Darwins skjønnlitteratur
Charles Darwin vekker tanker om forskning og faglitteratur. Mindre kjent er det at Darwin også leste – eller lyttet til – store mengder skjønnlitteratur.
Av Helge Ridderstrøm, førsteamanuensis Høgskolen i Oslo, avd. JBI
Charles Darwin vekker
tanker om forskning og faglitteratur. Mindre kjent er det at Darwin også leste
– eller lyttet til – store mengder skjønnlitteratur.
Av
Helge Ridderstrøm, førsteamanuensis Høgskolen i Oslo, avd. JBI
Årets
Darwin-jubileum får den litterære industrien om den berømte naturforskeren til
å skyte fart. Bøker kommer på løpende bånd, inklusiv biografier. Kildene til
hans liv og ideer er omfattende, for Darwin skrev dagbøker gjennom store deler
av sitt liv. Både de eldre og de nyeste biografiene legger rimeligvis
hovedvekten på hans naturvitenskapelige arbeid, og andre aktiviteter nevnes mer
som kuriosa. Men overraskende biografiske innslag kan være interessante og
verdt å legge merke til, ikke minst for formidlere. En av de forholdsvis
ukjente sidene ved hans privatliv, er hvor ofte han leste – eller snarere lyttet
– til skjønnlitteratur. En vanlig dag for Darwin hadde gjerne tre økter der
noen leste fra romaner for han. Hans beste arbeidstid med forskning var om
morgenen, klokka 8.00-9.30. Deretter tilbrakte han oftest en time på sofaen
mens noen i familien leste innkomne brev og deler av en roman for den hvilende
forsker. Fra kl. 18.00 kunne romanopplesningen vare i halvannen time, og senere
på kvelden var det gjerne enda en omgang med opplesning av skjønnlitteratur.
Allerede i 1837 forutså Darwin i sin
dagbok at hans nye tanker ville inspirere flere enn naturforskere. Han noterte
at det kunne oppstå en blanding av arvelighetsstudium og metafysikk. Den
naturalistiske skjønnlitteraturen som han direkte og indirekte ble en
inspirator til i siste halvdel av 1800-tallet, kan oppfattes nettopp som en
blanding av arvelighetsstudium og utforskning av menneskets andre
livsbetingelser. Naturalistisk litteratur er diktning, men de naturalistiske
forfatterne prøver å bygge alle sine innsikter på konkrete erfaringer, på gitte,
objektive fakta og vitenskapelige sannheter. Idealet var at de naturalistiske
romanene skulle ha samme sannhetsverdi som forskningsdokumenter har. Skjønnhet
skulle erstattes av sannhet, fordi kunsten er mindre enn livet. Og sannheten
gjaldt mennesket som biologisk og sosialt vesen.
Darwin hadde bare nevnt menneskearten med
én setning i The Origin of Species: "Light will be thrown on the origin of man
and his history." De naturalistiske forfatterne brukte Darwins teorier i forsøk
på å forstå grunnleggende motiver for menneskelig atferd. Forfatterne ville
avsløre hvordan samfunnet former alle individer som lever i det, ikke minst de
underpriviligerte og ulykkelige. Aldri før hadde de prostituertes skjebne,
fattige arbeidsfolks slit og fangers liv i fengslene blitt beskrevet så grundig
før naturalismens store romaner – det er en av retningens største fortjenester.
Darwin både leste og inspirerte altså til
skjønnlitteratur. Vi skal ta en nærmere kikk på noen få av disse tekstene. Når
det gjelder naturalismen, er mengden litteratur svært stor, så hensikten her er
bare å få fram litt av mangfoldet ved å trekke fram et par eksempler på hvordan
Darwins teorier kunne innarbeides eller få gjennomslag i litterære verk.
Verkene som omtales nedenfor er delvis lite kjent eller glemte, delvis
kanoniserte bøker som dessverre nok ofte står urørte i bibliotekhyllene. Noen
av dem er det kanskje verdt å vise fram på nytt i biblioteket i jubileumsåret?
I hvert fall er det en fin anledning til å hente fram våre store norske
naturalistiske forfatterskap på nytt.
