Latvia: Ukjent litterært naboland

Latvisk litteratur var i år
hovedtemaet på den internasjonale bokmessen i Göteborg (25. –
28. september). Men mens litteraturen i fjorårets temaland, Estland, er
forholdsvis velkjent i Norge, kan vi ikke si det samme om litteraturen i
Latvia. Bare en håndfull latviske skjønnlitterære bøker er oversatt til norsk,
og en rekke av landets mest framstående forfattere er i Norge fullstendig
ukjente.

– Av Reidar Jensen, skribent

Latvisk litteratur var i år
hovedtemaet på den internasjonale bokmessen i Göteborg, i dagene fra 25. til
28. september. Men mens litteraturen i fjorårets temaland, Estland, er
forholdsvis velkjent i Norge, kan vi ikke si det samme om litteraturen i
Latvia. Bare en håndfull latviske skjønnlitterære bøker er oversatt til norsk,
og en rekke av landets mest framstående forfattere er i Norge fullstendig
ukjente.

– Av Reidar Jensen, skribent

Stort sett er den litterære påvirkningen gått den andre veien. Over 200
norske bøker, herunder hovedverkene til en rekke av Norges mest kjente
forfattere, er oversatt til latvisk. Så sterk var påvirkningen at det i en
periode skal ha vært populært å gi barn norske og skandinaviske litterære navn,
som Nora, og guttenavnet Gynts. Litterært interesserte latviere har da også et
utmerket kjennskap til norsk nasjonallitteratur, med Henrik Ibsen, Knut Hamsun
og Sigrid Undset i spissen.

     Vi skal ikke lenger enn til
Sverige før bildet blir annerledes. Svenskene har tette, historiske bånd til
Latvia og ikke minst til hovedstaden Riga, som fra 1629 skal ha vært Sveriges
om ikke største, så i hvert fall nest største by. På 1600-tallet og fram til
1710 behersket svenskene hele den nordlige delen av landet, og de kulturelle
båndene har vært sterke også senere.

     Dette preger også
litteraturen, der et stort antall latviske romaner og diktsamlinger er oversatt
til svensk. I en årrekke har den prisbelønte latviske poeten og litteraten
Juris Kronbergs, som også har vært latvisk kulturattasjé i Sverige, vært en
drivende kraft i dette arbeidet. Kronbergs er født og bor i Sverige, og han
skriver og oversetter både på svensk og latvisk.

Felles tilknytning

Bortsett fra det litterære, har imidlertid mange nordmenn godt
kjennskap til Latvia, som de siste årene er blitt et populært reisemål.
Julehandel i Riga er ikke noe ukjent begrep lenger, og det samme gjelder Riga
by, med sine praktfulle middelalder- og jugendbygninger, sitt dynamiske
næringsliv og ikke minst hektiske natteliv. Og norske firmaer er til stede i
rikt monn, som i nabolandet Estland.

     Den driftige sjøfartsbyen
Riga var velkjent i Norge allerede i seilskutetiden, og trelasthandelen på
Baltikum har århundrelange tradisjoner. Både Norge og Latvia har vært, og er,
store sjøfartsnasjoner, noe som til en viss grad har preget de næringsmessige
kontaktene. Og også når det gjelder den kulturelle utviklingen, med
nasjonalromantiske røtter i bondekulturen, er det klare paralleller.

     I likhet med Norge var Latvia
preget av den nasjonale og litterære oppvåkningen som rullet over store deler
av Nord-Europa den siste delen av 1800-tallet. I Baltikum førte dette blant
annet til tettere kontakt med de skandinaviske landene. Og som i Norge, Finland
og en rekke andre land, hentet nasjonalromantikerne i Latvia inspirasjon i
folkediktningen, ikke minst i de helt spesielle firelinjers småversene,
"dainas".

Sanger og sagn

Latvia har, som nabolandene, en rik sagn- og fortellertradisjon som kan
ha bakgrunn i førkristne forestillinger. Mye av dette har likevel uklare røtter
og er derfor omstridt, men det er enighet om at dainas-tradisjonen kan gi en
innfallsvinkel.

     På folkemunne var det, og er
fortsatt, tusenvis av slike vers. I 1878 bestemte en gruppe intellektuelle
latviere i Moskva seg for å begynne å samle dem og utgi dem. Oppgaven var
større enn ventet, og først 40 år senere ble siste bind av samlingen utgitt.

