Økonomidebatten som kanskje er noe annet

Det mest interessante ved den norske litteraturpolitikken er at den har hovedlinjer som har fått være relativt uendret i vel 50 år. For framveksten av en ny barne- og ungdomslitteratur spesielt og norsk litteratur generelt har denne politikken vært helt avgjørende. Men bokmarkedet er blitt kommersialisert, og spørsmålet er om litteraturpolitikken i dag trenger et oppdatert rammeverk.

Av utdanningsleder Dag Larsen, Norsk barnebokinstitutt

Det mest interessante ved den norske litteraturpolitikken er at den har hovedlinjer som har fått være relativt uendret i vel 50 år. For framveksten av en ny barne- og ungdomslitteratur spesielt og norsk litteratur generelt har denne politikken vært helt avgjørende. Men bokmarkedet er blitt kommersialisert, og spørsmålet er om litteraturpolitikken i dag trenger et oppdatert rammeverk.

Av utdanningsleder Dag Larsen, Norsk barnebokinstitutt

Litteraturpolitikk og demokratisering. I 1931 ble 68% av norskprodusert skjønnlitteratur skrevet av norske forfattere, i 1959 var andelen nede i 31 %. Statens bidrag til litteraturen var bare 400.000 kr årlig. Tida var inne for samhandling mellom stat, forfattere og bokbransje, men ideen til hvordan kom fra bibliotekhold. Henrik Hjartøy, Deichmans sjef og mannen bak Det Røde Bibliotek i Rjukan i 20-åra og seinere Arbeiderbevegelsens Arkiv, foreslo på en konferanse i Arbeidernes Opplysningsforbund i 1959 at folkebibliotekene burde kjøpe hvert sitt eks av all norsk skjønnlitteratur.

Tre sentrale strateger i Arbeiderpartiets kulturpolitikk, Torolf Elster, Hans Heiberg og Helge Sivertsen skrev brosjyren Statens oppgaver og forpliktelser. Litteraturen, forleggerne og samfunnet. De påpekte at nedgangen i norske utgivelser hadde språkpolitiske konsekvenser, og betydningen av å bevare og styrke de norske skrift- og talespråkene. De argumenterte for å knytte den norske kultur- og litteraturpolitikken til utviklinga av den norske velferdsstaten.

I 1960 ble Helge Sivertsen kirke- og undervisningsminister og startet som ansvarlig for kulturen arbeidet med en større kulturmelding. Sentralt sto konklusjonene fra AOF-seminaret i 59, da innkjøpsordningen ble lansert, formulert i et sitat som dette: ”Staten sammen med de kommunale og fylkeskommunale myndigheter, har et hovedansvar når det gjelder å verne om norsk kulturtradisjon og skape gode arbeidsvilkår for nasjonale og lokale kulturinstitusjoner og kulturliv i sin alminnelighet.”

Omsetningsavgiften på bøker ble hevet i 1962 samtidig som Den norske Forleggerforening og Den norske Bokhandlerforening inngikk en frivillig privatrettslig avtale, en såkalt bransjeavtale, om bokomsetning med fast pris på bøkene i en tidsavgrenset periode, og tilnærmet bokhandlermonopol.

Og derfra oppsto Norsk Kulturråd og en egen innkjøpsordning for skjønnlitteratur. På kort tid fikk Norge altså en kulturpolitikk og en litteraturpolitikk der det ble tatt flere viktige strategiske grep. Sentralt i denne strategien er ikke bare spredning og formidling av kunst og kultur, men like muligheter for alle til å tilegne seg kunsten og kulturen. På 60-tallet dreies altså det litteraturpolitiske – i samsvar med kulturpolitikken ellers – til å bll et demokratiseringsprosjekt, og til å gjelde en sammenhengende politikk for spredning og formidling, med staten som sentral part ved å:

• hegne om norsk språk
• styrke norske folkebibliotek
• innføre fritak for handelsavgifter (seinere moms) på bøker
• godkjenne bransjeavtale med en pris- og avtaleregulert bokomsetning
• opprette norsk Kulturråd og innkjøpsordning
• knytte disse rammevilkårene til bibliotekvederlag til forfatterne, og normalkontrakt mellom forfattere og forlag

Nye kulturbegreper. På 70- og 80-tallet ble den statlige kulturpolitikken lagt om fra en sentralisert til en desentralisert modell, bl.a. for å motvirke presset fra internasjonal kulturindustri og markedskrefter.

