Språkkafé – et nytt bibliotektilbud
Språkkaféer er faktisk en god revitalisering av folkeopplysningstanken og et bidrag til sosial rettferdighet. De som går på språkkafé oppdager også alt det andre de kan bruke biblioteket til, mener bibliotekarstudent Stina Åmo (bildet).
Språkkaféer er faktisk en god revitalisering av folkeopplysningstanken og et bidrag til sosial rettferdighet. De som går på språkkafé oppdager også alt det andre de kan bruke biblioteket til, mener bibliotekarstudent Stina Åmo (bildet).
Bibliotekene er tildelt en nøkkelrolle i arbeidet med å styrke folkets IKT-kompetanse. En viktig målgruppe for bibliotekene i denne sammenhengen er innvandrere. Et av de mest populære tiltakene fra bibliotekene er språkkaféer, men disse er ikke nevnt i rapporten om digital kompetanse. Vi har møtt student ved Høgskolen i Oslo og Akershus, avdeling for arkiv, bibliotek og informasjon, Stina Åmo, som er prosjektleder for språkkaféen på Deichmanske bibliotek, Furuset filial.
Bok og Bibliotek: I rapporten om digital kompetanse er ikke språkkaféene spesielt nevnt. Betyr det at de ikke har noen betydning for IKT-kunnskapen?
Stina Åmo: Jeg synes rapporten legger ensidig vekt på det tekniske og det instrumentelle. De rene IKT-kursene er nyttige for mange, men jeg mener vi må være ærlige om hvilken kunnskap som trengs. IKT-kursene handler mest om å «trykke på knappene», bruke søketeknikker eller å finne en bestemt nettside. Fornuftig bruk av informasjonsteknologi handler kanskje mest om å forstå og tolke informasjon. Jeg, som jobber med språktrening, har blitt mer oppmerksom på hvor stort gapet er mellom «hverdagsspråk» og det mer tekniske språket som brukes i det offentlige. Jeg har vært nysgjerrig og testet ut forskjellige informasjonskilder, både aviser og offentlige skjemaer på «min» språkkafé. Det er trist å se hvor stort gapet er mellom det innvandrere lærer og det de faktisk trenger å kunne. Når det for eksempel gjelder offentlig informasjon må jeg «oversette», ikke bare til innvandrerne, men ofte også til de frivillige, etnisk norske!
Bok og Bibliotek: Hva er egentlig en språkkafé, er det først og fremst et språkkurs?
Stina Åmo: Nei, jeg synes det er noe helt annet. Den systematiske opplæringen som ligger i et undervisningsopplegg kan ikke vi erstatte. Vi tilbyr en arena for samtale og utveksling av kunnskap og erfaringer. Her gjelder det å ha en lav terskel slik at alle tør å prøve seg i muntlig norsk. Det er relativt lett å lære å lese og skrive norsk, vi ser at deltakerne tar til seg disse ferdighetene mye raskere enn den muntlige delen. I starten er det slik at man først må oversette et spørsmål til eget språk og deretter oversette svaret tilbake fra eget språk til norsk. Det er et visst tidspress i en samtale, du må svare før den andre går lei. For å takle dette må man lære seg «å tenke på norsk». Dette kan bare læres ved aktiv språkbruk og gjennom trening og samtaler.
Bok og Bibliotek: Hvordan skal man få til dette når det sies at nordmenn er så reserverte?
Stina Åmo: Mange innvandrere synes det er vanskelig å komme i kontakt med oss, og det er ikke så mange steder de får denne viktige treningen. Å lære et språk muntlig, krever mengdetrening. Det har ikke norskkursene mulighet til å tilby i like stor grad som språkkaféene. Vårt viktigste bidrag er likevel at vi kan gi deltakerne bedre forståelse for norske forhold og lede dem inn i en kulturell referanseramme. Vi samtaler ikke bare om norsk kultur, men selvsagt også om hverandres kultur. Slik tror jeg vi bidrar til å øke toleransen for andre kulturer. Deltakerne lærer av hverandre, mye informasjon blir utvekslet, og deltakerne finner ut av hvilke informanter de kan stole på. Vår oppgave er både å utfordre og oppmuntre. Dessuten kan vi også korrigere oppfatninger av vårt samfunn. Språkkaféene blir på denne måten viktig for integreringen i samfunnet. De som kommer er også ofte helt alene i et nytt land; språkkaféen gir dem mulighet til å være sosiale, finne venner og møte et menneske som smiler til dem!
Bok og Bibliotek: Det høres ut som det sosiale er så viktig at det blir en selskapsklubb?