     I Norge har forfatteren
Erling Kittelsen oversatt og gjendiktet et utvalg dainas og har dermed, som en
av ikke altfor mange, gjort en innsats for latvisk litteratur i Norge. Boken
heter "Dainas: latviske folkedikt" og kom ut i 1996.

     Dainas uttrykker, på en
kortfattet og effektiv måte, folkelige visdoms- og fyndord, slik mange av våre
egne stev og ordtak også gjør. Diktene kan ha vært en godt mentalt vern både
mot tyske sverdmunker, russiske tsarer og annet fremmedstyre, og har derfor
stått seg helt opp til vår egen tid.

Bål, brann og bøker

Latvia har også en omtumlet historie. Befolkningen var sammensatt og
besto både av finsk-ugriske stammer i nord og slavere i sør og øst. Områdene
var lenge preget av gammel naturtro, men på 1200-tallet trengte tyske
ridderordener inn og begynte en hardhendt misjonspolitikk. Ordenene grunnla
også den befestede byen Riga, som ble et senter for det tyske veldet, med
latvierne som leilendinger og underklasse.

     Dette varte helt til
1500-tallet, da polakker og litauere overtok. Deretter kom svenskene, og først
på slutten av 1600-tallet, under den siste delen av svensketiden, kan vi etter
forskernes mening snakke om noen egentlig latvisk nasjon, med felles språk og
kultur.

     Den første trykte latviske
boken ble laget av protestantiske prester og skal ha kommet ut i 1525. Men det
var harde tider, og boken ble straks brent på bål av katolikkene. Deretter sto
alt stille til 1585, da det kom en katolsk katekismus. Det første latviske
boktrykkeriet startet i 1588. Stort sett ble det bare trykket prekener og
religiøse skrifter, men dette førte, som i andre land, til en viss
standardisering av språket og til at det ble utviklet grammatikalske regler.
Også utgivelsen av en latvisk bibel i 1694 førte til en utvikling av det
litterære språket, og til at bøndene fikk øynene opp for skriftlige
framstillinger. Samtidig dukket de første verdslige skriftene opp. Og på
slutten av 1700-tallet slo opplysningstiden gjennom også i Latvia.

I landmålernes tid

Den tyske skriftkulturen bante på 1800-tallet vei for latviskspråklige
forfattere. Ved midten av århundret oppsto den nasjonale bevegelsen "De nye
latviere". En av lederne var skribenten, folkloristen og politikeren Krisjanis
Valdemars, som i dag pryder latviske mynter, og også har fått en av hovedgatene
i Riga oppkalt etter seg. En annen hovedperson var Krisjanis Barons, som var
hovedmannen bak innsamlingen av dainas.

     Den første egentlig moderne
romanen var den sosialrealistiske "Landmålerens tid". Den kom i 1879 og var
skrevet av brødrene Reinis og Martis Kaudleites. Temaet var eiendomsrett til
egen jord, i tillegg til havesyke og andre menneskelige svakheter.

     Latvias nasjonaldikter,
Andrejs Pumpurs, gikk motsatt vei og vendte tilbake til en mytisk fortid da han
skrev eposet "Bjørnejegeren". Boken kom ut i 1888, og fletter latvisk folketro
og historie sammen med dikterens egen fantasi. Formelt sett er eposet et kunstprodukt,
men var så populært at det ble stående som Latvias nasjonalepos, på linje med
"Kalevala" i Finland og "Kalevipoeg" i Estland.

Aspazija og Rainis

Det nest store navnet i latvisk litteratur er Rudolfs Blaumanis, som
ikke minst er kjent for sine psykologiske noveller. Han var også dramatiker, og
skuespillene hans blir fortsatt satt opp.

     Deretter kommer de to
virkelige kjendisene i latvisk litteratur på tidlig 1900-tall, lyrikeren Elza
Rozenberga – kjent under kunstnernavnet Aspazija – og hennes mann Janis Rainis,
i dag stort sett bare kjent som Rainis. Aspazija var symbolist og romantiker,
men også feminist og kvinneforkjemper, og hun grunnla den latviske
kvinnefrigjøringsbevegelsen.

