Prinsessen på danskebåten
Når Bokklubben arrangerer bokbad på danskebåten, er det ikke bare
spenstig. Det er skikkelig rocka! Særlig når Prinsesse Märtha Louise er med.
– Av Odd Letnes, red.
Når Bokklubben arrangerer bokbad på danskebåten, er det ikke bare
spenstig. Det er skikkelig rocka! Særlig når Prinsesse Märtha Louise er med.
– Av Odd Letnes, red.
(Oslo) Først føyk det forbi som en
av mange nyheter en dag i mai. Prinsesse Märtha Louise skulle i regi av
Bokklubben Barn lese eventyr på danskebåten. OK, greit nok. Så kom den neste
nyheten blafrende.
Men
helt borte ble det ikke. Jeg husket en tur til København før jul en gang. Jeg
hadde hørt mye rart om førjulsfeiringen på danskebåten, og alt stemte på en
prikk. Det første bordet vi fikk på kveldsbuffeen var omringet av et fyllekalas
på 20 personer. For å spare ungene for de verste OlaDunk-massakrene, ba vi om
et nytt bord. Her havnet vi heldigvis mellom en gruppe pensjonister. Men de tødde
også fort opp etter noen byger øl og snaps, og det endte med at naboen, ei dame
på 70+, satte en blomsterpotte på hodet og begynte å synge julesanger.
Med
dette i bakhodet var det ikke rart at jeg dvelte litt ved nyheten om at den
norske prinsessen skulle lese på danskebåten. Men det jeg kjente, var ingen
moralsk fordømmelse. Nei, tvert i mot en pirrende følelse av at dette var noe
det sto respekt av, at det hun gjorde her egentlig var å vise en ertende finger
til det etablerte kulturparnasset.
Og
kulturparnasset lot ikke vente med å vende sine tomler ned for denne
happeningen. En av landets PR-eksperter presterte å si at han synes synd på
prinsessen og at "dette var rett og slett trist å høre". Dermed var min
beslutning tatt: Dette er et positivt tiltak. Dette er rock’n roll, dette er en
alternativ måte å tenke litteraturformidling på som mange har mye å lære av.
Jeg
skulle på Eventyrcruise, det var klart. Dette måtte jeg bare dokumentere. Jeg
tok kontakt med informasjonsdirektør Marit Borkenhagen i Bokklubben og meldte
interesse. Hun sendte forespørselen min videre til de majestetiske sfærer og
jeg ble gående og vente i spenning. For jeg visste at nåløyet for å få intervju
var trangt. Og etter noen dager kom svaret. Prinsessen takket ja til tre intervjuer:
en avis, et ukeblad – og Bok og Bibliotek. Enda noen dager senere fikk jeg vite
at jeg hadde fått 10 minutter, fra klokka 12 lørdag 14. juli.
Sommerfugler
(Danskebåten) 14. juni, kl 11.15.
Jeg klyver ut av taxien iført lys bukse, oransje t-skjorte og mørk jakke, og
håper at det er et greit antrekk for en vaskeekte prinsesse. Foran meg ruver Pearl
of Scandinavia, den nyeste og mest moderne av danskebåtene, 15 meter lengre enn
sin søster Crown of Scandinavia, med sine utallige myter og eventyr fra firmafester og julebord. Nå rommer
den et annet eventyr, om prinsen som hadde tatt turen fra berget det blå til
bølgene blå.
Jeg
har intervjuet statsråder og alle mulige dresskledde direktører uten å kjenne
en eneste sommerfuglvinge i magen. Nå var en hel sommerfuglsverm på
slektsstevne der nede. Det gjaldt å tenke fag. Diktafonen har ferske batterier,
kameraet og blitzen er allerede ferdig innstilt, notatblokken med spørsmålene i
lomma. Jo da, bare gå på nå.
I vinbaren
Kl 12.08. Vi sitter i vinbaren på
dekk 8. VG, Norsk Ukeblad og Bok og Bibliotek. VG-fotografen leker med mobilen.
