– Jeg er ikke så opptatt av god eller dårlig smak

Norske kvinner og menn leser ikke kritikerrost litteratur eller klassikere lenger. Begge kjønn leser krim, og kvinnene har kastet seg over de nye «dameromanene», også kalt «løkkeskrift-romaner». Men gjør det noe, da? Bok og Bibliotek har snakket med litteraturforsker Cecilie Naper.

Norske kvinner og menn leser ikke kritikerrost litteratur eller klassikere lenger. Begge kjønn leser krim, og kvinnene har kastet seg over de nye «dameromanene», også kalt «løkkeskrift-romaner». Men gjør det noe, da?

Cecilie Naper (bildet) har satt i gang en diskusjon i forlagsverdenen – nok en gang. Sist hun laget en oversikt over hva folk flest låner på bibliotekene var i 2007, og siden har kritikerfavoritter og klassikere tapt ytterligere posisjon hos norske lesere.

– Du retter fingeren mot bokhandlenes assortiment i din artikkel i Klassekampen. Men kan det ikke like gjerne være at det er dette folk helst vil ha når de ikke bli styrt i en mer «høykulturell» retning? Omtrent som da vi ble kvitt NRK-monopolet, og få år etterpå fikk realitybølgen?

– Generelt skiftende smak er helt opplagt en tilleggsårsak. Vi lever i en kultur hvor tidsånden er veldig underholdningsrettet, sier Naper. – Men når det er sagt, grunnen til at jeg er så sikker i min konklusjon er at da jeg utarbeidet bibliotekstatikk på nittitallet, oppdaget jeg at salgstall og utlånstall går svært parallelt. Det er vanskeligere å få sikre salgstall, men når man vet hvor like disse to statistikkene er, får man et godt bilde av hva folk faktisk leser ved å se på utlånstallene.

– I åttiårene var markedet allerede liberalisert i Sverige, mens liberaliseringen i Norge ennå ikke hadde begynt. Da lå krim og underholdning på topp i Sverige, mens vi leste mye mer kritikerrost litteratur. Nå er vi der svenskene var i 1980-årene. Derfor føler jeg meg temmelig sikker på at strukturen i bokmarkedet er en viktig forklaringsfaktor.

Giske truet

– Direktøren i Den norske forleggerforening, Kristenn Einarsson, som har gått ut i polemikk mot deg, har påpekt at forlagene fremdeles har lister med litterær bredde. Hvilke reaksjoner har du fått fra andre akademikere, fra bibliotekarer og fra utenom bransjen? Er det modig å plaske litt i den andedammen som er den norske bokbransjen?

 – At de store forlagene mener det samme som Einarsson, er ikke overraskende. Spesielt som hovedeiere av norsk bokhandel er det de som har mest nytte og glede av den strukturen vi har nå – selv om jeg tror de angret på at de kvittet seg med bransjeavtalen i 1997, for det var da det begynte. Senere bransjeavtaler har bare gitt bransjen mer frihet. Mens de små forlagene som for eksempel satser på nisjelitteratur, oversatte fremtidige klassikere og lyrikk, sliter med å komme inn i bokhandlerne.

– Alle som ikke selv sitter i norsk forlagsverden, har vært begeistret. De mindre forlagene som har en mer kresen utgiverpolitikk, har sendt meg en haug med rosende e-mailer. De føler seg skviset i dette systemet, hvor forlagene og bokhandelen forhandler om hvor mye bokhandelen skal betale for hver tittel. Bokhandlerne får de potensielle bestselgerne billigere og følgelig tar de inn et smalere sortiment med vekt på bøker de tror vil selge svært godt. Slik som bøkene til Victoria Hislop.

– Driver de store forlagene et kynisk spill?

– Nei, de er som alle andre nødt til å tenke lønnsomhet. Det er ikke store marginer i forlagsbransjen. Jeg forstår at de må tenke mer børs og mindre katedral i en tid med stadig flere medier og annet som kjemper om lesernes oppmerksomhet, sier Naper.