     Rainis var på sin side sterkt
påvirket av dikterne fra antikken og middelalderen, og av Goethe. Han forente,
ifølge litteraturforskerne, folketradisjon med klassiske kunsttradisjoner og
ideer om sosial rettferdighet. Dessuten var han som avisredaktør og politiker
sterkt nasjonalt engasjert, og ble i en periode arrestert og sendt i indre
eksil. Etter den mislykkede russiske revolusjonen i 1905 forlot Aspazija og
Rainis begge Latvia, og slo seg ned i Sveits. I en kort periode etter at Latvia
ble selvstendig, var han undervisningsminister.

     Rainis blir regnet som
Latvias gjennom tidene største forfatter. Han besøkte i 1928 Norge, i
forbindelse med at han gjestet Sverige som kandidat til Nobelprisen i
litteratur.

     To andre latviske forfattere,
Karlis Skalbe og Janis Akuräter, hadde tidligere besøkt Norge. De kom hit etter
revolusjonsforsøket i 1905. Skalbe-museet, som var forfatterens hjem og ligger
i Vecpiebalga i Nord-Latvia, skal være tegnet etter norsk modell og være et
besøk verdt.

Uro, krig og fremmedgjøring

Første verdenskrig førte, som alle andre steder i Baltikum og Øst-Europa,
til uro og omveltninger. Men etter selvstendigheten kom en lang rekke forviste
og flyktede kulturpersoner hjem igjen, blant dem Rainis og Aspazija.

     1920-årene var preget av et
aktivt kulturliv, med nye litterære grupperinger. Modernismen og vesteuropeisk
og russisk avantgarde slo gjennom. Den mest kjente latviske modernisten var
Aleksanders Caks, som i sine dikt forsøkte å speile moderne byboeres sjeleliv.
Men etter et nasjonalistisk kupp i 1934, ledet av  Kärlis Ulmanis, vendte forfatterne i stor
grad tilbake til skildringer av jordbruk og dagligliv, og til klassisk lyrikk.

     Fra denne perioden er Vilis
Lacis´ "Fiskerens sønn" oversatt til norsk. Lacis var, foruten å være en kjent
forfatter, også aktiv i Kommunistpartiet og ble senere statsminister i Latvia.
Lacis er Latvias mest oversatte forfatter noen gang, men er også gjort
medansvarlig for deportasjonen av over 40.000 mennesker i sovjetperioden.

     Samtidig fikk også latviske
forfattere som var blitt igjen i Russland en ublid skjebne: Et stort antall ble
skutt under Josef Stalins terror fra 1937 til 1939. Deretter gikk det ikke lang
tid før Stalins tropper, etter Molotov-Ribbentrop-pakten, sto i selve Latvia.
Og så fulgte enda en krigsperiode, med ytterst tragiske følger for hele Latvia.

     Inntil 100.000 mennesker,
mange av dem jøder, kan ha mistet livet i tyske konsentrasjonsleirer på latvisk
jord under andre verdenskrig. Latvier kjempet mot latvier, tusener av dem på
tysk side. Selv sier latvierne at de ble okkupert tre ganger, først av russerne,
så av tyskerne, og så av russerne igjen. Og en hendelse som den dag i dag
skaper ondt blod mellom latviere og svensker, er utleveringen av 160 flyktede
baltiske soldater fra Sverige til Sovjet i 1946 – den såkalte
"baltutlämningen".

Indre og ytre eksil

Mange latviske forfattere flyktet i 1944 og 1945 til Sverige eller
andre land. Det ble startet en rekke emigrantforlag som forsøkte å ivareta
latvisk kultur og litteratur. Mange av de yngre emigrantforfatterne ble
imidlertid mer opptatt av surrealisme og nye moderne retninger, noe som blant
annet førte til at en New York-basert gruppe, rundt Gunars Salins og Linards
Tauns, kom  til å danne en utpreget
amerikanskpreget skole.