Han går i Ola bukse og er ubarbert, og kommer sikkert til å si Du til
prinsessen. Ukeblad-fotografen sjekker utstyret. Vi tre skribenter finpusser
spørsmålene. Jeg har 10 spørsmål som alle kunne kreve 10 minutter svar. Her
blir det ekspressfart!
Så
kommer hun. Hei, sier hun til oss. To sikkerhetsvakter med propp i øret
saumfarer rommet med noen raske blikk. Erfaringen forteller dem at sjansen for
at vi sitter med bombebelte rundt magen, er liten, og de trekker seg tilbake og
blir stående nesten usynlige ved døra. Samen med seg har hun også sin
personlige sekretær som aldri er lenger unna enn en meter. Hun kan sikkert både
judo og karate, hun også.
Ukebladet
og VG – fotografen sa selvsagt du, "bare sitt du", idet Prinsessen reiste seg
for å hilse – sprintet gjennom sine 10 minutter. Så er det min tur. Alle
nerver, alle tanker om at hun er en vaskeekte prinsesse, at hun har vokst opp
på Skaugum, at Kong Harald er hennes pappa og Kong Olav hennes farfar – alle tankene
som både hadde gjort meg både nervøs og rørt, er blåst bort. Nå er det jobb.
Men husk Prinsessen da, og ikke du eller De…
De 10 minuttene
–
Hva er det med bøker som fortsetter å fascinere til tross for den voldsomme
digitale utviklingen vi har sett de siste årene?
–
Folk hungrer etter historier. Jeg tror historien og fortellingen er en
grunnleggende del av eksistensen. Tenk når du kommer hjem fra jobben, og kona
spør hvordan du har hatt det, og du forteller. Når vi sitter sammen med venner sier
vi "husker du den gang" og så er fortellingen i gang. Fortellingen er selve
grunnlaget for vår kommunikasjon. Historien er noe alle mennesker har felles,
uansett språk og kultur, sier Prinsessen og fortsetter i samme åndedrag:
–
Vi bombarderes med sanseinntrykk i dag, mer enn noen gang. Det er derfor viktig
å kunne skape sin egen indre bildeverden. Det lærer oss å se ting fra en annen
synsvinkel, det gir oss bedre ordforråd, og det utfordrer oss. I historiene
møter vi også ting som kan oppleves som utrygt og som vi må ta stilling til.
– Hvorfor ble det etter hvert eventyr som
skulle få størst oppmerksomhet?
–
Jeg har jo blitt flasket opp med eventyr da, svarer hun spontant og ler. I det
hele tatt sitter latteren løst hos Prinsessen vår.
–
Det spennende med eventyrene er at de har så mange lag. Du kan lese dem som en
morsom eller spennende historie. Men samtidig inneholder de en livskunnskap som
ikke først og fremst er belærende, men noe som ligger der som et bakteppe. Her
skiller eventyrene seg fra annen litteratur skapt av forfattere. Hos dem møter
vi ofte stemmer som skal fortelle oss hva som er riktig og galt. Sånn er det
ikke med eventyrene, sier hun og må lete et sekund i hukommelsen da jeg spør om
hvilke bøker hun husker fra sin første barndom. Hun nevner De 12 månedene.
Hvitebjørn Kong Valemon, og Manndattera og kjerringdattera.
– Prinsessen er selv forfatter av flere
bøker og lydbøker. Når og på hvilken måte oppsto lysten til selv å skrive?
–
Jeg har nok alltid skrevet, selv om jeg kanskje ikke hele tiden har vært like
bevisst på det. Jeg fikk ofte høre at jeg var altfor forellende da jeg skrev
stiler på skolen. Jeg klarte aldri de analytiske stilene. En periode var jeg i
Holland og red og hadde ikke så mange venner der, det var da jeg begynte å
skrive mer bevisst.
