E-bokpolitikken: Allmennhetens frie tilgang må være utgangspunktet

Et grunntrekk ved bibliotekenes verdigrunnlag er å frigjøre innholdet i bøkene. Kunstig begrensninger på utlån av e-bøker bryter med dette verdigrunnlaget.

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, avd. ABI

Et grunntrekk ved bibliotekenes verdigrunnlag er å frigjøre innholdet i bøkene. Kunstig begrensninger på utlån av e-bøker bryter med dette verdigrunnlaget.

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, avd. ABI

Den legendariske forlagssjefen Harald Grieg beskrev forlagene som børs og katedral. De skal tjene penger på å selge varen bøker på et marked samtidig som de skal gjøre tilgjengelig kultur, kunnskap, ideer og tanker som i utgangspunktet er offentlige goder som vi alle kan ha tilgang og eierskap til. – Solskinn og brød og ånd eies av alle, som Nordahl skriver i diktet som siden 22. juli har vært, ja – nettopp nasjonalt felleseie.

Skal vi plassere to andre sentrale institusjoner for formidling av litteratur – bokhandlene og bibliotekene – langs dimensjonen børs versus katedral, må bokhandlene åpenbart plasseres svært nær børspunktet mens bibliotekene representerer katedralen. Man investerer i bokhandel for å tjene penger på salg av bøker. Naturligvis har bokhandlene en viktig litteratur- og kulturpolitisk funksjon, men i utgangspunktet opererer de i et marked for å tjene penger. Det samme gjelder naturligvis også forlagene. Når det hardner til og festtalenes tid er forbi, har vi først og fremst å gjøre med børs og ikke så mye katedral.

Bibliotekene begrunnelse er en helt annen. Et grunntrekk ved bibliotekenes verdigrunnlag er å frigjøre innholdet i bøkene – solskinnet, brødet og ånden som kan eies av alle – fra bindingen til en vare som kjøpes og eies privat.

Forholdet mellom bibliotekene, bokhandlene og forlagene kan sammenlignes med forholdet mellom Turistforeningen og Norges grunneierforening. Turistforeningen ønsker å realisere allemannsretten. Folk flest må kunne ferdes fritt i utmark og langs kysten. Grunneierforeningen vil derimot å hevde grunneiernes rett til bruk og utnytting av eiendommen. Bibliotekene representerer en måte å realisere allemannsretten med hensyn til bruk og tilgang til innholdet i de bøkene og tidsskriftene som publiseres.

Til nå har disse tre aktørene i den litterære institusjonen stort sett levd fred og fordragelighet. Bibliotekene har hatt sin misjon og sin teig – de kommersielle aktørene har hatt sin. Den potensielle konflikten mellom allemannsretten og retten til privat og kommersiell utnytting av kulturproduktene, har ikke blitt aksentuert. Men e-bøkene tydeliggjør konflikten. En ny balanse må framforhandles.

Framveksten av e-bøker representerer på mange vis den endelige realiseringen av innholdet som et offentlig fellesgode. For dem som skal tjene penger på å selge dette innholdet som varer, er det naturligvis en kritisk situasjon. For dem blir spørsmålet. Kan vi finne måter å gjerde inn kultur- og kunnskapsallmenningen på slik at det som egentlig er fellesgoder fremdeles kan håndteres som varer og selges på et marked?