Omlegginga passet godt for barnelitteraturen. Om slutten av 60- og 70-tallet førte til en nyorientert voksenlitteratur, ble endringene sterkere i barnelitteraturen, som vokste og nyorientere seg i begrepet ”barndom”. En ny ungdomskultur og en barn- og (særlig) ungdomstid som ble vesentlig endret og forlenget ved framveksten av utdanningssamfunnet, kom samtidig med endringene i kulturpolitikken og barnelitteraturen. I 1978 fikk barnelitteraturen en enda bedre innkjøpsordning enn ordningen for prosabøker for voksne. Bøkene ble innkjøpt i 1550 eks til folke- og skolebiblioteker. Innkjøpsordningen for barne- og ungdomslitteratur førte også til en dreining i markedet. Antall utgivelser for barn og ungdom lå på begynnelsen av 80-tallet rundt ca 400 titler, hvorav ca 100 ble innkjøpt. Det betydde at bibliotekene ble et reelt marked for forfatterne og i grunnen et langt viktigere og bedre enn bokhandlene, som ofte ikke visste helt hvordan de skulle profilere den nyskapende litteraturen. For det første ble spredningen av bøkene langt bedre – alle kommuner har bibliotek, men ikke alle har bokhandel.

For det andre ble spredningen gratis for brukeren. For det tredje fikk barn større muligheter til å velge bøker selv. Og for det fjerde fikk bøkene vesentlig lenger levetid i bibliotekene, mens de i bokhandel fort ble erstattet av andre i hyllene, i tråd med bokhandlenes begrensede lager- og skaffeplikt. Disse fordelene gjelder ennå for folkebiblioteket og dets brukere, men har nå fått et femte punkt: Det er vanskelig å få full nytte av de fire første punktene før formidlingen får muligheter til å bli mye bedre.

På 1970- og 80-tallet la myndighetene opp til en arbeidsdeling i kulturpolitikken mellom sentrale og lokale myndigheter, som fulgte organiseringa av arbeidsoppgaver og ansvar mellom sentrale og regionale og lokale myndigheter. Staten tok seg av de overordnete retningslinjene og de økonomiske rammebetingelsene, mens fylker og kommuner fikk større rom for å utforme politikkens konkrete innhold og fordele midlene. Men denne politikken berørte i liten grad føringene i litteraturpolitikken fra 60-tallet, fremdeles ble det oppfattet som et statlig ansvar og en hovdelinje som skulle gjelde for hele landet. Bl.a. blir bibliotekvederlaget til forfatterne nedfelt i lov på slutten av 80-tallet. Loven er kulturpolitisk og ikke opphavsrettslig begrunnet og fordeles kollektivt til stipender til opphavsrettshaverne gjennom deres foreninger, noe som får stor betydning for utviklingen av nye forfatterskap. Loven er slik sett en videreføring av intensjonene i kulturpolitikken på 60-tallet.

90-tallet: Markedsliberalisering. På 90-tallet får landet det som mer populært kalles en instrumentell kulturpolitikk, der kulturen blir et instrument til å nå mål på andre områder enn kultursektoren, bl.a. til å skaffe flere arbeidsplasser og økonomisk vekst. Denne politikken representerer en dreining fra det opplysningspregede grunnlaget og bygginga av velferdsstaten. Nå skal kulturen tjene velstandssamfunnets rasjonelle og økonomiske formål. Det er vanskelig å skille denne politikken fra en mer konjunkturpreget økonomisk politikk med sterkere markedsliberalisering.