– Jeg er jo ikke ansatt i noe forlag, men jeg har ikke oppdaget noen spesiell kynisme eller ønske om mer og mer profitt. Mitt inntrykk, basert på de jeg kjenner i bransjen, er at de er veldig opptatt av utviklingen. De ønsker å drive seriøst og tilby bredde og ønsker ikke å bli sett på som en eneste stor børs, sier hun og tilføyer:

– Men det er ikke sikkert politikerne lar dette fortsette stort lenger. Allerede da Giske var kulturminister, ga han klare signaler om at forlagene er i en privilegert situasjon. Når man satser for mye på butikkvirksomhet, må man regne med å betale moms, påpekte han. Det er ikke blitt mindre aktuelt siden.

Mest privilegert i verden

Momsfritaket på bøker var, slik Naper forklarer det, ment som en støtte til forlagene slik at de kunne forsette å tilgodese «katedral» og ikke bare kaste seg over «børs.»

– Frem til 1997 var det en uskreven kontrakt mellom det offentlige og bokbransjen. Bransjen forpliktet seg til å levere bredde, inkludert bøker for nisjemarkeder, og til gjengjeld skulle de slippe å betale moms. Dette var egentlig et sjenerøst arrangement fra det offentliges side, for statskassen gikk glipp av en milliard på grunn av momsfritaket – i dag er det på over 1,4 milliarder.

– De store forlagene har da svært stor makt – særlig etter at de også kjøpte opp bokhandlene fra nittitallet og utover?

– Det viste seg at det ikke var forleggere som tjente på denne vertikale integrasjonen, som det kalles, men bokhandlerne. Dette har gitt bokhandlerne en enorm markedsmakt. Da hjelper det ikke at forlagene gir ut en stor mengde titler, og også har bredde i typen utgivelser, slik Einarsson viste til.

– Men de har samme eiere, forlag og bokhandlerkjeder, så det er jo disse eierne som til syvende og sist bestemmer?

– Det er markedet som bestemmer. Bare å ta opp debatten, er et minefelt fordi vi snakker om liv og død. For alle i bransjen, ikke bare småforlag. Når lønnsomheten faller, satser de fleste mer og mer på det som lønner seg. På et møte i Litteraturhuset 12. mars sa John Thomasgard, som er direktør i Norli Libris at «vår oppgave er å tjene penger, og lønnsomheten i bokbransjen er truet. Derfor gjør vi som vi gjør.»

«Alle» vet at den norske bokbransjen mottar ekstremt store subsidier. De er kanskje den mest privilegerte bokbransjen i verden. Og til tross for dette, går den ikke veldig godt!

– Hva synes du at bokbransjen bør gjøre, helt konkret?

– Jeg tror ikke det er mulig å skru tiden bakover og få tilbake alle ordningene som er forlatt. Ordninger som at alle bokhandlere, også de minste i distriktene, skal forplikte seg til å skaffe alle bøker som utgis i Norge og ikke setter ned prisen før et år etter utgivelsesdato, slik vi hadde før. Men vi bør i hvert fall holde fast på fastprisen – uansett trykket fra enkelte mindre og mellomstore forlag som ikke er med i Forleggeforeningen og vil ha minst mulig regler slik at de kan tjene mest mulig på sine bestselgere.

Boken i ditt eget hode

– Har bibliotekarer – som gruppe og individuelt – ansvar for å styre lånerne mot den bedre litteraturen – og hvordan kan de gjøre det? Eller er dette en paternalistisk tankegang?

Her begynner Naper straks å rose bibliotekarer som en kunnskapsrik og hardarbeidende yrkesgruppe med dedikasjon og omtanke for leserne. Så besvarer hun annet ledd av spørsmålet:

– Jeg er ikke så opptatt av om litteratur er «god» eller «dårlig», «kvalitetslitteratur» eller «god smak». Det er ikke noe i veien med underholdning. Jeg tror de fleste oss ofte leser for å bli underholdt, det gjør i hvert fall jeg.

