Fra samling til bruker – UBO i 200 år

BOKOMTALE: Det kom ni tykke bind universitetshistorie til 200-års jubiléet i 2011. Alt i alt: et omfattende og dyptpløyende verk om vårt første universitet. Likevel var det skuffende at historien om vårt første – og største universitetsbibliotek ikke ble behandlet i denne sammenhengen.

Av førsteamanuensis Øivind Frisvold, Høgskolen i Oslo og Akershus, avd. ABI

BOKOMTALE: Det kom ni tykke bind universitetshistorie til 200-års jubiléet i 2011. Alt i alt: et omfattende og dyptpløyende verk om vårt første universitet. Likevel var det skuffende at historien om vårt første – og største universitetsbibliotek ikke ble behandlet i denne sammenhengen.

Av førsteamanuensis Øivind Frisvold, Høgskolen i Oslo og Akershus, avd. ABI

Heldigvis har nå UBO selv rettet på dette og laget en egen, påkostet jubileumsbok. Her er det solide og innsiktsfulle bidrag fra faghistorikere om starten i 1811 (John Petter Collett) og de første hundre årene (Bjørn Bandlien). Dessuten er det første gang vi får en samlet framstilling av den store omveltningen og ”moderniseringen” som har skjedd i de siste 40 årene. I denne delen av jubileumsboka er det aktørene selv, de sentrale biblioteklederne, som gjør opp regnskap. De viser oss inn i bakrommet og forteller åpent om strategien for den store endringsprosessen og om det som måtte til for å skape et moderne bibliotek.

Bibliotek til besvær. Det er over førti år siden mitt første møte med UBO, Universitetsbiblioteket i Oslo. Det var triste greier for en nykomling. På universitetet var det lesesaler og boksamlinger på instituttene, men skulle du til selve biblioteket, måtte du på en helt annen kant av byen. Her var det bare å glemme alt du hadde sett av publikumsvennlige folkebibliotek med fritt valg i åpne hyller. På UB var det riktig nok mulig å få lånt med seg en bok, men det kunne ta både to og tre dager før boka kunne hentes fram.

Opplevelsen er selvsagt subjektiv. Biblioteket var sikkert utmerket det – for brukere med lang ansiennitet og høy kompetanse. At biblioteket lå der det lå, var det ikke noe å gjøre med. Ingen visste at universitetet skulle flytte ut av byen da første byggetrinn på Drammensveien var ferdig i 1913. En annen sak var at utbyggingen på Blindern var godt i gang da biblioteket på Drammensveien var ferdig i 1945. For å si det enkelt: Den fysiske strukturen skapte avstand mellom bibliotek og bruker i mange år.

Bibliotek eller boksamling? Per Pharo, som ble sjef for ved Samfunnsvitenskapelig fakultetsbibliotek, møtte professorer som nok ville ha litt hjelp med ”bøkene sine”, men som like fullt fryktet at han ville ta fra dem det de «eide». Det måtte skapes ny tillit til biblioteket. Pharo fikk dette til, og han oppsummerer sin oppgave slik: ”Fakultetsbibliotekarens hjelp hadde som mål å lage bibliotek av en boksamling.” Dette ble en langvarig prosess og grunnen er åpenbar. Universitet og bibliotek hadde utviklet seg i hver sin retning. Boka gir et godt innblikk i den langvarige strategien for å bygge opp gode bibliotektjenester på fakultetene.

På slutten av 60-tallet ville sjefen på UB, Harald L. Tveterås, fortsatt bygge ut biblioteket på Drammensveien. Planene var klare, men motstanden kom. Jan Erik Røed, som senere ble sjef, sier det slik: «Universitetet hadde i virkeligheten flyttet til Blindern og forskerne på HF-fakultetet hadde oppdager at man hadde glemt biblioteket.» Nøkkelen til videre framdrift var krevende: det måtte bygges et helt nytt universitetsbibliotek på Blindern. Foreløpig var det ingen som kunne se at denne veien ”til Blindern gikk via Mo i Rana”. I Røeds artikkel kan vi følge det lange dramaet om en lykkelig skilsmisse. Nasjonalbiblioteket fikk etter hvert sin stasjon i Oslo – og Universitetsbiblioteket fikk sitt første, store og moderne hjem i Universitetet.

Folkebiblioteket viser vei. Det er et paradoks at dagens bibliotek er digitale, døgnåpne og tilgjengelige på nærmeste PC. Likevel bygges det nye fysiske bibliotek. Det juridiske biblioteket ble rustet opp i 1993, biblioteket for humaniora og samfunnsfag var ferdig i 1999, nytt medisinsk bibliotek kom i 2000 og nytt realfagsbibliotek åpnet i år.

De nye bibliotekbygningene demonstrerer et endelig brudd med fagbibliotekets historiske forankring i den kontinentale bibliotektradisjon. Hvis vi skal lete etter modeller, kan vi like godt si at endringen var inspirert av det som hadde skjedd for mer enn hundre år siden i amerikanske og nordiske folkebibliotek. Vi fikk ikke bare universitetsbibliotek med åpne hyller og magasiner, men like viktig var det at bibliotekene nå ble møteplasser og arbeidsstasjoner for studentene.

Kanskje er det noen forskere som ikke er fullt så begeistret når ungdommen rykker inn og lager bibliotekene om til ungdomsherberger og internettkaféer? Men revolusjonen er gjennomført. God studiekvalitet forutsetter attraktive bibliotek!

Nye koster. Boka om UBO gir et godt innblikk i store, langsiktige endringsprosesser også i bibliotekenes ”indre arbeidsprosesser”.

Berit Timm Marcussen har laget en mønstergyldig innføring i hvordan biblioteket har holdt orden på sine store samlinger gjennom tidene. Denne oversikten er også meget nyttig for dem som i dag bruker den digitaliserte utgaven av bibliotekets gamle kataloger.

Knut Hegna følger godt opp med interessante perspektiver på hvordan bibliotekets pionerer fra 1960-tallet innførte «EDB» i norske bibliotek.

Videre gir Bredo Berntsen en god innføring i fagreferentenes arbeidsoppgaver, men boka burde også gitt et lite innblikk i hvordan de «vanlige» bibliotekarenes roller og oppgave er endret. Et påfallende trekk er faktisk at det er disse (kvinnelige) bibliotekarene som etter hvert har markert seg i sentrale lederposisjoner i biblioteket.

– – – –

Kunnskap – samlinger – mennesker: Universitetsbiblioteket og forskningen gjennom 200 år / Signe Brandsæter og Svein Engelstad (red.). Oslo: Universitetsbiblioteket, 2011. Finnes også i elektronisk utgave: http://www.ub.uio.no/om/skrifter/hefte06.pdf

Artikkelen står på trykk i Bok og Bibliotek nr 3/2012