Biblioteket – en arena for trinnvis integrasjon?

Spiller biblioteket en rolle med hensyn til å hjelpe
innvandrerkvinner til å bli integrert i det norske samfunnet? Hva er denne
rollen? Hvordan tar innvandrerkvinner biblioteket i bruk som møteplass og
hvilken rolle spiller biblioteket i livene deres? Slike spørsmål står sentralt
i et mastergradsprosjekt som nylig er avsluttet ved bibliotek og
informasjonsstudiene ved Høgskolen i Oslo og som vi vil presentere i det
følgende.

Av professor Ragnar Audunson og masterstudent Essmat Sophie,
begge ved Høgskolen i Oslo, avd. JBI

Spiller biblioteket en rolle med hensyn til å hjelpe
innvandrerkvinner til å bli integrert i det norske samfunnet? Hva er denne
rollen? Hvordan tar innvandrerkvinner biblioteket i bruk som møteplass og
hvilken rolle spiller biblioteket i livene deres? Slike spørsmål står sentralt
i et mastergradsprosjekt som nylig er avsluttet ved bibliotek og
informasjonsstudiene ved Høgskolen i Oslo og som vi vil presentere i det
følgende.

Av professor Ragnar Audunson og masterstudent Essmat Sophie,
begge ved Høgskolen i Oslo, avd. JBI

Masteravhandlingen er gjennomført innenfor rammene av
PLACE-prosjektet som nettopp utforsker folkebibliotekets potensial som
tverrkulturell møteplass.

    Både
bibliotekarer og politikere er opptatt av biblioteket som en arena for
integrasjon. I Giskes stortingsmelding om bibliotek (17. april ’09) er
bibliotekets rolle som møteplass – herunder dets rolle som møteplass for
innvandrere – et viktig tema. Tidligere forskning har vist at innvandrere
bruker biblioteket mer enn befolkningen generelt og at deres bibliotekbruk er
annerledes.

Dansk og norsk. Et dansk prosjekt som ble gjennomført i
Aarhus og Odense tidlig på 2000-tallet, viste for eksempel at andelen av
bibliotekbrukere med innvandrerbakgrunn i disse to byene på undersøkelsestidspunktet
omtrent tilsvarte innvandrernes andel i befolkningen. Men bruksmåten var
annerledes: de brukte et bredere spekter av tjenester. Svenske undersøkelser
viser at i perioden 2000 – 2005 var det i gjennomsnitt 64 prosent av
totalbefolkningen som brukte biblioteket minst en gang årlig og 28 prosent som
brukte det minst en gang i måneden. Tilsvarende tall for innvandrerbefolkningen
er 73 og 34 prosent. (Almerud, 2008). Også andregenerasjonsinnvandrere er
flittigere bibliotekbrukere enn dem som har svensfødte foreldre.

    Den
store observasjonsundersøkelsen som ble gjennomført ved hovedbibliotekene i de
fem største byene i Norge høsten 2007 (ABM-utvikling, 2008) bekrefter
inntrykket fra den danske 2001-undersøkelsen: Innvandrere bruker et noe annet
og bredere spekter av tjenester enn den norske befolkningen – blant annet
kommer de oftere til biblioteket sammen med andre: de bruker oftere biblioteket
som møteplass.

    Selv om
vi vet at innvandrere tar biblioteket i bruk, mangler vi fremdeles mye dybdekunnskap
med hensyn til hvilken rolle innvandrerne opplever at biblioteket spiller i
livene deres. Det gjelder særlig innvandrerkvinner. Bildet med hensyn til
folkebibliotek og innvandrerkvinner er dobbelt: på den ene siden ser det ut til
at det lokale folkebiblioteket er en av de få arenaene i lokalsamfunnet som er
et åpent tilgjengelig og tillatt rom for mange innvandrerkvinner med muslims
bakgrunn. Vi ser dem ikke på kafé, på kino, i ungdomsklubben, på idrettsbanen
m.v. På biblioteket møter vi dem. Men samtidig er det slik at mens kvinnene er
i flertall blant etnisk norske bibliotekbrukere, ser mennene ut til å være i
flertall blant de innvandrerne som kan observeres i biblioteket.

Forståelse. For å
komme nærmere en forståelse av dette spørsmålet valgte man i dette prosjektet å
gjennomføre kvalitative dybdeintervjuer med til sammen ni kvinner fra Iran,
Irak og Afghanistan. Kvinnene som ble intervjuet har farsi, dari og kurdisk som
morsmål og siden masterstudenten som gjennomførte prosjektet, behersker disse
språkene, kunne alle intervjuene gjennomføres på kvinnenes morsmål. Det er
sannsynligvis en særdeles viktig kvalitet ved dette prosjektet. Mange
undersøkelser forutsetter at respondentene behersker norsk.