– Men vi underholdes av ulike bøker. Vi opplever den litteraturen vi leser, forskjellig. Selv om vi leser de samme bøkene.

Hun penses over på et favorittema: Hva den delen av skjønnlitteraturen som ofte stemples som «ren underholdning» og gjerne litt underlødig kan tilføre mindre «trenede lesere». Cecilie Naper har skrevet en rekke bøker om såkalt populærlitteratur, særlig den som mest er rettet mot kvinner, og en rød tråd i mye av forskningen hennes er hvordan lesere som har lite utdanning og er lite vant til å lese «vanskelige» bøker, finner mye av det de leter etter i de «lette» bøkene.

Uansett hvor mye man enn prøver, får man ikke Naper til å si noe særlig ufordelaktig om slik enkel litteratur og dem som leser den. For en bok «finnes» ikke på boksidene av papir, understreker hun. Den får først liv når den er kommet inn i leserens hode, og der kan det skje så mangt. Hver leser er forskjellig. Men generelt sett kan man se noen generelle trekk ut fra utdanningsnivå og sosial klasse.

For tiden holder Naper på med å intervjue kvinnelige innsatte på Bredtveit fengsel om hva de får ut av litteraturen de leser. Hun forteller at de kvinnelige fangene stort sett leser krim og løkkeskriftsromaner av forfattere som Hislop, Tatiana de Rosay og E.L. James, som står bak romanserien Fifty Shades of Grey. Dette er en type oversatt litteratur som de norske forlagene ifølge Naper har satset intensivt på siden ca. 2005. Denne typen ligger store stabler på bordene i bokhandelen. Det er også lett å kjenne den igjen på forsidene, som har en tendens til å gå i rosa og andre pasteller, gjerne med en kvinne bakfra eller i profil mot et tåkete landskap. Og tittel og forfatter står – som Naper påpeker – ofte i løkkeskrift. Estetikken minner om  mykhet og romantikk. Det er tydelig at forlagene ser for seg kvinnelige lesere.

Sterke følelser, eget liv

– Løkkeskriftromanene er melodramatisk litteratur som spiller på sterke følelser. Kvinnene på Bredtveit gjenkjenner disse følelsene. Dette er bøker de kan bruke i sitt eget liv. Når jeg snakker med dem om bøkene de leser, sier de ikke det samme om disse bøkene som jeg hadde sagt. Jeg ville nok sagt om for eksempel Fifty shades of Grey at den har likhetstrekk med tradisjonell romantisk litteratur beregnet på et kvinnelig marked, hvor heltinnen er passiv og venter på den store kjærligheten. Og så plusses det på med litt sm-sex, bondage og underkastelse og andre «moderne» detaljer.

Flere av kvinnene på Bredtveit ser annerledes på det, forteller Naper. De bruker disse bøkene til å lære om sine egne reaksjonsmønstre, forsøke å forstå fortiden og lære hvordan de skal gjøre det bedre i fremtiden.

Ofte finner de et frigjøringsmønster som de selv kan kopiere. «Nå ser jeg hva jeg har gjort feil. Jeg handlet på samme måte som menneskene i denne boken, og det er derfor jeg havnet her til slutt.» Om Fifty Shades…– kan de si at heltinnen, Anastasia, bli mer selvstendig og handlekraftig til slutt. Dette er ikke helt det samme som Naper selv ser i disse bøkene.

– En annen kvinne jeg snakket på Bredtveit hadde lest Stieg Larssons Millenium-trilogi og funnet styrke i Lisbeth Salander-karakteren. «Jeg burde vært mer som Lisbeth, tatt livet i mine egne hender, for med hennes holding til livet hadde jeg hatt mer mot,» sa hun. «Men ikke hevnet meg på samme måte som Lisbeth da jeg ble voldtatt og mishandlet, ler hun litt, for da hadde jeg bare blitt buret inne for det.»