Kort tid etter utgivelsen av The Origin of
Species i 1859 tok en prest ved navn Charles Kingsley kontakt med Darwin. Kingsley skrev til Darwin
om The Origin of Species at boka "awes me […] if you be right I must give up
much that I have believed". Kingsley følte at han etter lesingen av boka måtte gi opp
synet på dyrearter som statiske og fastlagte. Dette var ikke noe problem for
han, for han syntes det var fromt og gudfryktig å tro at Gud har skapt noen
enkle livsformer som er i stand til å utvikle seg videre til kompliserte
dyrearter. Få år senere ga Kingley ut et langt eventyr kalt The Water-Babies: A
Fairy Tale for a Land-Baby (1863), der han presenterer Darwins evolusjonsteori
som en rekke parabler. Denne boka er så lesverdig at den er omtalt i oversiktsverket 1001 books you must
read before you die. Darwin anså Kingsley som en venn og har sikkert lest The
Water-Babies, kanskje sammen med sine barn.
Hovedpersonen i The Water-Babies er en av
de underpriviligerte i det victorianske samfunnet, skorsteinsfeieren Tom. Denne
lille gutten blir grovt utnyttet av sin arbeidsgiver Grimes, og i begynnelsen
av boka dør Tom drukningsdøden etter å ha blitt jaget bort fra et rikmannshus.
Tom lever videre i elven og havet som en "water baby", og det gjør senere også
Ellie, overklassejenta som jaget Tom. Som vannbaby får Tom gå på "skole", slik
at han får opplæring om livets sammenhenger og mulighet til å foredles til å
bli en engelsk gentleman.
The Water-Babies inkluderer humoristiske
angrep på trangsyntheten hos dem som avviste Darwins natursyn. Som en moralsk
advarsel til motstanderne av Darwins forskning tar Kingsley med en beskrivelse
av en gruppe mennesker som degenererer "tilbake" til gorillaer. Her er også
andre dyriske mennesker, f.eks. advokater med hai-skarpe tenner , "which
lawyers are likely enough to have". Boka rommer skarp kritikk av konvensjonelle
victorianske sannheter. En av kritikerne som opptrer i The Water-Babies, er en
professor som hevder at menneskets hjerne ligner apenes – "Which was a shocking
thing to say; for, if it were so, what would become of the faith, hope, and
charity of immortal millions? […] nothing will save
your great- great- great- great- great- great- great- great- great- great-
great-greater- greatest-grandmother from having been an ape too".
Inntrykket er at Kingley
leker med darwinistiske provokasjoner for å fremme medmenneskelighet. Kingsley
var tilsluttet en kristen sosialistisk bevegelse, og stod nok ganske langt fra
Darwin på flere områder. Men Darwin var på denne tiden takknemlig for all
støtte til sine egne teorier. I andre utgave av The
Origin of Species i 1860 føyde Darwin til teksten: "A celebrated author and
divine has written to me that ‘he has gradually learned to see that it is just
as noble a conception of the Deity to believe that He created a few original
forms capable of self-development in to other and needful forms, as to believe
that He required a fresh act of creation to supply the voids caused by the
action of His laws’." Darwin
likte dessuten Kingsley på grunn av dennes teisme, det synet at Gud holder seg
utenfor verdens daglige begivenheter, og at det guddommelige dermed ikke inngår
i naturens gang.
Annen skjønnlitteratur fanget også Darwins
interesse. Ifølge Adrian Desmond og James Moores store biografi fra 1991 var
han i noen dager helt oppslukt av Edward Bulwer-Lyttons The Last Days of
Pompeii (publisert allerede i 1834). Denne historiske romanen framstiller
Pompeii som en religiøs heksegryte, med greske og romerske guder, Isis-dyrking,
jødenens gud og andre religiøse forestillinger i "kamp" om overtaket. Brytning
mellom religioner kunne sikkert minne Darwin om hans egen teori. Og ateismens
mulighet ligger på lur i det åndelige kaoset. En av romanpersonene som står
midt i det religiøse virvaret, utbryter: "Jeg er nedsunket i fortvilelse. Jeg
vet ikke, om der er noen guder deroppe; om vi bare er tilfeldige vesener; om
der etter det triste liv kommer utryddelse eller en ny tilværelse." (Boka er
oversatt til norsk tre ganger.) Det sniker seg inn en dimensjon av relativisme
og tvil rundt religion i teksten, en relativisme som Bulwer-Lytton sikkert ikke
ville vedkjent seg offentlig. Forfattere av historiske romaner griper av og til
tak i "farligere" temaer enn de som ville blitt akseptert i samtidsromaner.