Stina Åmo: Det er ikke noe galt i å skape en hyggelig ramme og tone. Dette handler også om å gjøre folk trygge på seg selv. Mange innvandrere starter optimistisk i sitt nye land, men vi merker også at det kan komme en psykisk nedtur etter at den første, optimistiske startfasen er over. Det er mye som skal læres, og da hjelper det å holde humøret oppe. Jeg tror ikke vi kan være terapeuter, men jeg er sikker på at vi kan skape motivasjon og litt optimisme. Slik jeg ser det har Norge fått en gave i disse menneskene som kommer, vi har ikke betalt for deres fødsel, barnehage eller skolegang, de kommer hit i skattepliktig alder. Men for å sette dem i stand til å leve produktive liv, som både de selv og Norge ønsker, så må de få være trygge og føle mestring. Det er noe av det vi også forsøker å hjelpe med.
Bok og Bibliotek: Hvordan legger dere opp dette tilbudet?
Stina Åmo: Språkkaféen holdes en gang i uka og varer to timer. Jeg har forberedt «dagens tema» som enten er inspirert av deltakernes ønsker, eller handler om noe jeg mener de burde vite noe om. Det produseres ganske mye forskning om innvandrere og deres levevilkår som jeg ønsker at deltakerne skal få kunnskap om. Det kan dreie seg om mat og ernæring, forsikring og brannsikring, husleiekontrakter eller rett og slett om hobbyer eller hvordan man kan finne andre med samme interesser som en selv. Når jeg spør deltakerne hva de vil snakke om, svarer de gjerne at de vil lære mer om grammatikk, men da dabber praten fort av. Det viktigste er at de snakker norsk sammen. Hvis jeg ikke gir dem et tema, går praten trått. Men det er gjerne slik at når de «snakker seg bort» og snakker om noe de interesserer seg for, da er det ofte de lærer mest. (På bilder: Språkafé på Deichman, avd. Furuset)
Bok og Bibliotek: Hvordan får dere gruppene til å fungere?
Stina Åmo: Det kommer omtrent 40 mennesker hver gang, og vi forsøker å ha en norsk frivillig til hver 4-5 deltaker. Det er viktig å sette sammen gruppene slik at de er på omtrent samme ferdighetsnivå. Vi forsøker å finne ut den enkeltes språknivå gjennom en introduksjonssamtale. Da kan det nok vise seg at menn kan påberope seg litt høyere kompetansenivå enn de egentlig har, og for kvinnene er det ofte motsatt. Det kan være en utfordring å få «dagens tema» til å fungere for alle nivåene, jeg lærte fort at det ikke er mulig å formidle den samme informasjonen til alle.
Bok og Bibliotek: Er det samme opplegg over alt?
Stina Åmo: Nei, selv innen Deichman-systemet er det flere forskjellige løsninger. Her på Furuset skjer alt i bibliotekets regi, mens på Majorstuen er det frivillige fra Oslo Røde Kors som driver språkkaféen, og på Holmlia har de et helt annet opplegg. På Furuset inngikk vi et samarbeid med «Groruddalssatsningen» og det ble startet en ekstra språkkafé på Lindebergsenteret som drives av frivillige. Det er godt samarbeid og tydelige synergieffekter mellom den faglige kunnskapen biblioteket kan gi og det de frivillige kan tilføre. De frivillige er uvurderlige, det er de som egentlig gjør at dette fungerer! De er flotte mennesker som byr på seg selv, de retter uttale og betydninger, akkurat passe, de er vennlige og imøtekommende og de har en iboende medmenneskelighet som jeg blir bent ut rørt av.
Bok og Bibliotek: Er det da noen spesiell grunn til at biblioteket bør drive med dette?
Stina Åmo: Språkkaféene trenger en forankring og et støtteapparat. Hvis man baserer seg på at alt skal drives av frivillige, kan det hele bli litt tilfeldig og sporadisk. Bibliotekene har ofte egnede lokaler, det er nøytral grunn og populære møtesteder. Bibliotekene har tillit i befolkningen og et personale som er gode på å kommunisere med folk. Dette er faktisk en god revitalisering av folkeopplysningstanken og et bidrag til sosial rettferdighet. De som går på språkkafé oppdager også alt det andre de kan bruke biblioteket til.
Bok og Bibliotek: Har du noen suksesshistorier å vise til?
