Jeg spiller, derfor er jeg…

Publisert Sist oppdatert

Dataspill er ikke bare lek og moro, dataspill er ett av vår tids
viktigste medium. For å kunne agere i samfunnet i dag må man beherske
ulike typer dataspill.

 

Av Ine Marit Torsvik Bertelsen,
leder litteraturpolitisk utvalg,
Norsk bibliotekforening




Dataspill er ikke bare lek og moro, dataspill er ett av vår tids viktigste medium. For å kunne agere i samfunnet i dag må man beherske ulike typer dataspill.

 

Av Ine Marit Torsvik Bertelsen,
leder litteraturpolitisk utvalg,
Norsk bibliotekforening

 

Det digitale kunnskapskillet som deler befolkningen, vil i tiden
fremover krystallisere seg ytterligere ved at de som ikke behersker dataspill
og forstår den virtuelle verden ikke lenger ville kunne forstå
samfunnsutviklingen. Det er få bibliotek som er i forkant av denne utviklingen
og tar dataspill på alvor. Dette er ikke biblioteksektoren tjent med.

     Litteraturpolitisk utvalg i
Norsk bibliotekforening ønsker aktiv å påvirke de politiske prosessene rundt
den nasjonale dataspillpolitikken og har derfor det siste året lobbyert for at
bibliotek skal være en naturlig arena for dataspill og spillere.

 

Dataspill for hvem? Jeg er en kvinne midt i 30 årene og en aktiv gamer. Ifølge Aftenposten
representerer jeg gjennomsnittsspilleren i Norge i dag. Mytene som er knyttet
til å spille dataspill – vold, avhengighet, ensomhet og så videre – er bygget
på ren uvitenhet, vil jeg påstå. Man vil alltid finne unntakene, men det
viktigste er faktisk å beherske mediet uavhengig av all skrekkpropaganda.

     Dataspill er blitt en del av
det moderne arbeidslivet og kjente firmaer som IBM henter nå lederemner som har
ledererfaring fra nettspill som World of Warcraft, fordi det å være leder der
(i spill) på mange måter er mer krevende enn i næringslivet, sier Espen Braathe
i IBM Norge. Grunnen til dette er at dataspill ofte handler om manipulering av
regler og strategisk utnyttelse av disse. Ved å spille opparbeider man seg en unik
kompetanse som man har behov for i dagens samfunn og man opparbeider seg ikke
minst en solid internasjonal erfaring.

     Hva skjer med deltakere i
arbeidslivet som ikke har denne tankegangen, som ikke kan relatere seg til
denne utviklingen?

     Det er her bibliotekene bør
komme inn, være et alternativ hvor man kan få råd og veiledning i spillverden
slik at de som ønsker det kan beherske ulike spill.

 

Åpen Giske. 4 desember 2008 uttrykte kulturministeren Trond Giske i Stortinget "at
man nå åpner for å gjøre dataspill til et element i undervisningen gjennom den
kulturelle skolesekken (DKS)". I høringsrunden til meldingen kom Norsk
bibliotekforening som eneste instans med innspill om den kulturelle
skolesekken, vel viten om at mange bibliotek er involvert i lokale
DKS-prosjekter. Vi var stolte, litteraturpolitisk utvalg hadde fått vår første
merknad, men vi var også overrasket over at vår ytring faktisk ga resultater.
Reaksjonene fra spillmiljøene var at dataspill gjennom denne meldingen fikk et
løft og det ble legitimt å snakke om dataspill som en kunstart.

     17. april var en merkedag,
bibliotekmeldingen forelå. Vi leste den, men kunne ikke se et eneste ord om
dataspill. Norsk Bibliotekforenings spesialgruppe for IKT lagte en
høringsuttalelse forut for stortingsbehandlingen av meldingen. Frem til
innstillingen forelå opplevde vi et politisk spill, kampen om merknader begynte
og det føltes som en seier da kulturkomiteen konkluderte med at: "kunnskap om
dataspill må inngå som en del av den nødvendige kompetansehevingen i
biblioteksektoren, slik at norske folkebibliotek blir i stand til å arrangere
kulturaktiviteter rundt dataspill".

     Vi ser på dette som en
revolusjon. Alle bibliotek må ha dataspill, og de må ha kompetanse på spill,
uttrykte jeg i ettertid på kulturnytt i Nrk.

 

Game over? Dataspill handler som sagt om manipulering av regler og strategisk
utnyttelse av disse. Hva skjer når vi blir mange som utfordrer det etablerte
spillmønsteret? Tilfører nye og overraskende elementer i dataverden, og ikke
minst er det mulig?

     Uten tvil, dataspill og den
virtuelle verden kommer til å endre seg til noe vi kanskje ikke lenger har
kontroll over. Det store spørsmålet blir da "hvem kontrollerer hvem?" En ting
er sikkert, denne utviklingen vil jeg være en del av og ha muligheten til å
påvirke. Veien videre blir viktig også for biblioteksektoren. Vi ser i dag
konturen av at dataspill sakte men sikkert kommer til å ta større del av det
samfunnet vi lever i. Dette er en utvikling vi selv har skapt, og kanskje det
hele begynte det med noen merknader i noen stortingsmeldinger?

 

 

 

 

Powered by Labrador CMS