Dessuten viser The Last Days of Pompeii at små og tilsynelatende tilfeldige
hendelser får store konsekvenser, et fenomen som naturforskeren Darwin må ha
nikket gjenkjennende til.
Darwin har også lest eller lyttet til den
engelske forfatteren Samuel Butlers romaner Erewhon (1872) og The Fair Haven
(1873) – og rost dem. Erewhon er en anti-kristen satire som refererer til
darwinistisk tankegods. The Fair Haven angriper den kristne tanken om sjelenes
gjenoppstandelse. Samuel Butler hadde blitt begeistret for The Origin of
Species, men hadde også innvendinger mot Darwins teorier. Han avbrøt sin
presteutdannelse og begynte å gi ut romaner uten forfatternavn. Darwin og
Butler møttes ved et par anledninger. Darwins kroppslige plager ble imidlertid
stadig større og han trengte lettere lesestoff enn Butlers bøker. Når magen slo
så klikk at han var arbeidsufør, kunne kona Emma bidra til en velkommen
eskapisme. "He lay in bed for weeks on end, with Emma reading aloud to him:
novels from the London Library, so long as they had happy endings" forteller
Desmond og Moore i sin Darwin-biografi.
Når darwin roser noen som "naturalist",
mener han naturforsker, ikke en skjønnlitterær forfatter. Han var verken
interessert i eller særlig oppmerksom på naturalismen som litterær retning.
Retningen kom til å stå sterkest i Frankrike, men fikk gjennomslag i de fleste
land i Europa. I Norge skrev Peter Christen Asbjørnsen en artikkel om Darwin
allerede i 1861, men det var først på 1880-tallet at Darwin-tilhengerne dannet
en tydelig front på det litterære felt. I et foredrag han holdt i
Studentersamfundet i Kristiania i 1882, understreket Arne Garborg hvor sentralt
darwinismen stod i samtidens åndskamp. Garborg mente Darwin var i ferd med å
forandre samtidens menneskesyn og de grunnleggende moralske målestokker: "Vor
tids åndsretning er virkelig "naturalistisk". Den er – i sin store, herskende
hovedstrøm – væsentlig bestemt ved den fra Darwins forskning udgående tænkning.
[…] Det er Darwin, der har stemplet århundredets ånd. Selv hos os kan man
ikke unddrage sig hans påvirkning. Vi kan ikke lade være at se livets forhold
under synspunktet af kampen for tilværelsen, vi kan ikke lade være at tro på
arveligheden som bestemmende for individet; og vi kan ikke lade være at anvende
loven om årsag og virkning på moralske fænomener."
En av de norske romanene som er direkte
påvirket av Darwin, er Kristian Elster den eldres roman Farlige folk (1881).
Romanpersonen Arne Holt leser Darwin og er svært begeistret. For Elster var
klassekampen en naturlov i et gudløst univers, og i Farlige folk opererer
fortelleren med et stort persongalleri som driver sin rivalisering på flere
plan. Handlingen er delvis en darwinistisk kamp mellom dyrelignende mennesker,
skildret med ironi og humor. Mange av personene er beskrevet med dyriske trekk.
Om en av dem står det at "Som han sad der sammenkrøben og hyllet ind i den
tynde slåbrok, lignede han med sin lange, krumme ryg og sitt dukkende hoved en
abe". Personen Jakob Vik er skildret som en gorilla, Madam Tvet har huggtenner,
presten Fonn er som et virvelløst dyr (uten ryggrad i dobbel forstand),
lekpredikanten Vildhagen er beskrevet som en and med brede føtter som vender
innover, og redaktør Højsen er som en ugle med sine hornbriller med store,
runde glass. Romanpersonene Peter Strøm og Aage Storm har løvemanke.
