en bunke og stoppet opp ved en tegning av Universalencyclopedien. En oppslått bok projisert på en skjerm, som igjen ble reprodusert på en slags TV-skjerm. På den tiden var fjernsyn en ny oppfinnelse. Hun famlet litt med ordene.

– Du kan så få mulighetene til å konsultere en bok med en skjerm, fordi den er på en skjerm. Det er ren utopi, det vi har her. Det var Utopia på 1930-tallet, avsluttet hun.

Kilder:

Manfroid, Stéphanie, leder for arkivet ved Mundaneum

Cornille, R., Manfroid, S. & Valentino, M. (2010). Mundaneum : archives of knowledge. Translated and adapted by W. Boyd Rayward. Urbana Champaign: University of Illinois. Originalutgaven utgitt 2008

Wright, A. (2007). Glut. Washington: Joseph Henry