– Hva betyr det for Prinsessen å kunne lese
for barn?
–
Det er kjempeviktig. Barn vokser opp med så mange inntrykk. Det er verdifullt å
sitte i ro, enten å lese selv eller bli lest for, å skape sine egne bilder og
bruke fantasien. Jeg tror det betyr mye for kreativitet og hvordan man senere
blir i stand til å løse problemer på mange forskjellige områder. Å bli lest
for, er også viktig for evnen til å lytte. Hvordan skal man kunne lære noe på
skolen hvis man ikke er vant til å lytte? Det er også verdifullt at barnet
opplever at den voksne faktisk setter av tid til en selv og gir en full
oppmerksomhet.
– For en redaktør i et bibliotektidsskrift,
er det å lese eventyr for barn på "danskebåten" et spennende og alternativt
formidlingsprosjekt. Var det vanskelig for Prinsessen å takke ja til å delta på
DFDS’ eventyrcruise?
–
Nei! Det er et fantastisk prosjekt å samle familier til en hel helg med bøker
og lyselyst og arrangementer som er knyttet til litteraturens verden. Det er
ingen bedre måte å få barn interessert i bøker på. Og det er viktig i disse
tider hvor konkurransen fra andre medier er så stor. Det at man er samlet over
tid på denne måten og "bader i bøker" gir også opplevelsen ekstra intensitet.
– Bibliotekene har tradisjonelt vært bygd
opp med boka i sentrum. I dag satser stadig flere biblioteker på dataspill,
tv-spill, film og liknende. Hvordan ser du
(joda, jeg glemte meg en gang) for seg framtidens bibliotek?
–
Biblioteket er viktig i samfunnet. Jeg husker selv da jeg gikk på skolen, hvor
ofte jeg var på skolebiblioteket. Vi hadde jo noen bøker hjemme, men man lærer
seg fort hvilke bøker det er. Så det å komme på et bibliotek med store
samlinger av ukjent litteratur, er kjempespennende. Det at man kan utforske
både faglitteratur og skjønnlitteratur og kan sette seg ned og lese der og da,
eller låne med bøkene hjem, det er viktig. Mange har jo heller ikke råd til å
kjøpe så mange bøker. Derfor er det jo fantastisk med Norge at vi har disse
innkjøpsordningene for bøker.
Så
er mine 10 minutter brukt opp, og jeg famler med fotoapparatet i kamp mot
sekundene for å være sikkert på at jeg får et bilde som kan brukes.
Fra opera til danskebåt
(København) 15. juni, kl. 10.37:
Jeg rusler i søndagsstille gater i de gamle kvarterene rundt Gråbrødretorv og
Fiolstrædet. De 400 eventyrcruiserne, store og små, er på vei til Tivoli. Jeg
setter meg på en benk ved det gamle universitetet og tenker på samtalen med
Maren Kolle Riis, redaktør i Bokklubben Barn, etter at båten hadde forlatt
Vippetangen i Oslo i går ettermiddag:
–
Bokopplevelsen blir alltid bedre sammen med andre, derfor leser de fleste for
barna sine. Å være med på et bokbad hvor forfatteren selv forteller om boka og
leser, og det å møte illustratørene og tegne sammen med dem gir en ekstra
opplevelse. Det er inspirerende og øker leselysten, sa hun.
– Å bruke en av de norske kongelige i
forbindelse med litteraturformidling, er et spennende tiltak. Tradisjonelt er
vi vant til å høre opplesning fra forfattere og skuespillere, mens det er
mindre vanlig at det blir gjort av en prinsesse. Hvordan opplever Bokklubben
Barn det? Hvilken ekstra verdi har det at eventyrstunden holdes av en vaskeekte
prinsesse?
–
Siden prinsessen også er forfatter og en god eventyrformidler passer et innslag
med henne godt inn i vårt arrangement. Vi er veldig glade for at hun er med på
våre arrangementer, både på Litteraturhuset og på Eventyrcruiset. For publikum
er dette selvsagt stor stas!