I denne prosessen må bibliotekfeltet stå fast på og hevde det som er dets verdigrunnlag: allmennhetens frie tilgang til litteraturen. Kunstige modeller og inngjerdinger som har som primært mål å sikre de kommersielle aktørenes interesser, for eksempel at bibliotekene skal kjøpe et antall eksemplarer av en e-bok og når alle disse er utlånt, ja så har ikke biblioteket flere eksemplarer av boka. Eller modeller der hvert eksemplar som formidles via biblioteket belaster biblioteket med en kostnad. Én sak er at slike kunstige inngjerdinger til slutt må bryte sammen som i sin tid det ptolemeiske verdensbilde. Men de er også samfunnsmessig ufornuftige. De kan – for å bruke parallellen fra friluftslivet en gang til – sammenlignes med en situasjon der brukere av Nordmarka må kjøpe klippekort av godseier Løvenskiold eller Oslo kommune som gir adgang til et visst antall søndagsturer. Når klippekortet er brukt opp, må du holde deg hjemme eller kjøpe et nytt. Bruken av et fellesgode som marka må naturligvis underlegges visse former for reguleringen for å forhindre at det forringes og for å sikre at det er tilgjengelig også for framtidige generasjoner. Men utgangspunktet for slike reguleringer må naturligvis være den frie og allmenne tilgangen. Fri og allmenn tilgang til en fellesressurs som Oslomarka er et ubetinget gode. Det gir individuell glede og berikende opplevelser og det har positive samfunnsmessige ringvirkninger i form av bedre folkehelse. Det finnes ingen grunn til å begrense tilgangen.

På samme måte forholder det seg med tilgangen til kultur, informasjon og kunnskap. E-bøker, e-tidsskrifter og så videre innebærer at bibliotekenes grunnide om deling av kunnskap og kultur foldes ut og nærmer seg realisering. Utgangspunktet må naturligvis være å legge til rette for denne realiseringen – ikke være hvilke kunstige begrensninger som kan legges på utfoldelsen. Innenfor akademia har man kommet et stykke på vei ved å gjøre vitenskapelige artikler fritt tilgjengelige. Her er det hensynet til allmennhetens tilgang til forskningsresultater som er styrende – ikke hensynet til kommersielle aktører som Elsevier og Springer. Allmennhetens frie tilgang må også være utgangspunktet for e-bokpolitikken.

Men skal forfatterne forfatte, må de naturligvis ha et inntektsgrunnlag. Kan man finne løsninger her som kan kombineres med allmenhetens frie tilgang? Kanskje kan vi igjen bruke forfatterne av vitenskapelig litteratur som eksempel. De fleste forfatterne innenfor denne delen av det litterære feltet, er ansatt på høgskolene og universitetene. I tillegg til undervisning, er de ansatt for å være forfattere. De skal bruke fra 30 til 50 prosent av årsverket sitt til forskning, det vil si virksomhet som resulterer i publikasjoner – fagfellevurderte artikler, vitenskapelige bøker, lærebøker, formidling til allmennheten. Det er ikke spesielt problematisk for dem om det de skriver gjøres fritt tilgjengelig. Innen forskningsverdenen er det tunge normer for akademisk frihet. Selv om forskerne er betalt over offentlige budsjetter, kan ingen politiker eller byråkrat fortelle dem hva de skal skrive.

Kunne man tenke seg noe lignende også for andre litterære felt? Et eksempel: I Ungarn har man etablert noe som kalles Det digitale litterære akademi. Der tas viktige samtidsforfattere – det kan være forfattere som har mottatt en litterær pris som kan sammenlignes med vår kritikerpris – og viktige avdøde forfattere opp som medlemmer. Hele deres produksjon gjøres digitalt tilgjengelig. Man kan gå inn på det digitale litterære akademi, klikke på Peter Eszterhazy, Imre Kertez eller Magda Szabo og få tilgang til hele deres litterære produksjon i tillegg til forskningsarbeider som er skrevet om deres forfatterskap. Så vidt jeg har forstått, tilbys de forfatterne som tas opp i akademiet en årlig godtgjørelse tilsvarende minimum industriarbeiderlønn. Drøyt 70 forfattere og nesten 1400 bøker er tilgjengelige i dette digitale biblioteket.

Hva med et digitalt litterært akademi i Norge? Her ligger en oppfordring til institusjoner som Nasjonalbiblioteket, Fritt Ord og Kulturrådet. Bidra til å realisere allmennhetens tilgang til litteraturen gjennom en norsk parallell til det digitale litterære akademiet i kombinasjon med en utbygging av bibliotekene som litterære møteplasser.