Kulturen blir fattigere

– Hvorfor kritiserer du – eller hvis du ikke mener du kritiserer, «er opptatt av» – fordelingen mellom krim, løkkeskrift, kritikerroste bøker og klassikere i salg og utlån, når du ikke ønsker å diskutere begrepet «kvalitet»? Hvis det ikke er viktig å snakke om god og dårlig, er det vel likegyldig om stadig mer av det som leses, er krim og løkkeskrift?

– Jeg kritiserer verken underholdningslitteraturen eller de som leser den, men jeg er opptatt av bredde og mangfold. Kulturen blir fattigere dersom alle leser de samme bøkene og tenker de samme tankene. Jeg synes ikke vi skal være så snobbete. Ulike bøker gir lesere ulike opplevelser, det er helt grunnleggende. Det gi mer mening og er mer demokratisk å snakke om gode leseropplevelser enn gode bøker. Arbeidet på Bredtveit har gitt meg en viss ydmykhet. Jeg har fått et innblikk hva litteraturen betyr i hverdagen for innsatte som ikke har så mange andre tilbud. Jeg bøyer meg i støvet for enkelte av kvinnene der og hva de får ut av bøkene de leser.

Selv vokste jeg også opp i et hjem med ikke så mye kanonisert litteratur i bokhyllene. Det var bøker som moren min leste, og som jeg slukte. Etter hvert som jeg begynte på universitetet, ble disse bøkene kjapt byttet ut med andre bøker, men leseopplevelsen var viktig selv om ikke alle bøkene jeg leste som ung får noe plass i litteraturhistorien. Kravene du stiller til språk og komposisjon forandrer seg med økt kulturell kapital, men jeg ønsker ikke å snakke om god eller dårlig smak. Den naive leseropplevelsen kan være sterk.

 – Har ikke litteraturvitere, som i snart et par generasjoner nå har vært nølende til å diskutere begreper som kvalitet, vært med på å grave sin egen grav? Hvis de som presumptivt har mest greie på om en bok er god eller dårlig, abdiserer, kan man vel ikke vente at forlagene eller bokhandlere føler noen større kulturforpliktelse?

– Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen. Jeg synes at respekten for den kanoniserte litteraturen står sentralt i litteraturvitenskapen og i akademia.

– Jeg skjønner din respekt for de som leser mye i de lettere sjangre og får mye ut av det – som kvinnene på Bredtveit. Men kan du ikke si til dem: «Jeg ser du får utbytte av Cecilia Samartin, men når du har lest alt av henne, har jeg noen bøker som jeg tror vil gi deg enda mer?» Har du gjort det noen gang? Hva var responsen?

– Nei, aldri. Men hvis de spør meg om hva jeg leser og liker, svarer jeg på det. Og spør de om boktips, så svarer jeg etter beste evne.

Sosial tendens

Naper tror ikke at løkkeskriftslitteraturens popularitet betyr at lesere som før leste kritikerroste litteratur, har fått mindre ambisjoner. Etter hvert som utdanningsnivået i Norge øker, har disse bøkene tatt over for det som tidligere ble kalt «kiosklitteratur». Legeromaner og andre bøker som bare ble solgt i Narvesen og romantiske føljetonger i ukeblader er ikke så populære som de var. Men leserne deres er snart også historie. De kvinnene som leste kiosklitteratur, og det gjaldt mange kvinner for noen få tiår tilbake, hadde ofte kun grunnkole. I dag har de fleste fått litt mer skolegang, de fleste leserne har i hvert fall treårig videregående utdanning, og løkkeskriftbøkene er derfor et hakk mer krevende enn sine forløpere.