– Litteraturformidling har tradisjonell
foregått innenfor det vi kunne kalle anerkjente kulturinstitusjoner, som
skoler, bibliotek, teater, tv og radio. Danskebåten, derimot, forbindes ofte
med en noe mer "rølpete kultur". Hvilke overveininger ligger bak
Bokklubben Barns arrangementer om bord i nettopp danskebåten?
–
Bokklubbens ambisjon er å skape gode møteplasser mellom forfatterne og leserne.
Til det bruker vi ulike arenaer, fra Operaen til danskebåten. I år er det
tredje året vi arrangerer Eventyrcruise i samarbeid med DFDS og våre erfaringer
er utelukkende positive. Vi opplever stor interesse fra barnefamilier for å
være med på dette. De synes dette er et utmerket tilbud og det er det jo! På
Eventyrcruise får man med seg opplesninger, tegneverksteder, båt og tivoli, på
en tur som er tilrettelagt for barn. Eventyrcruiset er et lukket arrangement,
så hva som ellers foregår på båten merker vi ikke mye til.
–
Alt i alt har rundt 1200 barn og voksne deltatt på Bokklubbens Eventyrcruise.
De som har vært med tidligere år har vært over seg av begeistring og alt tyder
på at deltakerne blir like fornøyde i år.
– Vi lever i en tid hvor barn og unge
oversvømmes av digitale kulturtilbud, av ymse innhold og kvalitet. Hva er det
som gjør at den gode gamle boka fortsatt er så viktig?
Her
har vi så mange grunner at det blir vanskelig å begrense seg. Først og fremst
så er lesing og bøker nyttig og viktig, ikke bare for barn som ennå ikke har
lært å lese selv, men også for større barn som har lært seg denne kunsten.
Lesing stimulerer fantasien, ordforrådet, språkforståelsen og leselysten.
Lesing gir forsprang!
–
Men man må ikke glemme at høytlesing først og fremst skal være en hyggelig og
kjærkommen avveksling både for foreldre og barn etter endt barnehage-, skole-
og arbeidsdag. Stillheten og roen som gjerne senker seg når en mor eller far
leser for et barn, er kontemplasjon og hvile for slitne kropper, enten de er
små eller store. Samtidig åpner lesestunden for spennende, morsomme, skumle,
rare og koselige opplevelser, alt etter hva slags tema og tone som finnes i
boka. Det kvarteret du leser høyt hver dag vil barnet ditt huske med glede, sa
Maren Kolle Riis i Bokklubben Barn.
Hjemover uten prinsesse
(Danskebåten) 15. juni, kl 16.11: Båten
fylles opp. Småbarnsfamiliene vender barna tilbake fra Tivoli, mette på is,
pølser og hurlumhei. Også i kveld skal det bli godnattstund med høytlesning.
–
Tror du hun skal lese i dag også, sier en liten gutt til sin far. Faren svarer
nølende: – Vi får håpe på det…
Men
kanskje vet han like sikkert som meg at da båten la fra kai i Oslo i går, var
Märtha Louise allerede på vei tilbake til Berget Det Blå flankert av mennene
med propp i øret.
Kl
17.00: Kaptein Karsten Sittrup Jensen får den nødvendige telefonen om at alt er
klart for avgang. Trossene er løsnet, maskinene med 8000 hestekrefter hver er
startet opp, kapteinen trykker på knappen, Pearl of Scandinavia tuter.
I
det fjerne synker Københavns kontinentale skyline av kirkespir og tårn i
horisonten. Det er godt å vite at Folketinget vraket forslaget om å forurense
det synet med høyhus. Så er det på tide å begynne å skrive: "Først føyk det forbi som en av mange
nyheter en dag i begynnelsen av mai. Prinsesse Märtha Louise skal lese eventyr
på danskebåten…"