Småby-manesjen er en kulisse for uutslettelig egoisme og den viljen til makt
som alle mennesker spiller ut på ulikt vis. Småbyen speiler verdenshistoriske
kamper mellom arbeid og kapital, mellom makthavere (som den hensynsløse
overlæreren Bjørnholt) og arbeidere, men med en humoristisk-darwinistisk
innfallsvinkel lik den Charles Kingsley moret sine lesere med.
Den europeiske frontfiguren for naturalismen var
franskmannen Émile Zola. Han hadde stor litterær suksess, og ble mye oversatt.
Hans roman Germinal (1885) handler om et gruvesamfunn, og var inspirert av
avisartikler som forfatteren leste, og av avhandlinger om økonomiske,
medisinske og tekniske aspekter ved gruvelivet som han satte seg inn i. For å
få enda bedre kilder og kunnskaper til skrivingen reiste Zola til kullgruvene i
området Anzin i Nord-Frankrike. Zola skildrer forholdene for arbeiderne og en
streik som får katastrofale følger. Makt- og klassekampen har noen likhetstrekk
med religionskampen i The Last Days of Pompeii, men hos Zola er det kampen om
livet det gjelder, ikke om frelse i det neste liv. Germinal inngår i Zolas
berømte romanserie Rougon-Macquart, som omfatter 20 romaner og følger
slektsledd etter slektsledd. I forordet til første bind i
Rougon-Macquart-serien skrev forfatteren: "Arveligheten har sine lover, som
tyngdekraften. Jeg har prøvd å løse det doble spørsmålet om det naturgitte og
om miljøer." Germinal ble mye lest og har en lang adaptasjonshistorie. Den
franske regissøren Ferdinand Zecca lagde stumfilmer basert på romaner av Zola
de første årene av 1900-tallet, blant annet filmen Streiken fra 1903, hans
tolkning av Germinal. Albert Capellani lagde en stumfilm basert romanen i 1913.
Den siste Germinal-filmen er fra 1993, med Gérard Depardieu i en av
hovedrollene.
Elster og Zola tilhører tydelig
1800-tallets intellektuelle borgere, oppdaterte på samtidens vitenskap og
filosofi, og indignerte over urettferdighet og nød. På 1900-tallet kommer det
inn andre dimensjoner i den Darwin-inspirerte litteraturen. Den danske
nobelprisvinneren og overbeviste darwinisten Johannes V. Jensen skrev en lang,
"mytisk" romanserie kalt Den lange Rejse (6 bind, 1908-22). Her skaper han en
darwinistisk og skjønnlitterær historiebok om menneskeheten fra istiden til
renessansen. For fortelleren er naturen en grusom krig der mennesket må kjempe
seg til en plass: "I Skoven pusler det af
Natteskabninger som gør Mørket til Gru, et Element for sig, Mørket er
levret af Flagermus og loddent Kræ, overalt skriger det, flagrer, sukker og
rasler, hele Verden er en Afgrund af Rædsel" heter det i delen "Det tabte Land".
En annen dansk
1900-tallsforfatter
valgte sakprosaen for å skrive sin mest naturalistiske tekst. Hans Scherfig er
mest kjent for sine satiriske romaner, men ga i 1958 ut den fascinerende boka
Dammen, en kort "avhandling" om en ørliten biotop. Her minner Scherfig
påfallende om den Darwin som i skrivepauser spaserte rundt på sin eiendom og
studerte meitemark og sommerfugler. Scherfig følger livet i en dam gjennom et
år, fra uke til uke. I dammen utspilles det store og små dramaer med stork og
salamandrer, biller og rumpetroll, frosk og polyppdyr. Forfatteren prøver å få
med seg alle detaljer i dette miniuniverset. Han henviser stadig til litteratur
om skapningene han studerer, antakelig bøker lånt på biblioteket for å forstå
mer av det livet dammen rommer. Dammen ville ha begeistret Darwin, samtidig som
den eksemplarisk viser hvordan hver og en kan følge i den engelske
naturforskerens fotspor uten annet verktøy enn våkne øyne og et lånekort.