Disse bøkene som så mange fnyser av, er også, påpeker Naper, relativt sosialt bevisste. Handlingen i Hislops «Øya» foregår for eksempel på en øy for spedalske, og boken gjorde mange oppmerksomme på denne delen av historien. Rosays «Sarahs Nøkkel» dreier seg om hvordan vanlige franskmenn var likegyldige eller medløpere da franske jøder ble arrestert og tilintetgjort under den andre verdenskrig. Kathryn Stocketts «Barnepiken» forteller om hvordan både hvite og svarte led under raseskillet i USA på 50- og 60-tallet. «Huset på hjørnet av biter og søt» av Jamie Ford handler om hvordan amerikanere av japansk herkomst ble internerte etter Pearl Harbor. Det er mye god historisk kunnskap i disse bøkene, mener Naper.

– Har du selv lest Camilla Läckberg, Jojo Moyes, Cecilia Samartin, Fifty Shades of Grey?

– Jeg leser ikke så mye krim, men liker en del krimforfattere fra femtitallet, så nei, ikke Läckberg. Men jeg ser mye krim på tv. Løkkeskriftsbøker leser jeg ikke i det hele tatt med mindre jeg har intervjuet Bredtvedt-kvinnene om dem. Så ja, jeg har lest de to siste du nevner fordi jeg har forsket på dem. E.L. James fører et veldig standardisert språk i «Fifty shades», kanskje det minst varierte jeg har lest noen gang! Selv de mest formelpregede kioskforfatterne er større stilister enn henne, smiler Naper.

– – – –

Navn: Cecilie Naper

Stilling: Førsteamanuensis i litteratur ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA)

Alder: 61

Sivilstand: Gift, to barn

Utdanning: Doktorgrad i nordisk litteratur, hovedfag i nordisk litteratur og språk. Sosiologi og engelsk mellomfag.

– – – –

Cecilie Naper går i bokhyllen:

– Les Oates og Tiller!

– Akkurat nå leser jeg alt av Joyce Carol Oates. Jeg liker å lese alt av en forfatter, så begynner jeg på neste. Før Oates var det Carl Frode Tiller. Han synes jeg er kjempegod.

-Når jeg leser privat, leser jeg som jeg sa også for å bli underholdt – som de fleste andre.

– Hvilken bok er den første du leste selv, eller ble lest for, og hvilket inntrykk gjorde den på deg?

– Jeg tror jeg vil svare «Mio, min Mio» av Astrid Lindgren. Jeg leste den for datteren min da hun var fem år. Jeg kom aldri over den, ikke hun heller. Michael Endes lokomotivbøker var også favoritter.

– Hva står det mest av i bokhyllen din?

– Jeg har nettopp gått igjennom en gigantsanering. Jeg gir av prinsipp bort bøker som jeg vet at jeg ikke vil lese igjen, for eksempel til loppemarkeder.

– Hvis noen kommer hjem til deg og sjekker i bokhyllene,  vil de finne noe som du kanskje vil skamme deg litt over at står der?

– Nei.

– Tre beste romaner som er skrevet på norsk?

– Klarer ikke å svare. Har stadig nye favoritter.

– Kan du sitere litt poesi for meg?

– Javisst:

«Skrap,

seier sagi.

Stød ved.       

Ho segjer kva

ho tykkjer, sagi.»

Det er av Olav H Hauge. Vil du ha litt Bjørneboe? Denne er kjempefin og sier noe om undertrykkelse og bruk av mennesker. Hun siterer:

«En sangfugl i en snare gikk.

Men bøndene på Capri ø

har øre for musikk.

De tar den inn fra sol og sjø

Så gløder de en strikkepinn

og brenner fuglen blind.

I bondens bur blir fuglen satt.

Der vil den synge dag og natt

fordi den slapp å dø.

Det er et enkelt bondetrick.

For bøndene på Capri ø

har øre for musikk.»

– – – –

— Tekst: Nina Kraft

— Foto: Trond Isaksen