I bokbransjen kom store endringer, med forlagsfusjoner og seinere forlagenes oppkjøp av bokhandel. Fra 1983 til 1993 blir 12 av 15 mellomstore forlag med i de tre største eiergrupperingene Gyldendal, Aschehoug og Cappelen. I 2010 står de samme tre (nå heter Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm) for 45% av bokhandelmarkedet. Kampen er nå flyttet fra produksjonsleddet til salgsleddet. Fremdeles gjelder den privatrettslige avtalen mellom forleggere og bokhandlere, populært kalt bransjeavtalen, men den er i strid med den nye EØS-tilpassede konkurranseloven, og det spørs om den får en ny mulighet.

Når det rakner i rammeverket. Markedsliberaliseringa har først liten betydning for det årlige titteltallet i norske barnebokutgivelser. Men fra 2005, etter at den nye bransjeavtalen er på plass, med betydelig kortere fastprisperiode, er det sterkt vekst. Fra om lag 400 titler på 80-tallet, er antall titler for barn og unge i 2010 nær 1200 titler, hvorav 61% er oversettelser – først og fremst fra engelsk. 163 titler får plass i innkjøpsordningene for barne- og ungdomslitteratur, som i 2010 totalt sett utgjør bare 2,6 % av bokomsetningen i Norge.

Det kommersielle bokmarkedet spiller altså en mye større rolle for barnebøkene enn før. Spørsmålet er derfor hvor mye markedet nå påvirker litteraturpolitikken og ikke minst hvilken betydning markedet kan få for det litterære innholdet. For det er både interessant og godt at litteraturpolitikken her til lands har dreid seg om rammevilkårene for bokutgivelsene og ikke har satt rammer eller begrensninger for den litterære utviklingen. Kunsten har fått lov til å utfordre gjengs kultur.

Men tilstanden er ikke ideell. Med unntak av momsfritaket er det litteraturpolitiske rammeverket i ferd med å bli en skjermet og mindre betydelig del av det vi kan kalle ”Bok-Norge”. En oppdatering av litteraturpolitikken vil derfor være å sikre at de ordningene som har vist seg levedyktige, får rom nok til videreutvikling. Å redusere litteratur til bare å være et spørsmål om konkurranse og marked, vil bryte radikalt med all norsk litteraturpolitikk etter krigen. Og begynner det å rakne i et rammeverk som har et større omland enn bare det kommersielle bokmarkedet, er det et åpent spørsmål hva slags konsekvenser det får for institusjoner som folkebiblioteket.

Flere land i EU har tatt konsekvensen av at litteratur er et kulturpolitisk og ikke konkurransepolitisk spørsmål og innført boklover. Boklov sikrer bredde, faglige miljøer og mangfold i utgivelsene. I Oslo er det i dag 81 bokhandlere. I Sverige har det vært fripris på bøker siden 70-tallet, og antall bokhandlere er 26.

En verdidebatt?. Til tross for at det hevdes av fripris på bøker vil føre til at de blir billigere, er det til sammenligning ikke gjennomsnittlig høyere priser i land med boklov. Og det er ikke slik at en boklov vil stille seg i veien for utviklingen av e-bøker. Det viktigste er at boklov vil gjøre det enklere for samfunnet å sikre kulturpolitiske målsettinger og ikke overlate disse til markedet. Og til sjuende og sist er det et hovedspørsmål.

Det store litteraturpolitiske grepet som ble tatt tidlig på 60-tallet handlet om å knytte kulturen og litteraturen til demokratiseringa av samfunnet. Er dette perspektivet ikke lenger gyldig? Kan vi måle kultur og demokrati med markedspriser og konkurranselov? Eller er den pågående debatten om boklov egentlig en verdidebatt?