Stina Åmo: Ja. Vi hadde Juss-Buss på besøk for å gi litt informasjon om rettigheter og plikter i arbeidslivet. En polakk var særlig interessert. Etter at Juss-Bussen hadde vært hos oss kom han stadig tilbake for å få ett og annet begrep forklart. I dag er han en viktig ressursperson i sitt miljø, han fortalte at han har blitt den «alle» går til for å få vite hvor de kan henvende seg og for å få den informasjonen de trenger. På denne måten har han vært til hjelp for landsmenn som er utsatt for sosial dumping på arbeidsmarkedet.
Bok og Bibliotek: Hvordan skal den nye arbeidsgruppen forstå at digital kompetanse er mer enn de tekniske ferdighetene som du lærer på IT-
kursene?
Stina Åmo: I vårt samfunn er det satt noen svært ambisiøse mål for IKT og digitalisering. Det er snakk om store besparelser i så vel offentlig som privat sektor, men forutsetningen er at alle grupper blir med. Da nytter det ikke bare å satse på det tekniske, jeg synes erfaringene med språkkaféene viser at vi ikke kan skille mellom språk og teknikk. Kultur- og språkforståelse er nøkkelen til å finne informasjon og å få kunnskap.
Bok og Bibliotek: …og da kommer DAMVAD-rapporten til kort?
Stina Åmo: Ja, jeg synes rapporten «går i samme fella». Her legges det for lite vekt på at språk og kultur er grunnleggende forutsetninger for kommunikasjon. Det er for enkelt å redusere alt til teknikk. DAMVAD-rapporten legger opp til løsninger der de fysiske servicepunktene skal fjernes og erstattes av skriftlige forklaringer på en eller annen hjelpeside. Alle vi som har vært kundebehandlere eller gjennomført mer enn to referansesamtaler i et folkebibliotek, vet hvor galt det kan gå når det viser seg at informasjonen er tilpasset avsenderen og ikke mottakeren.
– – – –
Bibliotek: en hovedaktør
I januar kom den store kartleggingen og analysen Tiltak som kan bidra til å øke befolkningens digitale deltagelse og kompetanse. Rapporten var bestilt av Kommunal og moderniseringsdepartementet og utført av det nordiske analyseselskapet DAMVAD. Konklusjonen er krystallklar: Store grupper av befolkningen er ikke kompetente brukere av IKT. Dette er en fare for både demokrati og produktivitet. Det er imidlertid mange aktører som arbeider med å styrke kompetansen til dem som faller utenfor. Rapporten anbefaler å «oppskalere digitale kompetansehevingstiltak» og hevder at dette kan «utløse viktige fordeler for individer og for samfunnet».
Selv om det bare er 429 av 715 bibliotekavdelinger (60%) som gir organisert veiledning i nettbruk, er bibliotekene viktige aktører. I dag er det mange bibliotek som alene eller sammen med andre partnere tilbyr ulike former for kurs og undervisning i IKT. I de konkrete anbefalingene trekkes biblioteket frem som en viktig tilbyder og som samarbeidspartner med for eksempel frivillige som Seniornett.
Kommunal og moderniseringsdepartementet følger opp denne saken slik: Det er etablert en programgruppe for økt digital deltakelse. Her er det medlemmer fra Bufdir/Deltasenteret, Difi, IKT-Norge, Nasjonalbiblioteket (NB), Norsk Bibliotekforening (NBF), NorSIS (slettmeg.no), Seniornett og VOX. De to personene som representerer bibliotekene er Arne Gundersen (NB) og Jannicke Røgler (NBF).
– – – –
Forskning på språkkaféer
Institutt ABI har fått sin første stipendiat som skal drive kaféforskning. Det vil si forsking om språkkaféene og hvordan disse bidrar til sosial integrering av nye innvandrere. Prosjektet utføres av Jamie Johnston og målet er å undersøke hvordan folkebibliotekene bruker språkkaféer som et virkemiddel i dette arbeidet. Johnston har foreløpig samlet opplysninger fra 388 folkebibliotek, og det viser seg at 38 bibliotek allerede er i gang med språkkaféer og at 44 har planer om dette. Med andre ord: Her er det interesse.
Noen bibliotek er valgt ut for mer omfattende studier. Dette gjelder Deichmanske biblioteks filialer i Gamle Oslo og på Furuset, samt bibliotek Moss og Horten. Metodene er observasjon av deltakerne, intervjuer og fokusgrupper med arrangører og frivillige. I tillegg kommer en større spørreundersøkelse.
Jamie Johnston har også tidligere undersøkt lignende aktiviteter i Malmö. Her er den såkalte «Språkhörnan» et viktig sted for å lære muntlig svensk – og sosial integrering.
– Tekst: Øivind Frisvold, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus, avd ABI.