     Det var derfor betydelig
forskjell på eksilforfatterne og de som ble igjen hjemme, og motsetningene er
fortsatt til stede. Eksilforfatterne ble beskyldt for å lete etter et Latvia
som aldri fantes, og de som ble hjemme, ble beskyldt for å ha skrevet flat
sosialrealisme for å tekkes den russiske okkupasjonsmakten. Det russiske
tøværet etter Stalins død i 1953 ga likevel visse pustemuligheter også i
Latvia. Forfatterne kunne i noen grad utfordre de vedtatte sannhetene, og
tilmed ta opp hendelser fra krigen. Den senere Nobelpris-nominerte Vizma
Belsevica – hennes bok "Den hvite gjemselen" er utgitt på norsk – brukte, i
likhet med en rekke andre baltiske forfattere i denne perioden – historiske
allegorier. Der understreket hun verdien av selvrespekt, og gikk imot
dogmatisme og forsøk på å binde ytringsfriheten.

     Belsevica, som døde i 2005, fikk
under Bresjnev-perioden på 1970-tallet publiseringsforbud på grunn av sine
"usunne, psevdomodernistiske tendenser".

Ironiens ironi…

Også kriminalforfatteren Alberts Bels ble beskyldt for anti-sovjetisk
propaganda, og ble innkalt til avhør. Boken hans ble først utgitt, i revidert
form, i 1987. I en senere roman formulerte han utsagnet om at de sterke bryter
seg ut av bur – de svake blir sittende igjen, og må trøste seg med ironi. I
begynnelsen av 1980-årene kom imidlertid en generasjon som var både sterk og
ironisk. De vendte seg til det absurde og groteske, men også journalistikk og
artikkelskriving, noe som preget den siste delen av sovjettiden.

     Da Latvia i perioden
1989-1991 gjenvant friheten, førte dette paradoksalt nok til at interessen for
skjønnlitteratur gikk ned, også blant forfatterne selv. Nå var det politiske
emner som sto på dagsordenen, og mange baltiske forfattere brukte nesten all
kraft på dette. Først de aller siste årene er interessen for den rene
forfattervirksomheten, ifølge Det latviske institutt i Riga, kommet tilbake.

Klovnemarsj på djevelens marked

Blant latviske forfattere som de siste årene er oversatt til dansk, er
Inga Abele. Hennes roman "Ilden vækker ingen" er en psykologisk fortelling, der
realisme blir blandet med elementer fra eventyr og latvisk folketro. En annen
kjent forfatter de siste årene er den nå aldrende Andris Kolbergs, med sin
kriminalromantrilogi "Klovnenes marsj på djevelens marked".

     Etter frigjøringen fra Sovjet
har det dessuten vært sterk interesse for dokumentarlitteratur. Et typisk
eksempel er tidligere utenriksminister Sandra Kalnietes "Med ballsko gjennom
snøen i Sibir", som handler om hvordan hennes egen familie ble forvist til
Sibir. Kalniete kommer for øvrig til bokmessen i Göteborg, og boken, som er
oversatt til svensk, er blitt omtalt også i norsk presse.

Hesten som synger om natten

I tillegg til Kalniete kommer også tidligere president Vaira
Vike-Freiberga og nåværende kulturminister Helena Demakova til bokmessen.

     Av interessante forfattere
kan det være grunn til å merke seg blant andre Inese Zandere, prisbelønnet både
for poesi og barnebøker, forleggeren og forfatteren Leons Briedis, og den
allerede omtalte Juris Kronbergs. Et annet kjent navn er Knuts Skujenieks, som
i 1961 ble dømt til syv års opphold i en arbeidsleir for antisovjetisk
agitasjon. Han er nå en av Latvias mest framtredende lyrikere og oversettere.

     Det blir også et eget seminar
om barnelitteratur, nettopp ved Inese Zandere. Tittelen er "Hesten som synger
om natten", etter Latvias første barnebok. Den ble skrevet for 105 år siden, og
handler om en foreldreløs gutt som reiser ut i verden for å lete etter lykken.

     Et annet underseminar handler
om provinsen Latgale – "Det andre Latvia" – som er den for oss fjerneste delen
av Latvia. Landsdelen ligger helt i sørøst, rundt byen Daugavpils, og
befolkningen består for en stor del av etniske russere. Men med sine
folkesanger og helt forskjellige bakgrunn, har regionen hatt stor betydning for
latvisk kulturliv.

     I tillegg lover arrangørene av
bokmessen blant annet tysk kriminallitteratur, portugisisk barne- og
ungdomslitteratur og innblikk i indisk og rumensk litteratur.

     Temaland i 2009 blir Spania,
som dermed, for første gang, får en virkelig bred og samlet presentasjon av sin
litteratur i et nordisk land.