    I en større
surveyundersøkelse som PLACE prosjektet gjennomførte i tre bydeler i Oslo –
Røa, Sagene og Søndre Nordstrand med til sammen 1000 respondenter fra disse tre
bydelene, var innvandrerne underrepresentert. Søndre Nordstrand har for
eksempel en andel innvandrere fra ikke-vestlige land på om lag 40 prosent. Men
blant respondentene i vår survey fra denne bydelen var det bare 18 prosent som
hadde denne bakgrunnen. Det skyldes sannsynligvis at man måtte kunne norsk for
å svare på telefonintervjuernes spørsmål.

    At respondentene som deltok i dette
mastergradsprosjektet kunne snakke på morsmålet sitt, ga muligheter til å fange
opp behovene og synspunktene også til kvinner som har vært for kort tid i Norge
til å kunne intervjues på norsk. Respondentene bodde alle i Vestfold. Den
eldste var 38 år gammel og den yngste 22. De hadde bodd i Norge fra 3 måneder
til 10 år. Seks kom til Norge som resultat av familiegjenforening mens de
øvrige tre kom som flyktninger. Tre av dem kom fra Iran og hadde farsi som
morsmål, tre kom fra Kurdistan og hadde kurdisk som morsmål mens de tre siste
kom fra Afghanistan og hadde dari som morsmål. I tillegg ble en norsk
bibliotekar intervjuet.

Kommunikasjon. I PLACE-prosjektet er vi opptatt av sosial
kapital, dvs. den tillit til andre som skapes ved at mennesker er integrert i
nettverk som samhandler stabilt og som preges av gjensidighetsnormer. Migrasjon
kan bety en katastrofe med hensyn til sosial kapital – særlig dersom
migrasjonen er påtvunget slik den har vært for dem av våre respondenter som har
måttet flykte. De kommer fra land der det som kalles sosial kapital av
båndtypen – tillit og bånd innenfor for eksempel storfamilien, klanen eller
landsbyen – er høy mens tilliten på tvers til andre grupper – det som kalles
sosial kapital av brotypen – og ikke minst tilliten til politiske institusjoner
er lav.

    Derfor er det et overraskende og påfallende funn i denne undersøkelsen
at de mange av kvinnene gir uttrykk for lav tillit til andre innvandrere fra
samme land, mens de gir uttrykk for en høy grad av tillit til sosiale og
politiske institusjoner i Norge. De opplever at de er kommet til et samfunn der
deres rettigheter er sikret på en helt annen måte enn i det samfunnet de dro
fra, og det skaper tillit, selv om de gir uttrykk for at de savner den tette
menneskelige kontakten i hjemlandet at forholdet mennesker imellom i Norge ofte
kan virke instrumentelt og kaldt.

    Bibliotekbruken
de rapporterer om er allsidig: de låner til barn og familie, de bruker
biblioteket som et sted å trekke seg tilbake til og gjenopprette balansen i
livet sitt når de overmannes av savn og fortvilelse i det nye landet sitt, de
benytter brosjyrer og annet informasjonsmateriell til å orientere seg om
rettigheter og plikter i det nye landet. Vi får likeledes bekreftet at
biblioteket er et sted som det er lovlig og mulig for innvandrerkvinnene å
bruke som møtested uten at det skaper konflikter med ektemannen. De avtaker å
møte venninner, men de rapporterer også eksempler på at de er kommet i kontakt
med og blitt kjent med andre, både landsmenn og nordmenn, og ikke bare kvinner
men også i noen tilfelle menn.

    I
teorien om det som kalles praksisfellesskap er begrepet legitim perifer
deltakelse sentralt. Det betyr at en som kommer som en nykommer inn i et
praksisfellesskap – for eksempel fellesskapet av frisører – ikke forventes å
delta fullt ut fra dag 1. Man observerer og lærer i utkanten før man slippes
løs på kundenes hårprakt. Mange av respondentenes historier i dette viser
hvordan biblioteket nettopp fungerer som en slik arena for legitim perifer
deltakelse. Man observerer og lærer ting i biblioteket om skikk og bruk i det
nye samfunnet. Hvordan feirer man for eksempel fødselsdager for barna? Hva er
skikk og bruk i et norsk bryllup? Biblioteket som en arena der man gradvis kan
nærme seg det nye samfunnet gjennom såkalt legitim perifer deltakelse, er
sannsynligvis en rolle biblioteket har særlige forutsetninger for å spille og
som en vellykket integrasjonspolitikk forutsetter.

En av
konklusjonene i dette masterprosjektet er knyttet til betydningen av at
innvandrere generelt og innvandrerkvinner spesielt blir tatt med på råd når
tjenester og tilbud utformes. Det igjen forutsetter at de møtes av ansatte som
kan kommunisere med dem språklig og som har et forhold til den kulturelle
bakgrunnen de har.

Litteratur

Almerud, Peder.(2008). Framgångsrikt, men förbisett – om
bibliotekens betydelse för integration http://www.biblioteksforeningen.org/.
Lest 17. August 2009

Essmat Sophie (2009). Biblioteket som møteplass for innvandrerkvinner.
Oslo, Høgskolen i Oslo. Masteravhandling i bibliotek og informasjonsvitenskap.